Man hører ofte kristne si at om vi alle levde etter Jesu lære, så ville vi ikke oppleve krig og annen ondskap i verden. Og sånn umiddelbart, er det ikke vanskelig å være enig i det.
Men det man da må forundre seg over, er hvorfor det i det kristne Europa gjennom århundrene har vært så mange kriger mellom kristne nasjoner og andre kristne grupperinger, gjerne med støtte av kirken og til dels i kirkelig regi (for eksempel massakreringen av katarene i Syd-Frankrike i middelalderen).
Det mest nærliggende svaret på denne forundringen må være at kristendommen ikke er tilpasset menneskenaturen. Det faller ikke naturlig for menneskene å følge Jesu lære i ett og alt. Hverken kirkelige ledere eller legfolk klarer det. Så gud har altså hvis han har skapt både oss og religionen, ikke lykkes særlig godt med å få menneskene og religionen til å passe sammen.
Noen vil si at det er slik gud vil ha det, han ønsker ikke å gjøre det for lett for oss. Men en mer sannsynlig forklaring er vel at gud verken har skapt religionen eller oss. Religionen er nok menneskeskapt og menneskene er skapt av naturen. Ja, man har til og med oppdaget hvilke lover naturen har fulgt da den skapte oss.
Kort om utviklingslæren
Vi som lever i dag er født fordi våre forfedre gjennom uendelig mange generasjoner klarte å overleve. De klarte å finne en partner de kunne parre seg og å få barn med. For å oppnå dette måtte våre gener gjøre oss disponerte til å bli forelsket, til å ha sex og til å ønske å få barn. Men det var ikke nok å være disponert for forelskelse, man måtte også være attraktiv som seksualpartner. Man måtte være tiltrekkende hos det annet kjønn. Utseende og kompetanse var av betydning. Desto flinkere man ble ansett å være til å sørge for ens avkoms overlevelse, desto lettere var det å finne en partner. Alt dette ble styrt av våre gener.
Men for å overleve må vi også unngå å bli drept. Nå er det mange måte å bli drept på, man kan for eksempel bli drept i ulykker eller av ville dyr. Men man er også utsatt for er å bli drept av sine medmennesker. Dette kan skje innen stammen eller i krig mellom stammer. For å unngå dette må man ha allierte. De viktigste allierte er ens egen familie. Det er den innerste forsvarslinjen mot ytre fiender, og våre gener har sørget for at vi har sterke bindinger til vår nærmeste familie (drap innen familien forekommer selvfølgelig, men så sjeldent at det neppe påvirker vår genutrustning). Men i tillegg til dette er det viktig å ha venner i kretsen rundt familien og i alle fall unngå å ha fiender i nærmiljøet som kan true ens eksistens. Derfor faller det naturlig for de fleste av oss å være vennlige og hjelpsomme mot mennesker i vår omgangskrets. Men vi behøver ikke kjenne alle vi er allierte med. Melder vi oss for eksempel inn i et politisk parti, så kjenner vi ikke på langt nær alle de andre medlemmene, men vi vet at de tenker som oss, har de samme interesser som oss og dermed på en måte vil kunne forsvare oss om vi blir utsatt for en eller annen krenkelse eller fare. Vi identifiserer oss også med en nasjon, og da er vi deltaker i et fellesskap hvor det til og med kan være legitimt å drepe en fiende av dette fellesskapet. Og dette siste er et stort pluss i overlevelsessammenheng.
Og her kommer religionen inn
Alle som tror på en bestemt retning av en religion, tilhører et fellesskap. Og et slikt fellesskap har en egenverdi, og man må spørre om det ikke er denne følelse av fellesskap som trekker folk til religionene og ikke guden selv. For det er jo et ledd i barnelærdommen i kristne samfunn at om man tror på Gud når man dør, så kommer man til himmelen. Men alle gresk-katolske, romersk-katolske, protestanter og medlemmer av de forskjellige kristne sekter tror jo på den samme guden, så alle disse må jo da komme til himmelen når de dør. Og siden akkurat det siste er det viktigste, ja, egentlig det eneste formålet ved å være kristen, så burde det jo være hipp som happ for en kristen hvilke religiøs gruppe våre medmennesker tilhører. Men slik er det jo ikke. Det viktigste synes å være at de tilhører den samme gruppen som en selv. Ja, så viktig er dette at det utkjempes kriger mellom kristne grupperinger på grunn av ubetydelige avvik i hvordan religionen praktiseres. Så det er samhørigheten med sin egen gruppe som har overlevelsesverdi, og ikke det at man tror på Gud. Dette er et holdepunkt for at det ikke finnes religiøse gener. Vi er ikke disponert til å tro på en gud, vi er disponert til å søke tilknytning til grupper. Og det er ganske påfallende: man har glede av å være medlem av en religiøs gruppe, men man gleder seg like mye når gruppen får nye medlemmer. Da blir gruppen større og sterkere og det øker ens overlevelsesmulighet.
Religiøse gener
Forskere leter etter religiøse gener, gener som gjør at de som besitter genene er mer tilbøyelig til å bli religiøse enn andre. Noen mener at det finnes slike gener og at de som har disse genene også han andre karaktertrekk som konservatisme, lydighet overfor autoriteter og tilbøyelighet til å etterleve ritualer. Jeg tror ikke på spesifikke religiøse gener. Det er ikke nødvendig å postulere slike gener, det er nok å postulere at vi har gener som gjør at vi har en sterk og dyptliggende trang til fellesskap.
Dette essayet foregir ikke å gi en uttømmende forklaring på hvorfor folk er religiøse. Den bare belyser én side av problematikken som hittil synes å ha vært lite påaktet. De fleste er religiøse fordi de ble indoktrinert i barndommen og for kristnes vedkommende fortsetter de gjennom hele livet å tro at det finnes en gud, en himmel og et helvete. Men man trenger ikke å henvise til spesielle gener for å forklare dette.
