Kubbespillet – et spill fra fortiden

En turgåer som intetanende forviller seg inn i Doña Sofia-parken mellom moskéen og stranden i Fuengirola en onsdag om vinteren mellom kl. 11 og 13, vil oppdage en flokk homo sapiens som er intenst opptatt med å kaste runde trepinner langs bakken på noen oppmerkede, rektangulære grusbaner. Når han kommer nærmere, samtidig som han forsøker å finne ut hva som foregår, vil han se at målet med denne kastingen er å velte ned noen trekubber med kvadratisk tverrsnitt som dels står oppstilt på den korteste streken i oppmerkingen dels står innenfor den ene halvdelen av rektanglet. Han vil også merke seg at de fleste spillerne snakker svensk, men noen av disse viser seg å komme fra Finland. Og innimellom kan han også høre noen norske stemmer. Og den enkeltes engasjement i spillet er det ingen ting å si på, spillerne kommer stadig med kommentarer om spillets gang, ytringer om egne og motpartens prestasjoner og jubelrop når man får et uventet overtak over motparten.

Men hva slags spill er dette?
I følge overleveringer som alle svensker tydeligvis er fortrolig med, er dette et spill fra vikingtiden. Og det er lett å få tiltro til en slik forklaring, for alle spillets enkeltdeler består kun av tre, noe som passer godt med det vi vet om vikingtiden: man hadde ikke lett tilgang til metaller den gangen. Men spillet kunne da like godt være oppfunnet i steinalderen, det at man har festet seg ved vikingtiden kan vel skyldes at man ikke har noen skriftlige kilder lenger tilbake i tiden (denne muligheten vil det lages et poeng av senere i artikkelen). To lag spiller mot hverandre på en rektangulær bane på ca 8 x 5 meter og følgende rekvisitter hører med til et komplett spill:
A) 10 kubber med kvadratisk tverrsnitt – når spillet starter, plasseres 5 hver av disse på hver kortside (grunnlinje).
B) 6 pinner som hvert lag skifter på å kaste ut.
C) En enkelt stor kubbe som kalles for konge og som plasseres på en midtstrek parallelt med kortsidene. Denne kubben har gjerne en stilisert kongekrone. Denne kubben spiller, som man kunne vente, en nøkkelrolle i spillet.
Hvis ett av lagene i løpet av en kasteomgang skulle klare med sine seks pinner å slå ned alle kubbene på motpartens halvdel av banen og deretter slå ned kongen vil laget ha vunnet den aktuelle spillerunden. Men hvis laget skulle være så uheldig å slå ned kongen før alle de andre kubbene på motpartens banehalvdel er slått ned, ja, så har dette laget tapt spillet, uansett om man har et overtak i antall av de andre kubbene man har slått ned.
Hvert lag kan ha fra to spillere og oppover. Det ideelle antallet er to eller tre spillere. Da får hver spiller kaste henholdsvis tre eller to pinner i hver runde. Når man starter spillet har hvert av lagene sine fem kubber plassert med jevne mellomrom på sin egen grunnlinje. Og det laget som ved loddtrekning eller på annen måte er valgt til å begynne forsøker med sine seks pinner å slå ned flest mulig av motpartens kubber. Og deretter er det det andre laget som skal kaste ut de samme pinnene. Så langt er alt enkelt. Men man må ikke tro at når en kubbe er slått ned, så er den ute av spillet. Da ville spillet ta fort slutt og all fascinasjon ville forsvinne sammen med kubbene. Nei, etter hvert som de to lagenes kubber blir slått ned, så trekkes de inn i spillet igjen ved at hvert lag når det er deres tur, kaster ut alle nedslåtte kubber (både egne og motpartens) inn på motpartens banehalvdel fra sin egen grunnlinje. Disse kubbene blir så oppstilt på høykant på denne banehalvdel av motpartens lag. Er det to jevne lag som spiller mot hverandre kan det etter hvert bli ganske mange ”frie” kubber som kastes ut og desto flere slike kubber desto lenger tid vil det normalt ta for ett av lagene å slå ned i en omgang alle kubbene på motpartens banehalvdel samt kongen. Ved ukast av kubber gjelder en del finurlige regler som vi ikke skal komme inn på her, men som man må ta hensyn til for å optimalisere sine treffmuligheter. Ved første gangs spill vil alle disse reglene og tilhørende begrensninger virke forvirrende, men etter noen gjennomspill så oppdager man logikken i disse reglene, og plutselig ser man mulighetene og spenningen som ligger implisitt i spillet og fra da av klarer man ikke å løsrive seg fra det.

