Da Spanias ferskeste politiske parti, Podemos – Vi kan – for fire måneder siden varslet at det ville stille lister ved det kommende valget til Europaparlamentet 25. mai, løftet de knapt på øyelokkene, partitoppene i Partido Popular (PP) og PSOE (sosialistene). For ingen regnet med at Podemos kunne utfordre de to store partiene i spansk politikk.
Men etter at de aller siste stemmene var talt opp, hadde Podemos fått drøyt 1,2 millioner stemmer og 7,9 prosent oppslutning. Podemos var med ett Spanias fjerde største parti med fem representanter i det nye Europaparlamentet.
Som en direkte følge av valgfiaskoen, varslet sosialistenes leder Alfredo Pérez Rubalcaba at han går av og at ny leder skal velges på ekstraordinær partikongress i juli. I forhold til forrige valg til EU-parlamentet mistet PSOE drøyt 2,55 millioner stemmer!
En som kanskje burde vurdert å gjøre noe tilsvarende, er PPs statsminister Mariano Rajoy. Til tross for et enda større stemmetap enn PSOE – 2,6 mill. stemmer – trekker Rajoy knapt på skuldrene.
Hvem er Podemos? Vi må tilbake til 2011 for å finne et svar. Den våren okkuperte tusenvis av spanske ungdommer, Los Indignados, Puerta del Sol i Madrid og en rekke andre torg og plasser i de største spanske byene. Protestene rettet seg mot korrupsjonen og mot kutt og nedskjæringer som den sosialistiske spanske regjeringen presset gjennom.
Så ble det stille. Veldig stille. Hva hadde skjedd med Los Indignados, gadd de ikke mer, hadde de ikke lenger noen grunn til å demonstrere?
Lite har blitt bedre siden den økonomiske krisen rammet Spania. Arbeidsledigheten er rekordhøy og har bitt seg fast på drøyt 25 prosent. Ledigheten blant ungdommen er dobbelt så høy. Tusenvis av spanske familier har blitt kastet ut av boligene sine fordi de ikke klarer å betale avdrag på huslånet fordi de ikke har jobber. Bare i fjor ble knapt 40.000 spanske familier kastet på gata. Fattigdommen øker og mange sulter.
Til dette bildet av det moderne Spania kan vi legge til at den svarte økonomien ligger rundt 25 prosent av BNP og at korrupsjonen florerer som før.
Jevnlig avsløres det at politikerne har mottatt bestikkelser og svarte penger. Både helseminister Ana Mato og statsminsteren selv, Mariano Rajoy, har i følge eks-partikassereren Louis Bárcenas mottatt penger fra partiets uoffisielle partieregnskap. Dette er penger som etterforskerne i saken mistenker stammer fra korrupsjon.
Det står ikke særlig bedre til blant sosialistene. Tidligere minister for offentlig arbeider, PSOEs Magdalena Álvarez, er mistenkt for å ha forsynt seg kraftig av offentlige penger som var ment som pensjonsbidrag til bedrifter som måtte si opp folk på grunn av krisa, den såkalte ERE-saken. Tar vi med at både kongehuset og Spanias største fagforening, UGT, og flere banker også er tatt i fusk og fanteri, er ringen nærmest sluttet.
Er Podemos svaret? I spissen for det nye partiet står lederen, universitetslektoren i statsvitenskap, Pablo Iglesias (35), som med sin ørering og hestehale er blitt et kjent fjes på spansk TV.
Til El País sier Iglesias at han har en talemåte som er både populistisk, enkel og effektiv. På den måten har partiet lykkes i å bli en kanal for alle protestene og forhåpningene til «Los Indignados».
Vi skal bli et alternativ til den politiske klassen, sier Iglesias. Det første Podemos planlegger å gjøre i Brussel er å kutte EU-parlamentarikernes lønn fra 8.000 euro til 1.930 euro i måneden.
Om partiet vil vokse seg stort i spansk politikk, lover partiet å fordele velstanden bedre, blant annet ved maksimumslønn, 35-timers arbeidsuke, pensjonsalder på 60 år og finansreformer som stiller bankene i «folkets tjeneste».
Det blir spennende å se om Podemos virkelig kan bli en maktfaktor i spansk politikk.
Av Arne Bjørndal
