Mellom Frankrike og Luxembourg, Hunsrük- og Eifelfjellene og ved elven Mosel i den tyske delstaten Rheinland-Pfalz, ligger byen Trier og godter seg, selvsikker og bevisst på sin egen sjarm og sin velbegrunnede plass blant Tysklands mest fascinerende byer.
Torvplassen Hauptmarkt ved enden av Triers hovedgate, Simeonstrasse, er byens midtpunkt. Her flokkes innbyggerne rundt bodene som selger ferske frukter og grønnsaker. Handelslivet bidrar til en nærmest sydlandsk stemning.
Plassen ble grunnlagt på 900-tallet fordi vikingene hadde angrepet den tidligere markedsplassen nede ved Mosel; mange av de bygningene som i dag omkranser plassen, er fra middelalderen. Den mest særpregede og plassens eldste bygning er Löwenapotheke fra 1200-tallet som huser Tysklands eldste apotek. Sammen utgjør bygningene en skjønn og egentlig nokså utysk rot av stilarter som krydres med klenodier som Petrusbrønnen og Marktkreuz som holdes oppe av en søyle fra byens opprinnelige basilika som vi snart kommer til.
Kommer man forbi her mellom mars og 24. juni, står der ’Spargel’ på annen hvert skilt ved bodene, for dette er tyskernes aspargessesong. Startdatoen avhenger av været, mens den siste aspargesdagen alltid er Sankthansdag. Alle byens spisesteder serverer de hvite aspargesene, gjerne med smeltet smør eller hollandés i løpet av disse ukene da tyskerne tilsynelatende ikke kan få nok av de hvite stenglene, noe som er forståelig nok.
Trier har drøyt 100.000 innbyggere, hvorav 25.000 er studenter. Sistnevnte bidrar med et ungdommelig innslag, men byen har også en vidunderlig historie helt tilbake fra antikken.
Romerne og kristendommen
Fra Hauptmarkt kan man se deler av den romerske byporten, Porta Nigra, som en gang var en del av en 6,5 km lang bymur. På tross av det latinske navnet, fikk den først i middelalderen dette navnet fordi stenene var blitt svarte av forurensing og tidens noen ganger uvennlige tann.
Det er ett eksempel på byens romerske arv som har bidratt til byens medlemskap i den fine klubben; UNESCO’s verdensarvliste. Trier legger dessuten til mange kapitler og avsnitt i historiebøkene, og historien kan ikke overses i byen med det største tilbudet av romerske ruiner nord for Alpene.
Da de gamle romere kom hit, noe som antas å ha i år 17 f.Kr., anført av selveste keiser Augustus, kalte de byen for Augusta Treverorum. Selvfølgelig etter keiseren og dessuten etter de opprinnelige innbyggere trevererne som var keltere.
I årene deretter trivdes byen, mens den for alvor kom på det daværende verdenskartet på 300-tallet fordi den var hovedby i én av de fire deleene av Romerriket som var i oppløsning på grunn av interne stridigheter. I år 306 ble Konstantin den store utropt til keiser her. Det skjedde i tronsalen, datidens Aula Palatina, senere kalt Konstantin-basilikaen. Den står fortsatt her og er nå en lutheransk kirke.
Det er vanligvis åpent og gratis adgang til den spartansk innredede kirken som ligger bare 10 minutters gange fra Hauptmarkt.
Få år etter kroningen skulle Konstantin den store komme til å gjøre kristendommen til offisiell religion i Romerriket, og hans beslutning må have bidratt sterkt til kristendommens utbredelse.
Han fikk som kjent det delte Romerriket gjenforent, og for Trier betød det at byen så smått mistet sin betydning som keiserby. Men innen det ble det oppført både bad, de mektige keisertermene, og et amfiteater som også fortsatt kan sees. Det samme gjelder den romerske broen over Mosel, Römerbrücke, som – til tross for all fornuft – den dag i dag benyttes til biltrafikk.