Hvorfor spiller de ikke boule i stedet?
Vil kanskje noen boulespillerne spørre, underforstått at boule må da være mye morsommere enn dette kubbespillet. Men her må jeg nok skuffe mine boulespillende landsmenn. Kubbespillet er et både mer sosialt og fornøyelig spill enn boule.

Et forsøk på en forklaring
Nå kommer vi til det vanskeligste punktet i denne artikkelen, som er å lete opp årsaken til at de fleste konkurranselystne mennesker foretrekker kubbespillet fremfor boule. Da må vi gå tilbake til tiden for opprinnelsen til kubbespillet (som altså kan være i steinalderen) og spørre om kanskje tidsånden på den tiden tillot menneskene å gi uttrykk for gleder som vi nå i vår moderne tid må undertrykke. Og kanskje denne tidsånden har fulgt med spillet helt frem til vår moderne tid. For det er et faktum at i kubbespillet, slik det spilles i Doña Sofia-parken, så er det ved to forskjellige anledninger man kommer med gledesytringer:
1) Når ett eller annet lykkes med eget lag.
2) Når motstanderen mislykkes i noe de forsøker på.
I vår siviliserte tid gleder vi oss bare i det første tilfellet i alle fall åpenlyst. I en høydehoppkonkurranse i et friidrettsmesterskap for eksempel, er det ingen av deltakerne som viser synlig glede når en av konkurrentene river. Tvert imot, de later som om de er lei seg på konkurrentens vegne til tross for at de innerst inne fryder seg. Sivilisasjonen har utstyrt oss med en tvangstrøye som nekter oss denne gleden. Men utøvere av kubbespillet har kastet av seg denne tvangstrøyen, i dette spillet driver man helt åpenlyst og psyker ut motparten og jubler uhemmet når motparten tabber seg ut. Og det er denne dobbelte gleden som trolig gjør kubbespillet til førstevalget av aktivitetstilbudene i Doña Sofia-parken.
Så når den turgåeren som vi møtte innledningsvis forlater arenaen, så har han overværet en manifestasjon av et menneskelig handlingsmønster som man kanskje må helt tilbake til steinalderen for å finne maken til. Det er som om han hadde vært vitne til en flokk steinaldermennesker, riktignok i moderne påkledning, som moret seg med et spill de hadde funnet opp (det er derfor jeg brukte uttrykket homo sapiens i innledningen). Så lesere av dette magasinet som en stakket stund kunne ønske å oppleve menneskelig samkvem i steinalderen er velkommen til et prøvespill i Doña Sofia-parken på onsdager.

Hvem har regien?
Det er Club Nordico i Fuengirola som har dette spillet på sitt program, og det er ventet at de faste spillerne er medlemmer av denne klubben. Men kubbespillerne selv står for organiseringen av selve spillet. Gruppen har en kasserer, men har ingen valgt formann. Spillerne betaler 1 euro for hver gang de spiller og for denne innsatsen får de gratis et beger kaffe, en kanelbolle, ett glass whisky og man får delta uten kostnader på avslutningsfesten en gang ut på ettervinteren.

I Norge
selges kubbespillet i enkelte sportsforretninger og butikkjeder. Og det arrangeres nok spill i enkelte miljøer. Men jeg er ikke kjent med at det har slått igjennom noen steder. Men jeg kjenner til at Midtgard Historiske Senter i Årsgårdsstrand demonstrerte dette spillet i forbindelse med en minnesmarkering ved Borrehaugen i byens omegn.