Bortførelsen
Napoleonstiden var svært urolig og blodig over hele Europa, men ikke alle vet at også Norge og nordmenn deltok aktivt i kampene. Siden Norge-Danmark, mye mot sin vilje, var trukket inn i kampene på Napoleons side, ble også Bergensområdet med sine mange gode havner ofte innblandet i stridigheter med engelskmenn.
Dette er imidlertid en fiktiv historie som bygger på faktiske begivenheter – beskrivelsene av slagene ved Alvøen og ved Fuengirola er basert på gode og sikre kilder. Vi vet også at flere nordmenn ble sjanghaiet av engelskmennene – og mer eller mindre tvunget til å kjempe for dem. På Nordnes fantes det virkelig en far og sønn, Torgeir og Trond, som var «fiskeløpere» på denne tiden, men ellers er den innflettede fortellingen om dem i hovedsak brukt til å få flyt og nerve i den ekte, historiske delen.
Spenn fast setebeltene og dra over 200 år tilbake i tiden…
Kap. 1: Alvøen 1808
Endelig var morgenen kommet, og for en dag det så ut til å bli! De mange løvtrærne på Nordnes stod for lengst i full flor – hvite, røde og gule blomster, irrgrønt løv og den søte, pirrende duften av vår skapte forventninger og lengsler i 12-åringen Tord Magnussen. Denne dagen skulle han for første gang få lov til å være med faren sin ut til fiskemottaket i Alvøen. Det var en lang rotur ut dit, og vanligvis hadde faren med sin bror til å bemanne to av årene. Han hadde imidlertid blitt syk – influensaen hadde herjet i hele Bjørgvin gjennom den usedvanlig fuktige og råkalde vinteren – og hadde fremdeles taket på mang en utendørsarbeider.
Far til Tord-Torgeir var «fiskeløper», han hentet fisk på forskjellige mottak – kjøpte hvis prisen var rett, lastet den opp i en stor trekum som ble slept etter båten og rodde den tunge, trege lasten inn til Vågen. Det var et daglig slit – også når han og Tord løp med fisken til både butikker i byen, til privatpersoner og til andre som hadde bestilt eller var faste kunder. Torgeir hadde ennå ikke fått rett til å ha bod på Fisketorget og hadde heller ikke råd til å kjøpe sin egen butikk. Men Tord syntes at familien ikke manglet noen ting, faren jobbet hardt, og moren, Anna, vasket i kommandantboligen på Sverresborg. De hadde flyttet inn til Nordnes fra Bjørnvik på Sotra da Torgeir og Anna giftet seg, det var langt bedre muligheter for unge jenter å få jobb i en by med 15.000 innbyggere enn på et lite strandsted. Men Torgeir savnet fælt kameratene, naturen og den friske havluften på strilelandet der han hadde vokst opp. Tord, den høye, tynne guttungen hadde arvet det lyse håret og det blå blikket fra moren – og høyden og den atletiske kroppen fra farssiden. Han hadde allerede lenge vært overlegen i flokken av unger som lekte i de trange smauene på Nordnes, både med tønnebåndene og andre fysisk krevende spill og aktiviteter.
Men nå var det jobb og familie som gjaldt – far og sønn kom godt overens og var begge glade i sjø og hav. Og, siden det var første gang Tord fikk være med faren på den strabasiøse turen til Alvøen, følte han seg endelig som et voksent mannfolk!
Tåken seg langsomt innover mot Nordnes idet far og sønn rodde utover. Måkene fulgte som alltid etter dem, de sanset sikkert både lukten og restene av fiskeslo. Sjøen skvulpet stille rundt lettbåten, men det var tungt å ro, særlig fordi strømmen på morgenkvisten gikk innover mot Bergen. De måtte virkelig legge seg tungt på de lange, velbrukte årene av Sotra-ask, lette men sterke. Svetten rant, og pusten gikk i hese gulp. Hele oppmerksomheten var rettet mot neste åretak.
Plutselig kvakk Tord til: ”Hørte du det, far?” Han stoppet opp et øyeblikk og båten fikk en sleng og dreide nesten helt rundt.
”Fanden ta!” skrek Torgeir opprørt. Hva er det du gjør, gutt!”
”Jeg hørte et brak, far – som torden!”
Begge lå stille på årene en stund før Torgeir rettet opp båten med et par raske åretak.
