Når vi mister vår elskede katt eller hund

Det er alltid vanskelig å miste et kjæledyr, særlig når det er på grunn av en meningsløs ulykke. Min hund ble overkjørt av en bil fordi porten til huset stod åpen uten at jeg visste det. Hunden min tok sjansen og benyttet muligheten for å utforske verden. Ikke mer enn en halvtimes gange fra hjemmet mitt ble den påkjørt av en bil og døde med det samme.

Hva skjer nå?
Jeg vil her fokusere på hvordan man kan håndtere situasjoner som den ovenfor, og hvordan man best hjelper sine barn. Selv om man føler stor sorg, er man nødt til å bearbeide og avklare de nye følelsene som kommer når man plutselig mister en man elsker. Man opplever sjokk, sinne, fornektelse og skyldfølelse over at man ikke var i stand til å hindre at kjæledyret døde. Man er aldri skikkelig klar til å slippe sitt elskede kjæledyr, uansett hvor mye man forbereder seg. Likevel er det enklere når kjæledyret er eldre og har vært syk i en lengre periode. Da har man hatt lenger tid til å venne seg til situasjonen, og kan få tatt ordentlig avskjed.

Barnas reaksjon
Når barn er involvert, blir situasjonen mer komplisert. Ikke nok med at foreldrene sørger, de må også hjelpe sine barn gjennom situasjonen. Barn opplever like mye sorg som voksne og ofte mer intenst. Det er vanlig at barn har et svært tett forhold til hunden eller katten sin. Det er derfor viktig at man som voksen erkjenner den sorgen barna har og ikke bare anser det som noe som går over med tiden.

Sjokk
Man opplever ofte et sjokk. Det er kroppens måte å håndtere situasjonen på og som sinnet ikke kan akseptere. Fysisk føler mange seg helt nede, noen gråter og andre trekker seg inn i et skall. Sjokktilstanden kan vare fra et par timer til flere dager. Det beste er derfor at man passer godt på seg selv og sine barn. Det er også viktig at man ikke bare fortrenger situasjonen. Barna må få lov til å gråte og uttrykke sin sorg.

Sinne
Etter det første sjokket blir man ofte sint. Man begynner å lete etter ting man kan gi skylden for tapet av kjæledyret. Det kan være føreren av bilen, den som lot porten stå åpen eller dyrlegen som ikke gjorde nok for å redde kjæledyret. Det er likevel viktig at man ikke fortsetter å være sint. Sørlig fordi sinnet ikke bringer deg kjæledyret tilbake.

Skyldfølelse
Mange opplever også skyldfølelse. Man blir besatt av tanker om hva man kunne ha gjort for å forhindre dødsfallet. Når kjæledyret må avlives, kan det alltid herske stor tvil om hvorvidt det er den rette beslutningen, selv om man innerst inne vet at det er den eneste løsningen. Det kan føles som om man svikter kjæledyret, derfor er det viktig å huske på hvorfor det er aktuelt med avlivning og at det er for dyrets beste.

Depresjon
Mange blir også deprimerte. Man savner kjæledyret og føle sorg over at det ikke lenger lever. Mange blir ofte overrasket over hvor stor sorg de faktisk føler. Ettersom det ikke er snakk om et menneske, er det mange som tror at sorgen raskt vil forsvinne, men slik er det ikke.

Aksept
Etter at man har kommet over depresjonen, begynner man å føle aksept. Man savner fortsatt hunden sin og tenker på den, men føler ikke lenger sorg.

En ny hund?
Beslutningen om å få en ny hund er en personlig og individuell beslutning. Noen kan ikke forstille seg å kunne elske en annen hund eller katt. Andre ønsker et nytt kjæledyr med det samme. Det er likevel best å gi seg selv nok tid til å sørge før man anskaffer seg et nytt kjæledyr.

Begravelse eller kremering?
I Spania er det ulovlig å begrave en hund i hagen. Derimot kan man avlevere hunden på en dyrlegeklinikk som sørger for å sende kjæledyret til kremering. Man kan velge mellom separat eller kollektiv kremering. Hvis man velger den separate, får man et par dager senere en liten urne med asken. Deretter kan man selv bestemme hva man vil. Noen gjemmer urnen med asken, andre sprer den et sted der hunden eller katten likte å ferdes.

Denne artikkelen er dedikert til min elskede Doobie. Takk for alle årene vi tilbrakte sammen og for den store gleden du ga oss!