Månedsmagasinet på Costa del Sol

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email

Miljødepartementet vil avskaffe gratis bæreposer som vi forventer å få i supermarkedene. Betyr det at vi nå må velge mellom et hjemmestrikket nett og en pose fra Louis Vuitton til 1.700 euros?

Forbruket av bæreposer framstilt i plast skal i 2010 reduseres med 50 prosent. Nå skal forbruket tvinges gradvis ned inntil posene forsvinner helt. Det dikterer i hvert fall planen kalt ”Plan Nacional Integrado de Residuos” som er utarbeidet av miljødepartementet.
Spania er det europeiske landet som produserer flest bæreposer, og hver innbygger forbruker 238 poser i året (gang selv med 45 millioner innbyggere). Det plasserer Spania på en tredjeplass når det gjelder forbruket av slike poser.
Bare 10 prosent ender i de gule gjenbrukscontainerne, mens – anslår organisasjonen Cicloplast – 65 prosent gjenbrukes som søppelpose. Gjenbruk eller ikke, til slutt ender de likevel sine dager på søppelfyllingene. Og fordi plastposen normalt er framstilt av et oljeprodukt, trenger naturen opp mot 1.000 år for å bryte ned posene. Noen mener den kan klare jobben på rundt 100 år, men sannheten er at vi ikke vet det med sikkerhet.
Noen av de mange posene ender også – på mystisk vis på strendene der 20 prosent av avfallet som samles opp er plastposer.

Plast mot papir og selleri
Flere steder i Europa har man tatt til seg den amerikanske filmillusjonen om at papir er best. Vi ser på film hvordan folk alltid tar med seg sine innkjøp i papirposer, og for liksom å understreke heltens miljøvennlige og økologiske innstilling stikkes det alltid en grønn selleri opp fra toppen av posene. Men selv med selleri er papirversjonen ikke løsningen på våre fraktproblemer.
Å forsvare bruken av plastposer er litt som å kjempe for retten til å mishandle kattunger eller å røyke på flyene. Den tynne posen får skylden for global oppvarming, avhengighet av olje og for å drepe både fugler og fisk.
Men papirposene er på mange måter like skadelige for miljøet som plastposer. Papirposen brytes ned, men når det skjer, utløses gassen metan, og selv om plastposer er framstilt av et petrokjemisk produkt, brukes det mer energi til å framstille og gjenbruke poser av papir.
Det er heller ikke endelig bevist at plastposene faktisk dreper fugler, fisk og annet liv i havet som får i seg deler av disse posene. Noen hevder til og med at dette skal ha ført til merkverdige fenomener som kjønnsskifte hos fisk.
Det er derimot bevist at utslipp fra fiskebåter er langt mer skadelig, selv om det er et dårlig argument mot et forbud mot plastposer.

Handle lokalt
Miljødepartementets plan er nettopp det, altså en plan. Man har ennå ikke foretatt lovendringen som krever forbud mot de forhatte, men akk så anvendelige posene. Enkelte lokale myndigheter har likevel tatt skjeen i egne hender når det gjelder plastposen. Et eksempel er Generalitat de Cataluña som arbeider med en avtale med detaljhandlere som går ut på å minske forbruket av plastposer med 50 prosent – underlig nok ikke fram til 2010, men til 2012. På den måten vil forhandlere unngå at det legges avgifter på posene. Reduseres ikke forbruket med 30 prosent i løpet av de to neste årene, vil myndighetene likevel vurdere å innføre en egen avgift.
Mangelen på et egentlig lovforbud kan tilskrives det faktum at 700 firmaer med i alt 11.000 medarbeidere er i sving med å framstille handleposer i plast. De forsøker å innstille seg på nye tider og framstiller nå også gjenbruksposer av batikk, poteter og andre miljøvennlige råvarer. Disse posene er foreløpig dyrere å framstille enn plastposene, men belastningen for miljøet er mye lavere.

De globale posene
På verdensplan blir det årlig forbrukt over 500 milliarder poser, hvorav mindre enn tre prosent blir gjenbrukt.
I noen land der posene er avgiftsbelagt, slik som i Norge, er vi i stedet lykkelige over å kunne bruke pappkasser som vennlige kjøpmenn stiller til vår rådighet, mens andre land har valgt å bannlyse plastposene helt.
I 2008 forbød Kinas regjering supermarkedene i hele det overbefolkede landet å utstyre kundene med plastposer. I Bhutan har regjeringen besluttet å gjøre det samme. Her var riktignok argumentet at posene var en risiko for nasjonens lykke, men det skal vi ikke bruke mer tid på her.
Også Uganda og Zanzibar er blant landene som er blitt helt anti-plastposer.

Verken eller?
Konklusjonen må foreløpig bli at et egentlig forbud mot bæreposer vil være en god ting, fordi verken papir eller plast er bra for naturen. Inntil miljømyndighetenes planer om et forbud settes ut i livet, er avgifter en del av løsningen. Et eksempel er Ikea der man må betale for posene. Tiltaket har en preventiv effekt fordi man selv foran kassen må vurdere hvor mange poser man virkelig har behov for. Da denne avgiften ble innført hos Ikea i Storbritannia i 2006, betydde det et fall i forbruket på 95 prosent.
Man kan naturligvis velge helt å si nei til posene, men det betyr ikke alltid at man nå kan velge mellom et hjemmestrikket nett (hvordan får man fisken pakket inn i slikt nett?), et slikt som vår gamle bestemor gikk til kjøpmannen med, eller en Luis Vuitton-handlepose til rundt 1.700 euros. Uten myndighetenes innblanding, har flere supermarkedskjeder nemlig selv tatt initiativet til å minske forbruket. Carrefour har bestemt at gratis poser skal være avskaffet ved utgangen av 2009. På den måten vil denne kjeden alene spare 6.000 tonn plast i året, og man vil i stedet tilby kundene miljøvennlige poser framstilt av tekstiler eller poteter. Eroski tilbyr sine kunder en pose framstilt av bast for et symbolsk beløp. Denne posen kan klare rundt 50 innkjøp, og etter det bytter supermarkedet den gamle posen gratis inn mot en ny. Også El Corte Inglés og dermed Hipercor og alle de andre tilbyr sine kunder gjenbruksposer, i tillegg til at kjeden oppfordrer til moderat bruk av plastposer, noe som kanskje får oss til å tenke oss om mer enn én gang, før vi igjen spør ”¿Me das más bolsas, por favor?”


Å forsvare plastposer er litt som å kjempe for retten til å mishandle kattunger eller å røyke på flyene.

Lokale myndigheter har likevel tatt saken i egne hender når det gjelder plastposer.

Mangelen på et egentlig lovforbud kan skyldes at 700 firmaer med i alt 11.000 medarbeidere er i sving med å framstille handleposer i plast.

Det er heller ikke endelig bevist at plastposene faktisk dreper fugler, fisk og annet liv i havet som får i seg deler av disse posene. Noen hevder til og med at dette skal ha ført til merkverdige fenomener som kjønnsskifte hos fisk.

Av Jette Christiansen

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email

Kanskje du også vil like

Søk på Det Norske Magasinet