Glimt fra spansk historie - Den første spanske republikken 1873-1874

Det var kaotiske tider. I løpet av bare 11 måneder, fra 1873 til 1874, byttet den første spanske republikken hele fire presidenter! Et militærkupp satte bom for republikken da Alfonso 12. fra bourboner-slekten ble kalt hjem til Spania fra sin landflyktighet.

Bakgrunnen for den første spanske republikken var sterk politisk uro og blant annet en revolusjon i 1868 som førte til at dronning Isabella II ble avsatt og måtte flykte i eksil i Paris.
Etter mye fram og tilbake takket deretter den italienske prinsen Amadeus av Savoien ja til den spanske tronen. Men Amadeus ble motarbeidet av sterke krefter i statsforvaltningen, og i februar 1873 ga han også opp og forlot Spania. Dagen etter at han abdiserte, erklærte det spanske parlamentet landet som republikk.

Den første republikkens fire presidenter var alle dyktige advokater eller fremstående intellektuelle, de to første kom fra Catalonia og derfor slet de med støtte fra de andre delene av Spania. De ønsket å innføre en føderal republikk sammen med et selvstyrt Catalonia. Landet skulle deles i 15 stater, omtrent som dagens 17 regioner.
”Flere regioner erklærte seg selvstendige, men alle diskusjoner rundt dette førte nærmest til kaos og anarki. De to neste presidentene forsøkte å gjenopprette ro og orden, men mislyktes totalt”, skriver Herman Lindqvist i sin bok ”Historien om Spania”.

På toppen av det hele var Spania preget av uro i de væpnede styrkene, uro i Catalonia, press fra kirken, intern krangel mellom republikkens ledere og flere kuppforsøk. Hele republikk-prosjektet gikk etter hvert over ende, og mot slutten av 1874 ble Isabellas sønn Alfonso XII utpekt til ny konge av Spania av en militær general, – et regelrett statskupp!
De urolige tidene sørget for at Spania skulle bli det eneste landet der den politiske retningen anarkisme ble en organisert massebevegelse. At det nettopp skjedde i Barcelona, byen som i alle år hadde kjempet mot Castillas overherredømme, var ingen tilfeldighet, mener Lindqvist. Men anarkismen spredte seg også til landsbygdene i Andalucía. På det meste fantes det 100.000 organiserte anarkister i Spania som ville at staten skulle ødelegges, gud avskaffes og alle rikinger utslettes for godt. Når alle onder krefter forsvant, ville det oppstå små, selvstyrte og gode samfunn, mente de spanske anarkistene.

Mange historikere hevder at anarkismen i Spania som en forlengelse av den iberiske arven; nemlig individuell frihet og tradisjonen med å gå fullt og helt inn for en sak; Alt eller ingenting.
Først da Karl Marx´ svigersønn Paul Lafargue kom til Madrid og klarte å splitte anarkistene, fikk den spanske venstresiden sitt organiserte sosialistparti PSOE i 1879, – åtte år før Arbeiderpartiet ble stiftet i Norge.