Spanias sære sider - Nynner til nasjonalhymnen

Det kan virke underlig at når Spanias nasjonalhymne spilles i forbindelse med sportsbegivenheter, står spanske sportsutøvere ofte og kikker seg forlegent rundt. Det er nemlig ingen tekst å synge med på. I så fall måtte det bli en tekst fra diktaturets tid, men det ville jo ikke være særlig politisk korrekt.

Selve melodien, La Marcha Real som den heter, er én av verdens eldste nasjonalhymne. Den skal for første gang være skrevet ned på notepapir i 1761. Da ble den kalt La Marcha Granadero. Ifølge notepapiret skal komponisten ha vært Manuel Espinosa de los Monteros.
I 1770 valgte Carlos III å bruke den som landets offisielle honnørmarsj, som man kalte det.
Senere var den vanlige overbevisningen at forfatteren bak teksten var Friedrich II av Preussen, som var en stor musikkelsker, fordi man i både 1861 og 1864 omtalte det som et faktum i et par militære tidsskrifter. Her ble det beskrevet at hymnen var en gave fra Friedrich II til en spansk soldat ved navn Juan Martín Álvarez de Sotomayor som tjente i den prøyssiske hær. Denne overbevisningen ble de kommende årene forsterket via flere publikasjoner, selv om navnet på soldaten ble byttet til Pedro Pablo Abarca de Bolea.

Etter revolusjonen i 1868 arrangerte general Prim en konkurranse for å finne en tekst. Man klarte ikke å få et akseptabelt resultat, og fra 1908 og de følgende årene med monarken Alfonso XIII brukte man en annen versjon av samme hymne, mens man under Den andre republikken foretrakk en helt annen melodi, nemlig El Himno de Riego.
Etter at borgerkrigen ble avsluttet i 1939, ble Marcha Real gjeninnført, og i årene under Franco fram til 1975 ble den ofte spilt med en tekst forfattet av poeten José María Permán.
Siden 1978 har man spilt den sangløse versjonen som i 1997 formelt ble gjort til landets nasjonalhymne. Den avspilles i en lengre versjon for kongen, mens den kortere versjonen spilles for dronningen, statsministeren og i forbindelse med sportsbegivenheter.
Den spanske olympiske komité besluttet i 2008 å skrive ut en konkurranse der poeter og andre med lyriske ambisjoner kunne sende inn forslag til en ny tekst. Komiteen mottok rundt 7.000 forslag. Vinnerteksten som ble skrevet av Paulino Cubero, skulle tenoren Placido Domingo være den første til å synge. Men før man kom så langt, hadde protestene mot ordlyden nådd slike høyder at fem dager etter at teksten var blitt offentliggjort, ble sangen og dermed hele sangprosjektet skrinlagt.
Kritikernes problem var bl.a., at sangen begynte med ’Viva España’ og at de ordene minte for mye om teksten fra Franco-tiden. Dessuten er det mange spanjoler som føler at nasjonalhymnen ikke er deres, mange av dem ønsker faktisk slett ikke å være spanjoler, og både katalanere og baskere har lenge hatt sine egne nasjonalhymner. Med tekst. Catalonias er Els Segadors, mens baskernes hetter Guernikako Arbola.
Siden 2008 har ingen prøvd å sette ord på landets nasjonalhymne. Og derfor må sportsfolk fortsatt nøye seg med å nynne med mens de likevel kan trøste seg med at de ikke er alene i denne noe, om ikke sære, likevel uvanlige situasjonen fordi Spania bare er ett av fire andre land i verden som ikke har en nasjonalsang. De andre landene er Bosnia-Herzegovina, Kosovo og San Marino.