Månedsmagasinet på Costa del Sol
Azorene – de lykkelige øyene

Azorene – de lykkelige øyene

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email
Toledo
NORSKE
PLUSS+

Toledo

Azorene ligger langt ute i Atlanterhavet og øygruppen består av 9 øyer som ligger spredt i tre grupper: São Miguel og Santa María mot øst, Terciera, Faial, Graciosa, Pico og São Jorge i midten og Flores og Corvo mot vest. Det er 600 km. fra São Miguel til Flores, så det er ikke så enkelt å øy-hoppe, og flybilletter mellom øyene er ganske dyre. Vi kunne derfor kun besøke en enkelt av de vakre øyene, og det ble São Miguel, som er den største av de ni øyene. En fin og ordentlig frodig øy er det, og det er forståelig at disse øyene ble kalt ”de lykkelige øyene”, for det er masse regn, masse sol og deilig varmt. Den varme Golfstrømmen snor seg rundt mellom øyene og gir en behagelig temperatur det meste av året. Jeg har aldri sett noe så frodig og grønt – ja, frodigheten overgår de fleste tropiske jungler. Det er derfor et paradisisk sted å besøke med en overflod av vakker natur og rikelig med spennende vandreruter.
São Miguel er ca. 80 km. lang og kun 8 km. bred på det smaleste stedet, og på hver halvdel ligger det et kjempestort krater, som vitner om øyens vulkanske opprinnelse. Da øyen er enormt fruktbar har landbruk alltid vært hovedinntektskilden, men i dag spiller turismen en stigende rolle, og turister fra nær og fjern strømmer til. Men her i slutten av april var øyen på ingen måte overfylt og været var fint, så tidspunktet var et godt valgt. Øyens hovedby heter Ponta Delgada og man flyr dit fra Lisboa. Turen tar 2 ½ time, for vi skal ca. 1500 km. ut i Atlanterhavet. Vi hadde valgt å kjøre til Lisboa, fordi det er kronglete å fly dit fra Málaga, da man skal via Madrid.
 
Vi hadde fordelt våre syv overnattinger på tre i Ponta Delgada og fire i Feteiras, hvor vi bodde på en vakker nyrestaurert mølle med utsikt over havet.
Den første dagen gikk vi rundt i Ponta Delgada for å oppleve byen, de fine gatene og havnen. Et besøk på turistkontoret forsynte oss med brosjyrer om en masse vandreturer, så det var lett å planlegge besøket. På São Miguel dyrker man ananas, og vi ville straks ut og se disse plantasjene, som ligger i forstaden Faja de Baixa. – Så vi vandret ut der, først langs havnepromenaden i østlig retning og senere opp bakkene. Vi fant ananas-senteret på hovedgaten, hvis fortau er vakkert dekorert med frukten. Senteret er fint, og her ble vi opplyst om alt vedrørende dyrkningen. Faktisk ble den første ananasen oppdaget av Columbus på øyen Guadeloupe i 1493, og derfra spredte dyrkningen seg til store deler av tropene. Fra senteret var der 10 min. gange bort til den nærmeste plantasjen, så det var lett. Her så vi massevis av drivhus med ananas, og fikk vite at det tar 2 ½ år å dyrke frem en frukt. Vi kjøpte naturligvis en ananas av den stolte eieren, og vi fikk også lov til å smake på en herlig ananaskake.
Da vi kom tilbake til vårt flotte hotell AC-Armazéns Cogumbreiro midt i Ponta Delgada hadde vi vandret 18 km., men dagen var ikke over enda, pga. de to timene med tidsforskjell. Vi følte at dagen var meget lang, ja, det var som om vi hadde landet i en tidslomme, hvor tiden sto stille. Et meget spesielt fenomen. Vel, over til vårt hotell, som er en nylig ombygd lagerbygning med 9 fine rom. Vi var meget tilfredse, for i den lille kaféen i stuen serverte de herlig frokost og byens absolutt beste kaker.
 
De neste par dagene utforsket vi øyens østligste del, og vi startet med å vandre rundt ved innsjøen Lagoa das Furnas, som ligger ved byen Furnas. Furnas ligger i bunnen av et kjempestort krater med bratte sider hele veien rundt – vi har aldri sett en lignende beliggenhet. Vi rotet litt rundt i byen for å finne innsjøen, som ligger ca. 2 km. fra sentrum. Turen rundt innsjøen er på ca. 6 km. og er meget vakker. I den ene enden kan man se svovelkilder som bobler og syder, og i selve innsjøen boblet og sydet det også. Vi undret oss over om det var svovelkilder også der, men det viste seg at det var karper i vill parringslek. Kjempestore karper veltet rundt i vannet to og to og slo lystig med halene, så vannet ´kokte´ – jo, det gikk lystig for seg i Lagoa das Furnas, og denne åpenlyse sexorgien trakk da også til seg en del nysgjerrige. Langs innsjøen var det mye vakre blomster, og i den ene enden kunne man se en mystisk ruin av en kirke. På veien rundt møtte vi også en figur av et Loch Ness monster som man mener bor i innsjøen, samt verdens høyeste araucaria-tre. Denne rundturen er et must.
 