”Vi må videre, tiden går og vi må få lastet opp fisken før konkurrentene kommer!”
De slet seg framover og rundet spissen på Lille Kalandsholmen, Småholmen som den ble kalt. Alvøenbukten lå nå rett foran dem. Natten var i ferd å bli avløst av dag, og tåken lettet nå som vestavinden slo inn mot fjordarmen. Plutselig hørtes brakene igjen – nå reagerte begge to samtidig, stoppet opp og kikket bak seg. Et nesten uvirkelig syn møtte dem. En stor fregatt og mange småbåter dundret løs. Kanonene fyrte av skudd etter skudd overalt. Disse våpnene var ikke særlig dreibare – og vær og vind fikk skuddene til å suse i alle retninger.
Norge hadde ikke rett til å ha egen marine, derfor var det private investorer, kjøpmenn og butikkeiere som bidro til å bygge små kanonjoller og sjalupper ved lokale verft for å beskytte handelsrutene og sjøveien langs kysten. Norge-Danmark hadde jo gått inn i krigen på Napoleons side, og engelske krigsskip oppsøkte stadig norskekysten for å blokkere leveranser og om mulig nedkjempe kaperskip. I grunnen var det ikke rart at de gjorde dette, den lukrative norske kaperfarten hadde virkelig blitt et problem for engelskmennene. Nordmennene fikk 99% av salgsverdien av det de ranet til seg – bare en prosent gikk i avgift til staten!
”HMS Tartar” hadde sneket seg inn mot Alvøen ved å føre hollandske flagg, men var blitt oppdaget og avslørt av fiskere rundt Alvøen. De hadde fått sent bud etter kanonbåtene, en heltemodig bragd i seg selv siden engelskmennene allerede hadde angrepet og ødelagt varslingslinjene. De fire små jollene og den ene sjaluppen hadde straks lagt ut fra land under ledelse av marineløytnant Bielke og løsnet skudd mot kanonbåtene som var sjøsatt fra ”Tartar”. Småbåtene var bygget ved Ytre Sandvigen verft og lokale kruttmøller og kanonstøperier hadde bidratt med bevæpningen.
Torgeir og Tord bråstoppet roingen. De forsøkte fortvilt å snu da de oppdaget scenariet foran seg, men de var allerede kommet alt for nær. Både kanonkuler og geværskudd plasket ned i alarmerende kort avstand fra den lille færingen deres. Kanonene på båtene foran dem var innstilt så lavt at kulene fikk en slags hoppe-effekt langs havoverflaten, ikke ulikt det som skjer når man kaster flate steiner bortover vannet. En av de runde støpejernkulene sneiet inn i forstavnen på båten, smadret den totalt og sendte far og sønn hodestups ut i småbølgene.
De var ikke de eneste, rundt dem la de merke til at flere ropte om hjelp mens de kavet i sjøen – både på engelsk og norsk. Tord var ganske flink til å svømme, han hadde tilbrakt mange fine sommerdager med bading og svømming rundt om på Nordnes, men for Torgeir var det en helt annen utfordring. De kraftige skinnstøvlene han hadde fått laget av skomakeren på Klosteret var tunge, og det var vanskelig å komme til og snøre dem opp. Han gikk under nesten med en gang, og Tord svømte fort bortover for å hjelpe ham.
Før han nådde fram, hørte han kraftige åretak bak seg og kjente sterke armer som løftet ham opp i den engelske barkassen som rodde rundt og plukket opp folk som slet i bølgene – både engelske og norske sjøfolk ble halt opp. Tord gjorde motstand og skrek at de måtte hjelpe faren, men det lot ikke til at noen tok notis av ham. De skyndte seg bare videre.
Imens fortsatte kampen. ”Tartar” hadde endelig klart å dreie i vinden og få bredsiden mot de norske fartøyene. Løytnant Bielke hadde vært smart da han angrep mot forstavnen. Alle kanonene på den store og vel utrustete fregatten befant seg på langsidene. Flere av kanonkulene fra nordmennene hadde truffet, både riggen og skroget hadde fått skader. De tykke trossene som gikk til bukseringsbåtene rundt skipet var nesten revet over og røk ganske snart, men heldigvis for engelskmennene økte vinden slik at fregatten klarte å vende opp på egen hånd. Men kaptein Bettersworth var blitt drept sammen med minst 12 av mannskapet, så i stedet for å fortsette kampen, bautet skipet og satte kursen ut Hjeltefjorden. Nestkommanderende Herbert Caiger overtok kommandoen, og siden den norske flotiljen ikke klarte å nå den igjen, beordret Bielke retrett til Bergen for de norske skipene.
