Kjære leser juli 2010

36 millioner euros betalte sjeik Addullah bin Nasser Al-Thani, medlem av kongefamilien i Qatar, for Málagas fotballklubb, Málaga CF.
Laget hadde nettopp spilt uavgjort mot Real Madrid, noe som reddet plassen i La Liga. Det betydde også at klubbens ledelse som hadde opparbeidet en gjeld på 14 millioner euros for klubben, endelig kunne finne en kjøper. Det ble altså sjeiken fra den lille oljestaten i Gulfen.
I tillegg vil den vennlige sjeiken også investere i Marbella. Ángeles Muñoz, den ellers så aktverdige ordføreren i Marbella, figurerer på avisforsidene i strålende fornøyd selskap med sjeiken og med en tekst som forteller at sjeiken har kunngjort at han tenker på å investere mange penger i byen. Noe om en lystbåthavn slik at hans egen yacht – på grunn av størrelsen – ikke trenger å måtte legge til kai helt opp i Málaga.
– Han, siteres ordføreren i samme forbindelse og med henvisning til bin Nasser; ”- … er en stor forretningsmann i sitt hjemland, og det er fantastiske nyheter at han vender blikket hitover.
Ja, er det ikke fantastisk? Nei, egentlig ikke. Kanskje var jeg den eneste, men jeg hadde vansker med å delta i jubelen. At det blir investert både i Málaga og i Marbella er jeg glad for. Det som bekymrer meg er hvor denne sjeiken som framstilles som en mellomting mellom Bill Gates og julenissen, har fått pengene sine fra og hvorfor nettopp han er denne ”gran empresario”.
Qatar er et enevelde. Emiren står ikke til ansvar for noen, og alle lover er basert på sharia-lovgivingen. Selv om qatarerne har litt flere rettigheter enn naboene, saudiaraberne, plasserer The Economists Democracy Index landet rett foran Iran, som nummer 144 av klodens 167 stater.
Støtter vi ikke et regime som tar penger og frihet og likhet fra et folk som selv trenger sykehus og skoler, rett til lovmessige, juridiske prosesser og som selv må få bestemme hvem de vil gifte seg med og hva slags klær de vil gå med?
Og støtter jeg for resten ikke selv et diktatur når jeg tanker opp bilen min?
Det er da også dobbeltmoralsk at vi takker ja til investeringer fra et diktatur, når både USA og EU samtidig står fast på en boikott av Cuba og bebreider Spania for dets forhold til øystaten. Spanias utenriksminister Miguel Ángel Moratinos har nettopp vært på besøk, men det var med bebreidelsene føk rundt ørene på ham fordi Castro-brødrene fortsatt fengsler politiske motstandere. Det er helt klart ikke bra.
Men er det overhodet noen som tør gjøre noen form for motstand i Qatar? Politiske partier er i hvert fall forbudt, og i løpet av de siste tiårene har et par emirer avsatt den ene, for selv å overta makten. Litt som de gamle skandinaviske kongene som hugget hodet av forgjengeren for selv å kunne sette seg på tronen.
Dessuten finnes det ikke parlamentsvalg, bare kommunalvalg. Men ved nærmere ettertanke er det kanskje likevel det beste. Meningsmålingene i mange muslimske land og erfaringer fra både Tyrkia og Marokko peker jo i retning av at altfor mange vil stemme på ekstremt konservative ”partier”. Da risikerer vi bare nok et ayatolla-styre.
Tyrkias kvinner fikk stemmerett i 1930, men nå stemmer de bare på gamle menn som vil innføre sharia-lovgiving og som på alle måter ønsker landet tilbake til middelalderen med fatwas, steining, polygami, langt skjegg og burkaer. Sistnevnte har forøvrig nettopp blitt forbudt i flere spanske byer, selv i Coín der det slett ikke skal finnes noen muslimske burkabrukere. Det spanske senatet har oppfordret regjeringen til et landsdekkende forbud. Men er det da ikke selvmotsigende å ta imot penger fra et land som tvinger folk til å gå med dette teltet?
Når et folk vil stemme på noe vi ikke liker, bør vi ikke da gjøre vårt beste for å forhindre at de overhodet får lov å stemme? Men så oppstår problemet at når mennesker ikke har noen rettigheter, florer frustrasjonen. Som vi så det i New York 9/11, lar de da frustrasjonen gå ut over land som støtter de regimene som undertrykker dem, i stedet for de egentlige undertrykkere.
Kan man forestille seg et land som respekterer alle andre menneskerettigheter, bortsett fra akkurat dette med stemmerett og demokrati? Det mener ikke Amnesty International. Man lovpriser landets nåværende emir som er den første lederen i Gulfen som har gitt kvinner stemmerett, men den kan jo bare benyttes ved lokale valg, – ikke ved de nasjonale valgene. Organisasjonen bruker dessuten ord som tortur, mangel på trykkefrihet og menneskerettigheter. Nå vel, i mai ble det bestemt at nettopp Qatar skal sitte i organisasjonens Menneskerettighetsråd. For øvrig sammen med bl.a. Kina og Saudi Arabia, samt Libyas Gadaffi, og da må jo alt bli bra!?
Det gjøres nå også et stort nummer ut av at vårt lokallags nye eier gir mye til bistand. Men hvordan kan det være veldedighet når dette er penger han har tatt fra sitt eget folk?
På de neste sidene forteller fotballjournalist Morten Møller om den sportslige siden av saken og om hvordan sjeikens mange penger kommer til å bety masse bra og om forventingene til nye spillerkjøp og flotte resultater.
I tillegg vil jeg legge til forventninger om store dilemmaer, flere moralske oppstøt og kollektiv selvransaking.

God lesning!

Jette