En annen severdighet i østenden er Ribeira dos Caldeiroes mellom byene Achada og Nordeste på nordkysten. Det dreier seg om en vakker kløft med tre vannmøller og to fossefall. Det er ufattelig frodig i denne ville kløften, og de tre vannmøllene er fremdeles intakt selv om de er fra det 16. århundre. Den ene av dem malte faktisk mel, så man kunne beundre teknikken. Damen som passet kvernen solgte noen kaker hun selv hadde bakt, og en slik må man ikke glemme å smake. Himmelsk var den – en luftig gjærdeig kokt i olje – et absolutt mesterverk bakt av en mesterbaker. Denne fås ingen andre steder, så prøv den. I det hele tatt kan et besøk på dette herlige stedet varmt anbefales.
 
Den fineste vandreturen vi foretok oss i den østlige delen var turen opp til Lagoa do Fogo. Det er snakk om en tur på 11,5 km med ca. 350 høydemeter. Fra den sydlige motorveien kjører man av mot Agua d´Alto og rett før byen viser et stort brunt skilt veien mot Lagoa do Fogo. Man kjører opp langs veien inntil man kommer til et stort skilt som viser vandreturen. Her parkerer man. De første 2,8 km. går det opp og videre oppover og det er nokså hardt, men når man kommer til et vann-hus, er strabasene over. Herfra går man nemlig langs en levada (vanningskanal) de neste 2,5 km. og det går helt ut. Det er som å gå gjennom en vakker, grønn og vill jungel og det er helt nydelig. På et tidspunkt kommer man ut i en åpen dal, og her er det også utrolig vakkert. En stor måkekoloni lever her, og det må være fordi det er fisk nok i sjøen de kan leve av. Etter en liten oppstigning når vi frem til sjøen, som ligger der i ensom majestet – den er meget vakker. Etter en hvil ved sjøen vandrer vi tilbake den samme veien. Ja, det er virkelig en fin vandretur, som tok oss knappe fire timer. Da vi kom ned til bilen var lysten på sukker så stor at vi måtte kjøre babu-babu inn til ´vårt´ hotell med byens beste kaker. Etter to kaker hver var alt bra igjen.
 
Den største severdigheten på São Miguel er utvilsomt det betagende krateret i vestenden kalt Sete Cidades (syv byer). I bunnen av dette kjempestore krateret ligger det tre vakre sjøer: Lagoa Azul (den blå sjø), Lagoa Verde (den grønne sjø) og Lagoa do Santiago. Den fineste utsikten ned over krateret og sjøene får man fra kraterkanten ved Vistas do Rei (kongens utsikt). Det er et virkelig betagende syn å kikke ned over landskapet herfra. Dessverre er stedet skjemmet av ruinen av et kjempestort betonghotell som har gått nedenom og hjem. Sort og truende ligger denne døde kjempebygningen og skjemmer landskapet. Men pyttsann. Vi parkerer her og vandrer nå på kraterkanten de knappe fem km. bort til den neste miradoren, hvor grusveien ender. Underveis har vi fin utsikt ned over krateret og sjøene på den ene side, og havet på den andre. Vi kan se at Lagoa Azul faktisk ER blå og Lagoa Verde ER grønn. Et noe spesielt fenomen kan man trygt si. Nede i krateret ligger det to mindre krater, og det hele er fascinerende og fantastisk. Etter 10 km med vandring kjører vi ned i bunnen til byen Sete Cidades, som er oppkalt etter en myte fra middelalderen om en biskop og 6 kardinaler som dro ut i verden (kanskje til Azorene) for å grunnlegge syv byer. Nå, men Sete Cidades er bare en liten by ved bredden av den blå sjøen. Her finnes et par restauranter og en kirke. En liten vei fører langsetter sjøens bredde bort til en tunnel, og den må vi bort å se. Det er snakk om en avløpskanal bygget i 1937 for at man skulle kunne regulere vandstanden i sjøen, så den ikke kom til å oversvømme Sete Cidades. Man kan vandre hele veien gjennom tunnelen langs avløpskanalen, men jeg kikket inn der og den er mega lang og mørk. Vi kan styre vår begeistring. I slutten kan man ane et lyshull, hvor tunnelen munner ut over byen Mosteiros.
 
São Miguel er en fascinerende øy med mer frodighet enn vi har tidligere sett. Det finnes 65 endemiske plantearter på øyen, og det ser ofte meget eksotisk ut. F.eks. vokser det bregner som er så store som trær, og visse steder er det så fremmedartet at man forventer å løpe på en dinosaur rett rundt hjørnet. At klimaet er mildt, bekreftes også av at det dyrkes te på øyen – ja vi kom forbi flere teplantasjer og smakte også den meget velsmagende teen som dyrkes her.
 
Det gjenstår kun å nevne at det er mange flere vandreruter enn dem som vi her har nevnt, og at nordkysten er vill og vakker. Det finnes en masse utsiktspunkt (miradouros) og fra dem kan man få fantastiske utsikter over den ville kysten. Jo, São Miguel er et besøk verdt og vi kan anbefale å bo i den vakre møllen Moinho das Feteiras med utsikt over det ville Atlanterhavet.
Man kan se og laste ned våre vandreruter fra elsebyskov.com under hikes, maps and routes, La Danesa.
 
Av Else Byskov

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email

Kanskje du også vil like

Søk på Det Norske Magasinet