Den engelske barkassen ble nå ikke beskutt mer – og nådde igjen ”Tartar” ved Vindenes på Sotra. Nå hadde Tord høylytt skreket og tigget, mast og slåss for å få faren reddet, men den eneste belønningen han hadde fått, var et hardt slag i hodet med en av årene. Han seg bevisstløst sammen på det våte, sleipe dekket og rullet ned i en av årelagringsrommene.
John Marshall, midshipman og sjef for mannskapet på barkassen, var en gammel sjøulk fra Grimsby som hadde seilt i den britiske marine siden han bare var en unggutt. Som så mange andre var han blitt sjanghaiet etter å ravet godt beruset ut fra en pub, slått i hodet og brakt om bord i et orlogsskip. Slik foregikk det meste av rekrutteringen til den britiske marinen! I motsetning til mange andre, hadde imidlertid John likt det tøffe og maskuline miljøet om bord og var blitt værende i marinen. Ja, han kunne faktisk ikke tenke seg et annet liv!
Likevel, han var en skikkelig og ordentlig kar, veldig godt likt av alle om bord på båten. Han bestemte at de norske fangene kunne få gå i land på Vindenes. Vel, det skyldtes selvsagt også at i den situasjonen som ”Tartar” befant seg, var ikke det å holde seg med fanger det viktigste.
Først da barkassen var tatt om bord i fregatten, ble Tord oppdaget. Nå var det for sent å sette ham i land, kursen var allerede satt mot England.
Tord våknet brått, skjelvende av redsel. Ja, verre enn det. Han var totalt vettskremt. Hjertet slo hardt, pusten kom i hese rasp, kroppen kjentes stiv og anspent. Det føltes nesten som et mareritt, bortsett fra at det å våkne ikke i det hele tatt ga ham en følelse av lettelse. Noe fryktelig måtte ha hendt, det kjente han på seg – uten å ha den fjerneste anelse om hva det kunne være!
Rundt ham så han bare ukjente mennesker som alle hadde det til felles at de var blodige, fulle av bandasjer og enkle forbindinger. De stønnet og ropte, uten at Tord skjønte særlig av språket – bortsett fra at han forsto det måtte være engelsk han hørte. Han skjønte han var om bord i en båt. Rullingen og knirkingen fra skroget fortalte ham det, men han hadde ingen anelse om hvorfor han befant seg på denne båten og inne i noe som tydeligvis var en sykelugar! Ja, han kunne faktisk ikke huske noe – ikke hvem han var, hvor han kom fra og slett ikke hva som hadde hendt! Han lukket øynene og knyttet nevene, mens en bølge av fortvilelse skyllet gjennom ham. Hva skulle han gjøre? Smertene i hodet kunne han tåle, men uvissheten gnaget i ham og gjorde ham hjelpeløs.
En høy, godt voksen mann med blodig skjegg og klær som bar tydelig preg av kamp entret rommet.
“Hi, I´m John, are you all right?» Tord forstod godt hva “all right” betydde, så han nikket svakt.
”Good, come with me!” sa mannen som kalte seg John og pekte mot døren. Tord reiste seg langsomt, det verket i hele kroppen, men han fulgte lydig etter John og ble satt til å vaske dekket.
”Tartar” hadde mistet mange menn i slaget, og enda flere var blitt såret, så det var stort behov for friske sjømannshender.
Etter som dagene gikk, ble det tydelig for alle at Tord var den fødte sjømann. Ung som han var, klarte han seg likevel minst like godt som voksne og erfarne sjøfolk – både i mastene og på dekket. Han hadde en naturlig smidighet, en rask tankegang, kvikke hender og lærte usedvanlig fort bare ved å se på når andre løste de mange oppgavene som er så nødvendige til sjøs. Selv om melankolien aldri slapp taket og hukommelsen ikke viste tegn på å komme tilbake, klarte han å tilpasse seg livet på ”Tartar”. Men, han hadde sverget for seg selv en dag å kunne returnere til Bergensområdet. Det var der han hørte hjemme – og det var der han kunne finne tilbake til seg selv og familien.
