Kjære leser april 2010

Trommene dundrer dystert. Duene flakker rundt ørene mine. Ku Klux Klan-lignende, hettekledde mennesker går langsomt mot meg. Av og til stanser de, og de mørke øynene skuler på meg gjennom sprekkene. Noen bærer kjempestore stearinlys som denne kvelden kastes som ekko mellom murene. Andre sprer røkelse. I alle opptogene inngår selvsagt en trone med en religiøs figur, enten av Jomfru Maria eller Jesus som enda en gang skal korsfestes, – symbolsk selvfølgelig. Fremmedlegionen har seilt over fra Melilla med soldater som opprinnelig bestod av en flokk leiesoldater. Det virker litt uforståelig i denne religiøse sammenhengen. Likevel er det et av høydepunktene. Atmosfæren innad i menneskemassene er intens, hos noen nærmest euforisk. Katedralen som danner bakgrunn for en del av scenen, er for anledningen vasket ned, og for første gang ser jeg at den har andre fargenyanser enn gråbrunt.
Til min overraskelse lar jeg meg rive med, blir glad og får samtidig gåsehud.
Det var mange år siden jeg sist overvar påskeprosesjonene i Málaga. Et bevisst valg, fordi jeg mintes opptogene som dystre, og jeg brød meg heller ikke om den vemmelige påminnelsen om den katolske kirkens overdådige rikdom. Det var dessuten mitt inntrykk at generasjonene etter 1950-tallet verken deltok i opptogene eller så på prosesjonene av religiøse interesser, men mest fordi det var nok en anledning til fest – som en feria med Jomfru Maria og Jesus i hovedrollene framfor hester og flamencokjoler.
Under den nylig overståtte påskefeiringen hadde jeg – til tross for min skepsis eller kanskje nettopp på grunn av den – bestemt meg for igjen å være med. Jeg dro av sted sammen med en god porsjon fordommer og et par venner, en av dem har sågar gjennom en årrekke vært med som nazareno, én av de hettekledde, i en cofradías-prosesjon. Vennen mente at jeg var helt avsporet, at også yngre spanjoler, altså de som er født etter 1950-, 1960-tallet og enda senere, har et dypt religiøst forhold til påsken.
Vennen min hadde rett, og jeg tok feil. Jeg så malagueñoerne juble over opptogene – ¡Guapa!, ropte de etter jomfruen, og jeg så dem gråte over det samme. Mange var med dag og natt.
At jeg hadde tatt feil, ga ingen grunn til stor forundring. Derimot forbauses jeg fortsatt over at jeg ble grepet av situasjonen. Kanskje var det bare de spektakulære omstendighetene. Eller kanskje er jeg likevel én av dem som lar seg gripe med av massene, som har et ubevisst, men inngrodd behov for fellesskap som blir tilfredsstilt. Det jeg derimot forundres over er spanjolenes fortsatte ambivalente forhold til religion. Til daglig dyrker bare de færreste sin religion. De erklærer seg som ateister eller agnostikere, de gifter seg heller borgerlig enn i kirken, flesteparten er for abort og for en lang rekke andre liberale saker.
Spesielt i disse tider da den katolske kirke kritiseres for pedofili blant prester. Filosofien om at dobbeltmoral er dobbelt så godt som vanlig moral, har dekket over en lang rekke saker som gjelder overgrep mot barn. Det er tankevekkende at så mange velger å se mellom fingrene på hele redeligheten.
Påsken, sikkert landets viktigste høytid, feires altså forsatt med innlevelse, så sett kryss i kalenderen for påsken neste år. Og glem alt om opptogene i mindre byer; opptogene i Málaga er ikke bare de største, men det er også her denne mytiske og mystiske tradisjonen virkelig leves ut til fulle.

Fortsatt god lesing,

Jette