Tysklands eldste domkirke
I forbindelse med keiser Konstantins besøk i årene 328-329, ble det her først oppført et keiserpalass og et par år senere en enorm kirke. Det skjedde bare et steinkast fra dagens Hauptmarkt.
Denne tidlige kirken var så stor at da man omtrent 700 år senere besluttet å ommøblere, var det her plass til ikke bare én, men to kirker. Det er den store, romanske domkirken St. Peter som er Tysklands eldste domkirke og hvis buer rekker opp i 25 meters høyde. Og det er den gotiske Liebfrauenkirche.
De to kirkene er forbundet med en korsgang som smelter sammen romerske, saliske, romanske, gotiske og barokke elementer til et kompleks som gir et enormt inntrykk.
Domkirkens skattekammer gjemmer forøvrig også et par relikvier, nemlig en kjortel som skal være den Jesus bar på vei til Golgata, og bit av korset. Begge deler skal være brakt hit av Konstantin den stores mor, den hellige Helena, som hadde vært på en reise til Jerusalem for å lete etter Jesus ´gravsted.
Det er generøst nok og vanligvis fri adgang til de to kirkene.
Ellers kan man hvile beina på et par søyler som ligger utenfor domkirken. Et sagn forteller at da man skulle bygge kirken, ba man, og her må vi la årsaken forbli litt uklar, djevelen om hjelp til å flytte noen store søyler. Man innbilte ham at man ville oppføre et kjempestort vertshus, og dermed kom djevelen ilende til. Men da han hadde hjulpet til, fant han ut at stedet allerede var innviet til kirke. Dermed ble han rasende og kastet han bort et par av søylene. Og her ligger de til evig minne om en kro og en kirke.
Kinesere i kø og krig
Kinesere besøker ikke nødvendigvis Trier for å se romerske ruiner eller for å spise asparges. I stedet kan man se dem stå i kø ved Brückenstrasse 10.
Her ble nemlig den gode kommunisten Karl Marx født, noe som skjedde i 1818, og huset er innredet som et museum over hans liv og arbeide.
Russerne kommer ikke lenger så ofte hit.
I den sørlige delen av byen ligger det gamle jødiske kvarteret med et vidunderlig virvar av smale gater og streder, bl.a. Judengasse der det anbefales å slentre rundt og gå seg vill. Det samme gjelder det gamle fiskerkvarteret nede ved elven.
I forbindelse med de alliertes bombeangrep under 2. verdenskrig, ble mer enn 40 prosent av Trier ødelagt. Som så mange andre av Tysklands byer er Trier heldigvis siden blitt gjenoppbygd med stor respekt for de opprinnelige bygningene. Også det må man bare være takknemlig for i Trier.
Den svarte porten
Porta Nigra er fra ca. år 180. Den var én av fire porter inn til byen og er den eneste eksisterende.
Den antas å ha overlevet takket være en gresk munk kalt Simeon, og herav navnet på Triers hovedgate, Simeonstrasse. Han var eremitt, og han oppholdt seg i årene 1028-35 i portens kamre. Etter sin død ble han begravet i en sarkofag i porten, hvorav en del ble innredet til en kirke, og det er takket være denne kirken at porten har unngått å bukke under for de verste herjingene, selv om Napoleons tropper gjorde sitt beste.
Tysk idyll
Et besøk i Trier bør kombineres med en tur langs Mosel. Her ligger hundrevis av idylliske småbyer med hus med bindingsverk, Bierstuben und Weinstuben, til og med.
Et eksempel på en slik by er Cochem som sees på bildet. Over byen vokser vinstokker og her står Reichburg som er den største blant de mange middelalderborgene langs elven.
Trier er sentrum for handelen med den vinen som kommer fra Moseldalen, og det er ikke lite. Rundt 9.000 hektar med vinstokker er plantet på skrentene, og det gjør Mosel til det femte største vindistriktet i Tyskland. Riesling er den altdominerende druesorten, og av den framstilles den lette hvitvinen som de senere årene har gått fra et renommé som kjedelig Liebfraumilch til fin og velfortjent, internasjonal annerkjennelse.
