Månedsmagasinet på Costa del Sol
Kjære leser oktober 2010

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email

I protest mot den nye arbeidsmarkedsloven, der det blant annet blir billigere for bedrifter å si opp overtallig personale, oppfordret landets to største faglige landsorganisasjoner, UGT og CCOO, alle ansatte til å streike 29. september. Det var samtidig en mulighet for å gi uttrykk for utilfredshet med regjeringen og den store arbeidsløsheten, nedskjæringer i de offentlige lønningene og en (antatt) høyere grense for pensjonsutbetalinger.
Det er en underlig ting dette med å streike. For hvem går det ut over?

Denne gangen rammet det først og fremst de streikende selv fordi de vil bli trukket for en daglønn. Dernest, med mindre man da er offentlig ansatt, rammet det arbeidsgiverne.

”En beskjeden suksess”. Slik beskrev fagforeningene streiken, noe som egentlig var nærmest uunngåelig ettersom industridepartementet på forhånd hadde kunngjort at all offentlig transport under streiken ville bli minimal. Mange var med andre ord tvangsinnkalte for å streike.

Resultatet var langt fra målet som var å ”paralysere landet.”

Dette var den første streiken siden sosialistiske PSOE i 2004 overtok regjeringsmakten. Og det i seg selv betød jo å straffe regjeringen som selvfølgelig lider under at man ikke har kunnet tilfredsstille sine tilhengere blant fagforeningene.

Jeg gikk, slik offisielle tall fra UGT og CCOO forteller at 30 prosent av landets arbeidstakere gjorde, på arbeid (andre opererer med høyere tall). Ikke fordi jeg er tilfreds med regjeringen. Men jeg er egentlig mer utilfreds med fagforeningene. Jeg innrømmer at fagforeningene har gjort mye bra opp gjennom årene, fra de dukket opp på begynnelsen av 1900-tallet da arbeidsgiverne nærmest drev rovdrift på arbeidstakerne. Også de som i sin tid fikk avskaffet leilendingssystemet og innførte demokrati gjorde en bra innsats. Men nå hører de jo hjemme i historiebøkene, slik også fagforeningene burde gjøre. I hvert fall i sin nåværende form.

Jeg gikk på arbeid fordi jeg heller vil straffe fagforeningene enn arbeidsgiveren min. Fagforeningene har alt for lenge stilt krav. De står stille i en tid som for lengst har løpt fra dem. Sjefene hevder at de reddet skinnet vårt, mens de i virkeligheten ikke lenger bekymrer seg om noe annet enn sitt eget skinn. Lederne av UGT og CCOO tjener sine svært gode lønninger i fagforeningene, men dessuten sitter de også i en rekke styrer i både private og offentlige selskaper der de også hever en årslønn bare for å møte opp. Hva slags solidaritet er det?

Jeg gikk også på arbeid fordi lederne, i dette tilfellet Cándido Méndez (UGT) sier ting som: – Fremad! Vi har vunnet streiken. Nå skal vi vinne framtiden.
Er der noen som vet hva det betyr?

Jeg kunne ha sluttet meg til streiken om fagforeningene arbeidet seriøst for en virkelig likhet og rettferdighet blant alle arbeidere. Det gjelder den store minoritetsgruppen som stille og rolig finner seg i å få mindre lønn enn han som står ved siden av og utfører akkurat det samme arbeidet.
Men så var det denne streiken og spørsmålet om hva 70 prosent av landets arbeidstakere fikk ut av den? Ingenting. Gir streiken flere arbeidsplasser? Neppe. Endrer den regjeringens holdninger?

Tvert imot skader streiken landets økonomi ytterligere slik at regjeringen, naturligvis ikke bare derfor, men likevel, skjærer ned på de beløpene som kommunene hvert år får for å hjelpe dem som virkelig ikke har tak over hodet og som ikke har råd til kjøpe seg et måltid mat.

Kanskje var det tamme engasjementet og den lave oppslutningen om streiken et rop til fagforeningene om at de må komme opp av startgropa. I stedet for hele tiden å protestere, burde de komme opp med kreative forslag og konstruktive løsninger på hvordan vi alle kan sikres gode og bra betalte jobber. De har i hvert fall sett at måskje halvparten av befolkningen mener at å ta livet av arbeidsgiverne og staten heller ikke er veien å gå. Fortsetter fagforeningene på samme kurs, risikerer også de snart å havne i historiebøkene.

Fram til det må vi igjen etterlyse latinerne. De temperamentsfulle menneskene som vil erobre verden, som er for stolte til å la seg kue eller ta imot noe fra noen og slett ikke arbeidsløshetstrygd. Sover de fortsatt siesta, håper jeg de snart våkner opp.

Fortsatt god – og mere fornøyelig – lesning på de følgende sider!

Jette

Av Jette Christiansen

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email

Kanskje du også vil like

Søk på Det Norske Magasinet