Txalaparta - musikalsk improvisasjon

En lillebitte film om et mystisk, ukjent instrument høster filmpriser og heder verden rundt. Historien om det besynderlige txalaparta-instrumentet er fortellingen om improvisasjon, toleranse og ydmykhet overfor små befolkningsgrupper.

En baskisk dokumentarfilm om et uvanlig og hittil ukjent instrument vinner heder og ære ved filmfestivaler verden over. Helt siden filmen ble presentert på filmfestivalen i San Sebastián i 2007, har filmen, Nömadak Tx, tatt den ene filmprisen etter den andre. Og det på tross av filmens ytterst beskjedne budsjett. Filmens instruktør, Raúl de la Fuente, har stått for alt selv. Han er instruktør, fotograf, lydmann, klipper og ansvarlig for hele produksjonen som i tillegg til ham selv bare består av de to musikerne vi følger gjennom filmen.

Improvisasjonens instrument
Txalaparta kan ikke spilles bare av én person. Det må alltid være to. Hvis det
bare er én person, er det ikke txalaparta. De to personene står på hver sin side av txalapartaen, mens de hakker stokkene loddrett ned i instrumentet i høyt tempo: Dak dak, dak dak, dak dak …
Txalapartaen minner om en kjempestor, grov xylofon på størrelse med et mindre spisebord. Det kan lages av nesten alle slags materialer, og underveis i filmen ser man musikerne lage instrumentet av de naturressurser som er i området de befinner seg. I Baskerland lager de instrumentet av tre som de feller i skogene. Hos samene i det nordlige Skandinavia spiller de på en txalaparta, som de har hugget ut av store isblokker, og i Atlasfjellene bygger de instrumentet av skiferstein.
I det hele tatt besøker musikerne folkeferd verden over, som – i likhet med baskerne utgjør et mindretal i en større nasjon – eller lever som nomader, som filmens titel Nömadak Tx refererer til.
Med de sterke elementene av improvisasjon og samarbeide fungerer txalapartaen som møtested mellom forskjellige kulturer som musikerne møter underveis. Txalapartaen er på den måten med på å skape dialog og forståelse.
Filmens instruktør Raúl de la Fuente forteller:
– Nömadak Tx er en hyllest til nomadesamfunn og en livsstil som er i ferd med å bli utryddet. Musikerne søkte lyder, jeg skjønnheten. De søkte hverdagens lyder, jeg søkte enkelte menneske. Alle tre fant vi det vi søkte.

Cider og gamle sardiner
Txalaparta er et baskisk instrument som i 1960-årene var i ferd med å dø ut. Bare to baskiske familier visste hvordan man spilte på instrumentet.
Txalapartaen har alltid hørt hjemme i landbruksområdene som instrumentet tradisjonelt er tilknyttet. Det brukes ved to sosiale, festlige anledninger; enten brylluper eller ved avslutningen av et stort, felles arbeide, eksempelvis høsting.
I Donostia-Urumealdea i Baskerland har beboerne hatt for vane å spille txalaparta når de produserte den lokale sidra-drikken. Landsbyfolkene plukket epler som skulle brukes til å framstille eplecider, og deretter knuste de eplene med stokker på store trebord.
Etterpå var det fest, og sidra var det alltid nok av til høstfestene. Kvaliteten på måltidet svingte litt mer.
– Noen ganger var det torsk, andre ganger bare gamle sardiner, forteller Ramón Goikoetxea som er en av de eldste txalaparta-spillerne i Baskerland.
Etter måltidet og etter rikelige mengder sidra, begynte spillet på txalapartaen. Det sies at tonene fra txalapartaen kan høres på fem kilometers avstand, og musikken var signalet til at nå var festen i gang.