Månedsmagasinet på Costa del Sol

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email
En ny kalender
Den norske og vestlige kalenderen har en anomali – et avvik – som ingen synes å sette spørsmålstegn ved. Kalenderen har tolv måneder, syv av disse har 31 dager, fire har 30 dager og én har 28 dager i tre av fire år. Og det er februar med 28 dager som er anomalien. Og slik har det visstnok vært siden Julius Cæsar innførte den julianske kalenderen.

Siden det jordiske året er på litt over 365 dager er det vanskelig å få en kalender hvor alle månedene er like lange. Siden 365 = 5 * 73 kunne man oppnå dette ved å dele året inn i 5 måneder, hver med 73 dager. Men selv om en slik kalender vil kunne sies å bygge på en enkel matematikk, så har den ikke noen iøynefallende andre fordeler. Og 73-dagersperioden vil ikke lenger kunne kalles måned for den har ingen ting med månen å gjøre. Men siden 365 = 12 * 30 + 5 = 7 * 30 + 5 * 31, så ville vi ha fått en mer logisk tiltalende kalender hvis den hadde syv måneder med 30 dager og 5 måneder med 31 dager. En fordeling kunne da være at april, juni, august, oktober og desember fikk 31 dager og de øvrige 30 dager. De tre første månedene vil da være på 30 dager. Og det vil kanskje noen synes var gunstig, de ville kanskje føle at vinteren blir litt kortere på den måten. Men hvert fjerde år må det føyes til en ekstra dag, og vi kan da la februar få 31 dager hvert skuddår.

 
Selv om mange vil være enige i at en slik kalender vil ha enkelte positive sider, så vil det trolig være nokså fånyttes å få de bestemmende myndigheter til å gå inn for en slik løsning. I alle fall i dag. Men kanskje en gang i fremtiden når menneskeheten blir mer fintfølende for uregelmessigheter i rammebetingelsene de lever under, så vil kanskje noen begynne å leke med tanken om å få februar til å bli en mer normal måned. Ett problem som vil oppstå med en 7 * 30 og 5 * 31-kalender er at de som er født den 31. i månedene januar, mars, mai og juli ikke vil ha en dato å feire bursdagen sin på (slik som de som er født den 29. februar har det nå til dels). Men dette problemet vil vi bare stå overfor de første hundre årene etter endringen.
 
En annen løsning som litt færre blir berørt av vil være å la januar, februar, mars og april få 30 dager (og la februar få 31 dager i skuddår) og de øvrige månedene vil være slik som nå. Da vil det være fire vintermåneder med 30 dager og vinteren vil kanskje føles ennå kortere.
 
Noen vil kanskje synes dette forslaget er tåpelig, og at de ikke ser noen grunn til å endre på noe som har fungert tilfredsstillende i 2.000 år og som de ikke ser noen ulemper ved. Men det disse ikke tenker på er at det for arbeidsgivere ikke er helt likegyldig om en måned har 28 eller 31 dager. Når en arbeidsgiver betaler lønn for mars for eksempel (på et år hvor påsken kommer i april) så får han tilbake 21 (hvis den første mars faller på en fredag eller lørdag), 22 (hvis den første mars faller på en søndag) og ellers 23 arbeidsdager, men i februar betaler han den samme lønn for sine ansatte, men får bare 20 arbeidsdager tilbake. Det ser ut til at arbeidsgiverne kan leve med dette nå, men vil det også være slik i all fremtid?
 
La oss se på en annen side ved den norske kalenderen. I tillegg til søndager er det ti dager i løpet av et år som er såkalte fridager, hvor bare et mindretall av befolkningen arbeider. De aktuelle dagene er første nyttårsdag, tre dager i påsken, Kristi himmelfartsdag, annen pinsedag, første mai, 17. mai og første og andre juledag. Noen av disse kan falle på en søndag, og utgjør da ikke en ekstra fridag det året. Syv av disse dagene har egne navn og er såkalte helligdager, og de kalles slik fordi noe som står beskrevet i Bibelen hendte disse dagene. Men å kalle disse helligdager er vel egentlig en anakronisme, fordi for flertallet av Norges befolkning har det ikke lenger noen mening at enkelte dager er hellige. Men det samme flertallet vil nok helst beholde disse helligdagene fordi de slipper å arbeide på disse dagene.
 
Men hvis det eneste formålet med disse helligdagene er å slippe å arbeide disse dagene, så kan man jo tenke seg å fordele disse fridagene utover året litt annerledes enn slik det er i dag. De fleste vil kunne få mer ut av disse fridagene med en annen fordeling, og det vil også kunne være en fordel for arbeidslivet. Man kunne for eksempel tenke seg å la de tre fridagene i påsken hvert år flyttes til mandag, tirsdag og onsdag etter tredje søndagen i mars (det tas da ikke lenger hensyn til månefasene). Og Kristi himmelfartsdag og andre pinsedag kunne legges til de to dagene som følger etter tredje søndagen i september. Dermed unngår vi at disse dagene faller sammen med første eller 17. mai, noe som jo forekommer en gang i blant.
 
Men den nye kalenderen vil ha en merkedag, som vil virke tilfeldig, nemlig første nyttårsdag. Man må spørre seg om hvorfor kalenderåret skal skille seg fra solåret. Blant mange opplyste mennesker vil det være naturlig å oppfatte det slik at et nytt år starter den dagen solen snur og begynner en ny syklus. Den 22. desember begynner solen å bevege seg nordover igjen etter å ha beveget seg sydover et halvt år. Det er denne dagen som er den naturlige starten på et nytt år.
 
Jeg foreslår ikke å flytte den første januar til den 22. desember. Hadde man funnet på det for 2.000 år siden, ville dette ha vært genialt. Men i vår tid ville dette være for drastisk. Det jeg foreslår er at første januar ikke lenger skal være en fridag, men en helt vanlig yrkesdag. Isteden lar vi 22. desember være fridag som får navnet første solårsdag. I tillegg lar vi de to etterfølgende dagene være fridager som en erstatning for de nåværende to fridagene i julen. Den 21. desember kan være den dagen vi gir hverandre gaver som en erstatning for julekvelden.
 
Vi ser da at vi får en litt bedre fordeling av fridagene i løpet av et år, og ikke slik som nå, hvor de fleste fridagene forekommer i første halvår.
 
Den foreslåtte flyttingen av helligdager vil selvfølgelig møte sterk motstand fra kirken. Men vi skal vel ikke i all fremtid holde fast på ordninger som alle ser kan forbedres, bare fordi kirken ønsker det, nå som troen på Gud er for nedadgående.
 
Hvis de foreslåtte endringene i den norske kalenderen blir gjennomført en gang i fremtiden, så vil trolig et flertall av befolkningen etter litt tilvenning si seg fornøyd med den reviderte kalenderen. Det vil finnes en liten rest av kristne som vil være lei seg for at helligdagene forsvant, men disse vil finne kompensasjon for dette frafallet på forskjellige måter. Man kan godt markere Kristi fødsel, død og oppstandelse på andre måte enn ved helligdager.
Av Jon Einbu

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email

Kanskje du også vil like

Søk på Det Norske Magasinet