Kjære leser desember 2010

Bekymring er en av det moderne samfunnets idiosynkrasier. Men elskes våre bekymringer fram av vår egen opptatthet av sensasjoner? Er det egentlig noen forskjell på en fornuftig tanke og utidig engstelse? Er vi i stand til å skjelne? Det ser ikke slik ut. Tenk på svineinfluensaen der vi, ledet av både snedige farmasibedrifter, uselvstendige politikere og sensasjonslystne medier, raskt fylte medisinlagrene med tamiflu i et slikt omfang at de langt oversteg de faktiske behov.
Vi frykter terror som det nesten er umulig at vi kommer til å dø av. Vurder selv hvor liten risikoen (eller sjansen, hvis man er med på for eksempel ”ekstremreiser”) er for å gå ombord i akkurat det flyet som terrorister har pekt ut for sine selvmordstokter. Vi er livredde for salmonella, men hallo, hvor mange av oss har noensinne hatt en slik infeksjon? Nei, vel. Så bare fortsett å spise hønseegg. Kolesterol? Vrøvl! Sunne høns legger sunne egg. Hvis bekymringene for matvarer var reell, ville vi nok ikke akseptere at det står ”økologiske varer” på to av de 1.000 hyllene i supermarkedet, men derimot kreve at man oppga hvilke varer som ikke var økologiske. Hvis vi virkelig var så bekymret for vår egen helse, hvorfor godtar vi da at naturmedisin heter ”alternativ medisin”? Hvorfor er ikke de kjemisk framstilte medikamenter som er alternativet? Vi tør ikke gå på gaten etter mørkets frambrudd. Men hvor mange av oss vil noensinne oppleve å få så mye som en ørefik?

Flyskrekk er en annen ubegrunnet engstelse – f.eks. sett i forhold til å kjøre bil. Vi bekymrer oss altså for ting i et forhold som er omvendt proporsjonal med risikoen for å bli rammet.
Påvirkes vi av bekymrende sensasjoner? Se bare på tsunamien i 2004. Mens vi bekymret avbestilte våre reiser til Thailand (uten så mye som å overveie sannsynligheten for at katastrofen skulle inntreffe på nytt innen overskuelig framtid), fulgte vi med på de stigende dødstallene som løpende ble oppdatert. Med nesten skrekkblandet fryd konstaterte vi at tallet nådde 300.000 – et tall som senere ble kuttet til under en kvart million. Skuffelsen var vanskelig å skjule. På samme måte som ved ”Nine-eleven” i New York som ”bare” krevde rundt 3.000 menneskeliv av de nesten 50.000 som på en vanlig dag arbeidet i de to tårnene. Jeg innrømmer; bildene av de to tvillingtårnene som styrter og som jeg ser igjen ved enhver gitt mulighet, gir meg gåsehud på den gode måten, helt uavhengig av det faktum at hendelsen slo ut min lyserøde innstilling til livet. På samme måte kan jeg finne på å you-tube de størst mulige tsunamibølgene med utrop som ”Run” og ”Oh shit” som bakgrunnsmusikk.
Hvem har ikke som barn syklet etter brannbiler? I en blanding av frykt og spenning brølte man av sted som en annen stifinner etter dråpene som brannslangen etterlot på asfalten. Ingen håpet på ordentlig at det hadde skjedd noe med menneskene eller dyrene som bodde på gården. Likevel var skuffelsen total da det viste seg at det bare var noen baller med halm som hadde tatt fyr. Og hva med frykten for det totale, elektroniske sammenbruddet nyttårsaftenen da vi gikk fra 1999 til år 2000? Alle var i hundre og sikkerhetsforanstaltningene kom til å koste en formue. Ikke så mye som en klokkeradio på nattbordet gikk i stå da klokken slo tolv.
Lurer på om ikke en dommedagsprofet eller to blir skuffet om klimaforandringene likevel ikke fjerner Maldivene fra verdenskartet. Det vil være de samme som akkurat nå ergrer seg over den kalde, våte vinteren, siden de hadde regnet med å få rett om global oppvarming. Ikke fordi de akkurat håper at for eksempel Spania skal bli ørken… Men det ville liksom vært mer spektakulært enn ”business as usual” (les: 5-6 år med svært lite nedbør etterfulgt av et par våte år).
Det er ikke alltid hyggelig å foreta en selvransakelse, men heldigvis behøver man ikke å dele resultatet med andre enn seg selv.

Jeg ønsker dere alle et strålende og bekymringsløst 2011!

God lesning,

Jette