Månedsmagasinet på Costa del Sol
Lindis er reisende i katastrofer

Lindis er reisende i katastrofer

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email
Lindis foto

«Om to uker drar jeg tilbake til Den sentralafrikanske republikk. Det er min fordømte plikt som menneske å gjøre det jeg kan for å hjelpe. Det skremmer meg til beinet hvordan verdens ledere forsømmer denne plikten.»

Lindis Hurum,
Leger uten grenser i en kronikk i VG mars 2014

Lindis Hurum (44) la tv-karrieren på hylla og ble nødhjelpskoordinator i Leger Uten Grenser. Hun har vært ute i felten i ti år og vært tilstede ved 15 internasjonale kriser og katastrofer, alt fra ebola og jordskjelv til borgerkriger og flyktningetragedier. Nå har Lindis som i 2014 ble kåret til Norges modigste kvinne, skrevet bok om fire av sine sterkeste opplevelser.

– Lenge var jeg veldig fornøyd med å jobbe i tv-bransjen, men samtidig var jeg på leting etter noe som ga meg større ro og mer mening. Med alderen ble det tydelig for meg at jeg ikke var på rett plass og at jeg ville ha mer ut av livet. Slik forklarer Lindis Hurum hvordan hun gikk fra å lage glatt tv-underholdning til å bruke krefter og tid på å hjelpe andre mennesker.
Det var i forbindelse med Fadderaksjonen for hjelpeorganisasjonen Plan på TV2 at hun fikk sitt første møte med et afrikansk land. I to måneder bodde hun i Senegal for å forberede programmet.
– Det gjorde noe med perspektivet mitt. Det var første gang et tv-program betydde noe mer for meg enn å være ren underholdning. Jeg synes tv-jobbingen ga lite mening og verdi, sier Lindis som er født og oppvokst ved Utøya nord for Oslo. Hun har en bachelor-grad i Medier og kommunikasjon, i tillegg til fransk. Nå har hun plusset på med en mastergrad i katastrofeledelse fra Universitetet i København.

Fire katastrofer
”Det finnes ingen DE ANDRE – det er bare oss” har Lindis kalt boka som baserer seg på hennes personlige notater fra fire av de mest dramatiske akuttoppdragene som hun til nå har deltatt i; Det kraftige jordskjelvet på Haiti i 2010, den brutale borgerkrigen i Den sentralafrikanske republikk, ebola-katastrofen i Liberia og ikke minst den aktuelle flyktningestrømmen over Middelhavet.
12. januar 2010 vil aldri bli stående som noen viktig dato i nordmenns liv, skriver Lindis. Men på 38 sekunder skulle jordskjelvet på Haiti denne dagen ta livet av 200.000 mennesker, skade 300.000 og gjøre 1,5 millioner mennesker hjemløse. Lindis og hennes team var blant de første hjelpearbeiderne i det lutfattige landet. Hun skildrer elendigheten, kaoset og hvordan hjelpearbeidet etter hvert kom i gang, men også om også historien om hvordan hun måtte ordne opp med åtte tøffe rasta-gangstere. Som avslutning på kapittelet skriver Lindis: ”Så går jeg inn på lageret, setter meg på en av medisinkassene og gråter så jeg nesten kaster opp”.

Til Afrika
7. desember 2013 er det Den sentralafrikanske republikk som er målet for Lindis og hennes hjelpeteam. Den tidligere franske kolonien har slitt med statskupp og regnes for en av verdens verste land å bo i. Leger uten grenser har vært på plass i landet siden 1996 og driver bredt medisinsk hjelpearbeid.
– Kanskje mitt mest dramatiske oppdrag, sier Lindis som også forteller solskinnshistorier, bl.a. om den lille jenta som ble født på klinikken lillejulaften og som fikk navnet Lille Lindis.
– Den fineste julepresangen, for en ære å gi navn til dette lille nurket, skriver Lindis i boka.
Også i Liberia der ebola-epidemien rast i 2014, har Lindis arbeidet for Leger Uten Grenser. Likevel er den mest aktuelle situasjonen Lindis tar opp i boka, flyktningestrømmene over Middelhavet.

Reddet 23.000 mennesker
I mai 2015 satte Leger Uten Grenser i gang redningsarbeid på Middelhavet for å hindre drukningsdød. I løpet av året ble 23.747 mennesker i havsnød reddet og gitt medisinsk hjelp om bord. Lindis ledet et team med ti hjelpearbeidere på den av de tre båtene organisasjonen hadde leid inn.
– Mange frykter at årets sommer kan by på enda større flyktningestrømmer over Middelhavet og med mange mennesker som mister livet i forsøket på å skape seg en bedre framtid. Noen hevder at lille Europa ikke kan redde hele verden. Hvordan ser du på dette?
– Det er ikke snakk om å redde verken hele verden eller hele Afrika. Jeg har jobbet og levd i mange av de landene som folk flykter fra i dag, og jeg kan med stor trygghet si at de fleste mennesker vil fortsette å bo der de bor – forutsatt at liv og helse ikke er i fare.
– Dessuten, legger Lindis til: – Det er 60 millioner flyktninger i verden i dag, en drøy million kom til Europa i fjor. Det er klart det er en veldig stor utfordring for Europa, men det er viktig å diskutere dette basert på fakta – hvis ikke er vi enda lenger unna en løsning. Én million av 60 millioner er ikke ‘hele verden’.

Lykkejegere?
Lindis er lei av at mange flyktninger blir karakterisert som økonomiske migranter eller lykkejegere:
– Selv om disse selvsagt også finnes, viser tallene at flertallet flykter fra land med krig og konflikt. Av alle de tusen jeg møtte på vår båt, hadde ingen våpen, ingen var aggressive og de færreste visste hvor Norge var. De hjalp til på båten og ryddet da de gikk av. Alle som en sa de kun ønsket seg én ting: å få en jobb så de kan forsørge de de er glade i. Folk vil bidra. Vi må basere debatten på fakta.
– Var det tilfeldig at du havnet i Leger Uten Grenser og ikke en annen hjelpeorganisasjon?
– Jeg har alltid hatt et godt inntrykk av Leger Uten Grenser. Jeg har aldri angret på at det var der jeg begynte å jobbe, og i dag kan jeg ikke tenke meg å jobbe for noen andre. Det er både lærerikt og tilfredsstillende å jobbe i en organisasjon som med relativt få midler får hjulpet så mange på kort tid. Vår største styrke er at vi får over 90% av inntektene våre fra private givere, noe som er unikt blant humanitære organisasjoner. Enkeltpersoner verden over stoler på oss, og vår uavhengighet gjør oss effektive og handlekraftige. Vårt mandat er å redde liv – det er vanskelig å ikke være enig i at det er en god ide!
– Framtidsplaner?
– Jeg planlegger ikke livet mitt lenger enn seks måneder om gangen og vil gjerne ha det sånn. Å jobbe for Leger Uten Grenser og oppleve det jeg har opplevd – blant annet å være så tett på liv og død – har gjort meg mye flinkere til å leve nå.
Jeg skal fortsette å jobbe for organisasjonen så lenge jeg har noe å bidra med, så lenge det gir meg så mye som det gjør nå – og så lenge det kiler litt i magen når jeg tar av fra Gardermoen.
– Regner du noen gang med å vende tilbake tv-produksjonen?
– Nei!

Av Arne Bjørndal

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email

Kanskje du også vil like

Søk på Det Norske Magasinet