El Caminito de la Reina – Dronningens lille sti

I disse tider når El Caminito del Rey (Kongens lille sti) ved El Chorro er nyåpnet og er på alles lepper, er det kanskje nogen som tror at der her er snakk om en trykkfeil. Men nei ̶ El Caminito de la Reina er en vill og herlig sti som ligger ovenfor byen Canillas de Aceituno. Den starter over byen og fører den eventyrlystne inn i den ville slukten der elven Almanchares springer ut av Maromas sørlige skjørter. Ruten går langs noen vanningskanaler (acequias), slik at den er nesten flat og ca. 11 km lang fram og tilbake. Bli med ut på en helt uforglemmelig tur som er helt gratis og der du verken må bestille tid eller kjøre buss.

Du starter med å kjøre til Canillas de Aceituno. Veien opp til denne byen går av mot høyre når man kjører mot Alhama de Granada og Viñuela-sjøen fra Vélez Málaga. Canillas de Aceituno ligger svært vakkert til på Maromas vestside og rett ved en enorm slukt. Når man kjører inn i byen, kan man parkere på den offisielle p-plassen som ligger på høyre hånd, et par hundre meter etter at du kjører inn i byen. Du kjører ned langs en rampe, og her kan man parkere gratis. Det er nesten aldri p- plasser lenger inne i byen.

Nå tar du stavene og ryggsekken med vann. I dag har vi i motsetning til andre ganger tatt med matpakke, for vi har oppdaget at man i Canillas har en veldig god restaurant kalt La Maroma der vi vil spise lunsj. Vi vil også spise frokost der, så vi har dratt hjemmefra på tomme mager. Kl. 10 innfinner vi oss i La Maroma som akkurat har åpnet. Restauranten ligger på venstre hånd når du fortsetter på veien inn mot sentrum i byen, og det er ikke mulig å bomme. Det er åpent hver dag så du kan ikke dra forgjeves. Nå får vi kaffe og ”pan con tomate y aceite” av den flinke verten som selv passer baren. Restauranten er kjempestor, og det er smekkfullt i helgene når vertens fire barn serverer og lager desserter. Et herlig familieforetak.
Det ligger en liten (og alltid full) p-plass ved siden av restaurant La Maroma, og det er her vår vandretur starter. Du må ikke forvente å se skilter med ”Caminito de la Reina”, for det er visst et uoffisielt navn som verten på La Maroma har gitt stien. Han synes vist at den kan måle seg med El Caminito del Rey, og han har rett. Men ”dronningen” er villere, naturnær og øde enn ”kongen”. Du kan gå turen uten å møte en levende sjel.

Nederst på p-plassen går noen trapper opp til byens ”parte alta”. Oppe ved enden av trappene dreier vi til høyre og går rett fram og tar den øverste der veien deler seg. Veien går rett ned langs noen trapper og så opp igjen på den andre siden. Ved enden av trappen dreier vi skarpt til venstre og ser nå et skilt der det står Sendero Casa de la Nieve og La Rábita. Vi følger pilen, men må straks dreie til venstre og opp igjen. Snart kommer vi til et sted der veien deler seg. Til høyre står det Calle Sierrecilla, men vi skal ikke den veien. Vi skal opp en merkelig betongbelagt vei/sti til venstre som snart blir flankert av rekkverk i tre. Her skal vi bare gå ca. 30 meter opp til vi står på høyde med et frittsvevende vannrør som er bekledd med murstein. Her må vi dreie skarpt til høyre, og nå er vi på vår vanningskanal som vi skal følge de neste 1,3 km. Det går rett fram mellom marker med oliventrær, og stien er enkel å gå på. Men ta likevel med staver, for det kommer vanskelige steder senere der man nødig vil unnvære dem.

Etter 1,3 km kommer man til et tomt vannreservoar og ved enden av det må man forlate stien og krabbe opp til en el-mast som står oppe ved noen oliventrær. Vi bygde en varde der. Når du kommer opp til masten, ser du to stier ̶ du skal ta den øverste. Vi bygde nok en varde der. Nå går det litt oppover, og der stien igjen flater ut, ser vi noen store vannrør i jorda. Nå vet vi at vi igjen er på en acequia. Stien går nå nokså høyt over dalen, og du må ikke ramle ned, for det er bratt og langt ned til høyre. Vi ser ruinen av et hus halvt nede i en slukten, og nå har vi forlatt landbruksjorden, og det begynner å bli vilt. Nå passerer vi nok en ruin av et større hus på venstre hånd, og rett etterpå dreier stien, og plutselig står vi og kikker rett inn i den ville slukten og den mest fantastiske natur. Vi gir oss over av det naturdramaet som her åpenbares. Wow, så flott, og det blir flottere og flottere jo lenger inn i slukten vi kommer. Stien er stadig helt flat, og nå kan vi se et lite vannhus et stykke borte. Vi må dit og tror først at stien ender der. Men nei – borte ved vannhuset går stien opp over en lille høyde og ned igjen. Det viser seg nemlig, at denne ”omveien” er anlagt fordi deler av den opprinnelige stien er skylt bort. Vi må altså opp og ned igjen, og her er stavene uunnværlige, for det er bratt og uten sti. Men snart er vi nede på stien igjen, og vi fortsetter ufortrødent, for det ser mere og mere spennende ut. Vi runder et hjørne, og huff og huff. Her er stien hugget inn i klippesiden, og det er sett opp rekkverk. Vi grøsse litt da vi passerer stedet, men det er spennende selv om det kribler. Vi fortsetter over et lite og tørt elveleie og forbi et sted der vi må krabba litt. Men det er ikke alt for vilt, og om ikke lenge står vi der hvor stien møter slukten.

Her kan vi se at det er folk ute og driver med ”canyoning” som består i at man glir ned langs vannfylte slukter og vannfall ved hjelp av tau og med tørrdrakt. Good luck, tenker vi og setter oss ned ved en liten elv som fortsetter ned fra slukten og etterhvert blir til elven Almanchares. Et herlig sted som ånder av fred og ro. Canillas´ kommune har satt opp et stort skilt der det står at man ikke må lede bort vannet fordi det brukes til drikkevann. Den vanningskanalen vi har vandret på er rett og slett anlagt for å føre vann fra slukten inn til Canillas. Det er vi glade for, for her har vi bare en fet, fet sti som er lett å gå på og som går inn i noe av den vakreste naturen du kan forestille deg.

Mens vi sitter der, hopper en stor flokk geiter (cabra montés) over hodene våre og provoserer oss med sine balansekunstner. Et herlig syn.
Nå må vi bare gå den samme veien tilbake og nyte naturen fra denne nye vinkelen. Etter ca. 11 km og fire timer er vi tilbake i Canillas de Aceituno, og vi styrer rett ned til restaurant La Maroma og plasserer baken på stolen for nå er vi bra sultne. Man spiser godt og rikelig her, så det er garantert ikke et tørt øye etter denne superturen på El Caminito de la Reina.

På www.elsebyskov.com under hikes GPS-waypoints kan du laste ned en GPS- rute av turen.