Månedsmagasinet på Costa del Sol

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email
Dette er et av de museene i Málaga som overrasker aller mest. Gjemt bort på en kjedelig sidegate i Málagas bysentrum ligger dette museet, hvis fasade på ingen måte avslører hvilket skattkammer som gjemmer seg bak det kjedelige ytre.
Inne bak de tunge dørene på den gamle bygningen tar direktør og eier av museet (det vil si både bygningen og alt innhold), Gonzalo Fernandez-Prieto, i mot meg. Jeg rekker kun å få foten over dørterskelen før Gonzalo begynner å fortelle begeistret om de første gjenstandene i museet. Gonzalo snakker spansk, engelsk og tysk perfekt – hans slekt er fordelt ut over det meste av Europa, og han selv har både bodd og jobbet i England og Tyskland, forteller han.
Hvorfor Gonzalo har kastet sin kjærlighet på nettopp glass er, ifølge ham selv, på grunn av glassets mystikk. ”Glass gjemmer på så mange hemmeligheter,” sier han, og griper fatt i et drikkeglass som står på et av de mange mahognimøblene. Da han holder det opp mot lyset ser man tydelig et skjult motiv i glassets bunn.
 
 
 

Y muebles..

For et museum som hevder å dedikere seg til glass og krystall er det betraktelige mengder av møbler. Det har sin forklaring. ”Møblene, maleriene, teppene osv. er alt sammen noe som jeg har arvet. Det kommer fra familien min, og jeg har ikke selv skullet gjøre noe for å få tak i dem. Glassgjenstandene derimot, har jeg, med unntak av donasjoner, skaffet selv. Og det har kostet betydelige mengder brennevin i mine unge dager,” smiler Gonzalo og tar seg til pannen.
”Alle møblene her er signerte,” utbryter han stolt da vi beveger oss lenger inn i museet, og refererer til mahognimøblenes små metallskilt, som forteller hvem som har laget dem og når. «Når» er i dette tilfellet like interessant som «hvem», for mange av møblene er flere hundre år gamle. Et særlig imponerende møbel står i underetasjen. Det er et bord med plass til 32 personer. Gonzalo henter en håndsveiv frem fra en kommodeskuffe, og viser meg hvordan forlengelsen av bordet foregår. ”Dessverre er lokalet her ikke langt nok til at jeg kan få alle platene i, så jeg kan kun ha 26 personer til bords,” sier han med et glimt i øyet.

Suppe, frokost, middag, dessert – en tallerken for alle anledninger

Vi fortsetter videre til neste utstilling, og her står et fint servise av merket Spode. Gonzalo forteller at engelske Spode var de første som brukte knust benmateriale til fremstillingen av porselen. Det man på engelsk kjenner som ’bone china’. Bak dørene under vitrineskapet gjemmer resten av serviset seg, og Gonzalo tar ut en tallerken så jeg kan føle på den. ”Hvorfor tror du at vi ikke har en masse spanske spiseserviser?” spør han retorisk. ”Spanjolene dekker jo aldri bordet! De er alltid ute og spiser..” Han himler med øynene over denne åpenlyse forspilte muligheten for å dekke et middagsbord for sine gjester, og jeg tenker på hvordan det kanskje kan være å gå på middagsbesøk til Gonzalo. Han ligner en person som absolutt har lært å spise middag med bøker under armene, men han påpeker flere ganger at han er hippie inn til benmargen.

Vin skal drikkes av krystallglass!

Jeg spør litt forsiktig om Gonzalo er typen som kan finne på diskret å sjekke stempelet under tallerkenen når han er ute og spiser. ”Det kunne jeg aldri drømme om! Til gjengjeld er jeg litt av en snobb når det gjelder vinglass. Hvis man serverer meg vin i plastkopp, så faller jeg død om,” sier han ganske dramatisk og med et tydelig glimt i øyet. ”God vin skal serveres i gode glass. Og vin smaker, akkurat som mat, bedre når den blir servert ordentlig,” sier han, og tar frem et krystallglass fra den nærmeste vitrinen og knipser på kanten med fingrene. Klangen er ikke til å ta feil av – den forplanter seg helt opp under det høye taket, hvor krystall-lysekronene henger med jevne mellomrom. Gonzalo beklager at han ikke kan ha sine største lysekroner utstilt her på museet, da taket er for lavt dessverre.
Litt lenger nede i utstillingen kommer vi til en monter som egentlig ikke ser særlig imponerende ut. Fire små skjeve figurer står på rad og rekke. Det er de eldste gjenstandene på museet, og kan dateres tilbake til år 500 f.Kr.

Har du glass-skatter hjemme?

”Jeg anbefaler alltid folk til å gå hjem og se nøye på de glassgjenstandene de har der. En bekjent av meg hadde en gjenstand som er verdt mer enn dette huset – hun brukte det som askebeger!” utbryter Gonzalo og viser oss ’askebegeret’, som nå befinner seg på rette hylle i en glassmonter i museet. Donert av eieren.

Et museum med ambisjoner

”Min drøm er å anlegge en hage i tilknytning til museet. Selv om man ikke tror det, så er jeg hippie på min hals, og jeg elsker farger. Og farget glass kommer best til uttrykk når det kan få lov å spille i solens stråler,” forteller Gonzalo med lys i øynene, og tar en petroleumsfarget glassfigur fra hyllen og holder den opp i solens stråler, som når ned i patioen, mens hans ruller den i hånden. Måten lyset spiller i den ujevne glassoverflaten er akkurat som å kikke ned på vannoverflaten fra en kai i havnen.
 
Praktisk informasjon
Det koster 6€ å besøke museet, og det inkluderer en guidet tur.
Åpningstider er 11-19 tirsdag til søndag.
Tlf.: (+34) 952 220 271 / museovidriomalaga@gmail.com
 
 
Av Louise Mercedes Frank, louise-mercedes@norrbom.com

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email

Kanskje du også vil like

Søk på Det Norske Magasinet