Appelsinblomstruten - Ruta del Azahar

Denne vidunderlige ruten ligger i Valle de Lecrin, mellom Motril og Granada, og jeg skammer meg over å si at det har tatt meg over 30 år å finne den. Men bedre sent enn aldri. Dalen er grønn, frodig og usedvanlig vakker, og det dyrkes et vell av sitrusfrukter her. Ruten er best å gå i april/maj, når appelsintrærne står i blomst og sprer sin himmelske duft. Azaharen er så forførende at man nesten blir transportert til en høyere verden. Folk har prøvd å destillere den, men det er helt umulig. Duften kan bare oppleves der og da – under et appelsintre i blomst. Så bli med!

Ruten starter i landsbyen Melegis ved en nydelig mirador sør for byen (Alvirillas de Rondan 36, 18658 Melegis). Når det fremdeles er snø på Sierra Nevada, er det utrolig vakkert å beundre landskapet fra utsiktspunktet. Man kan parkere her, rett overfor restauranten Los Naranjos, hvor vi senere skal spise appelsinkake – så temaet er satt fra start: appelsin i alle varianter.

Ruten, SL-A 214, er generelt godt merket, men kan noen ganger svikte. Her kan du laste den ned: https://www.wikiloc.com/hiking-trails/ruta-del-azahar-valle-de-lecrin-31748835 

Ruten er en relativt flat rundtur på omtrent 6 km, så vi tar ikke med stavene. Vi går opp mot og inn i byen – hvitgrønne striper viser vei. Melegis ble grunnlagt av maurerne og gjenerobret av kristne på 1400-tallet, og turen går gjennom det hyggelige sentrum.

Vi passerer kirken fra 1560 på Calle Granada før vi tar til høyre og går inn i sentrum. Følg godt med på skiltingen – ruten svinger et par ganger til venstre før vi passerer det gamle vaskestedet, som fortsatt er i bruk. En kanal renner langs gaten, og det er bygget steinbenker over den. En liten, sjarmerende gate!

På enden av gaten kommer vi tilbake til Calle Granada, som vi følger til et kryss der fem gater møtes. Vi svinger skarpt til venstre inn på Calle Jazmín, hvor et stort skilt viser at vi er på rett vei.

Om ikke lenger er vi ute av byen, og så begynner appelsineventyret. Appelsinlundene ligger på begge sider av veien, og trærne bærer frukt og blomster samtidig. I april blomstrer de, og synet er en fest for øynene, særlig med Sierra Nevada som bakteppe. Det er nesten så man lurer på om det er en drøm.

Først går vi over den lille bekken Rio Torrente, og etter noen kilometer krysser vi Dúrcal-elven på en bro som leder mot Béznar-reservoaret. Vi svinger til venstre og følger elven et stykke, mens biene summer, solen skinner, og alt er grønt, frodig og fredfullt. Foran oss dukker byen Restábal opp.

Et sted kommer vi til en veisperring, men vi fortsetter likevel – halve veien er skylt bort, men det er fortsatt mulig å passere til fots. For biler er det fullstendig umulig.

Etter hvert finner vi en kant å sitte på og spiser lunsj. Det gjør godt med en pause.

Ved neste kryss går ruten til høyre og deretter til venstre. Rett før Restábal krysser vi også elven. Vi går opp mot byen, men ikke inn i sentrum, som jeg synes har lite å by på. På høyre side skimter vi Béznar-reservoaret.

Ruten følger hovedveien, hvor en bro tar oss over elven igjen. Vi går under denne broen og følger elven videre. Når veien deler seg, holder vi til venstre og fortsetter oppover før vi igjen går ned mot elven og krysser den, denne gangen på steiner som er plassert ved siden av en delvis oversvømt bro.

Vi kommer oss tørrskodd over og fortsetter på et flatere parti med utsikt over Béznar-reservoaret, som etter vinterens regn er nesten fullt. Deretter begynner veien å gå oppover, men vi ankommer i god form tilbake til Melegis, byen der vi startet.

Rett ved bilen ligger som nevnt restauranten Los Naranjos, hvor de serverer Tarta de Naranja med appelsinmousse og marmelade, servert med pisket krem. Da er det bare å gi seg over – og vi gir ruten 6 av 5 stjerner.