En protest mot krig og vold - Francisco Goya: Henrettelsene 3. mai 1808

Noen historiker hevder at Francisco Goya denne natten befant seg i sitt atelier på Calle de Valverde 15, midt mellom plassene Puerta del Sol og det senere Plaza del 2. de Mayo midt i Madrid.
Herfra kunne Goya følge med de franske troppene som stormet gatene og slo ned oppstanden. Det blir også hevdet at han sto i vinduet og lagde skisser av det han så. Da urolighetene var slått ned, skal maleren ha gått ut på gaten og laget skisser av døde landsmenn som lå i gatene. Også henrettelsene han skildrer i maleriet hevder mange historikere at Goya var øyenvitne til.
Andre forskere mener at maleren tvert om befant seg et helt annet sted og bare kan ha malt det berømte maleriet på grunnlag av skisser andre hadde gjort.
Uansett tok det seks år før Francisco Goya malte dette 3,45 x 2,66 meter store maleriet. Og for ettertiden har det blitt stående– sammen med Pablo Picassos ”Guernica” fra Den spanske borgerkrigen – som noen av de sterkeste protestene mot krig og vold.

Det er ingen tvil om hvilken side kunstneren står på. De er menneskene og ansiktene som fortvilt ber om nåde som har kunstnerens sympati. Soldatene ser vi bakfra, de er nærmest redusert til anonyme dødsmaskiner. Den svarte nattehimmelen bygger opp om den dramatiske scenen som utspiller seg.
Sentralt i bildet løfter mannen med den hvite skjorta armene. Flere kunsthistorikere mener skjorta signaliserer uskyld, og måten armene strekkes i været kan gi assosiasjoner til Jesus´ korsfestelse. Den dødsdømte i hvitt er solbrent, og sammen med klærne kan det tyde på at han er en vanlig arbeider. Han er også den eneste som ser sine bødler rett i øynene, i dette øyeblikket rett før han skal dø. Komposisjonen av maleriet gjør at vi som tilskuere fokuserer nettopp på mannen i hvitt.
I motsetning til samtidens heltemalerier der seierherrene gjerne troner sentralt i maleriene, har Goya skildret den siden av krigen som taperne opplever.
Francisco Goyas maleri henger i dag i Museo de Prado i Madrid.