Måned etter måned skriver jeg artikler om mat, drikke og kultur og om andre menneskers liv og arbeid. Samtidig har det siste året, for meg personlig, medført en livskrise som har markert meg, satt dype spor i personlighet og følelser, og mitt «ego». Noe av dette ønsker jeg å dele med andre. Og gjerne med deg, kjære leser, hvis det er ok.
Stormen raste som verst for ett år siden da jeg skulle feire min 60 års dag. Etter sju år her i Spania skulle jeg «slå ut håret» (det lille som er igjen av det) og invitere gode venner fra Norge, samt mange «nye» venner her i Spania til en ukes feiring, med turer og opplevelser, lunsjer og middager, slik vi fortsatt kan gjøre det i Spania, – til fornuftige priser.
Som kjent for de fleste, er det jo dette jeg lever av til daglig; å ha en norsk restaurant med presentasjon av gode, norske råvarer samt å arrangere turer og opplevelser for nordmenn, som ønsker noe annet, enn hva de vanlige «pakketurer» byr på.
Med dette som utgangspunkt la jeg opp til en uke med varierende innhold, hvor alle mine venner fikk oppleve Spania på det beste av mat, drikke, besøk til bodegaer, kontrasten Gibraltar med sin erkeengelske væremåte, spansk kultur gjennom musikk og dans.
Og, ikke nok med at jeg arrangerte alt dette. Samtidig hadde jeg kjøpt meg nytt hus som selvfølgelig måtte bli ferdig til mine gjester kom, og samtidig bestemte jeg meg for å spandere et cruise på meg selv. Det gikk av stabelen uken før mine gjester skulle komme, slik at jeg kom i land i Malaga, samme dagen som mine gjester landet på flyplassen.
Nytt hus – cruise og folkefest i en hel ukeSkjønner du hva jeg skriver nå, kjære leser? Ja, jeg la opp til et program som i utgangspunktet var helt umenneskelig. Men jeg skjønte det ikke da.
Det tar tid å få gjort ting i Spania, i alle fall med å få ferdig huset slik jeg ønsket. Da jeg reiste på cruiset, var det fortsatt mye uferdig til presentasjonen av det jeg ønsket å vise frem. Men programmet for opplevelsene var i alle fall ferdige og gjennomarbeidet, og jeg tenkte da at hus får være hus, bare arrangementene blir vellykket.
Det jeg ikke tenkte på, var alt stresset dette medførte for meg personlig. Og, som den petimeteret jeg er, måtte jeg ha klare kjøreplaner for hvert eneste arrangement. Det endte opp med at jeg ble sittende hver natt og lage programmer, mens jeg på dagene skulle være den perfekte vert, som tok vare på alle mine gjester.
Er det noen som kjenner seg igjen?
Hele uken ble fantastisk, med opplevelser slik jeg hadde tenkt meg at de skulle bli, men jeg kjente at kroppen ble svakere og svakere. Da jeg lørdag aften, etter en ukes feiring, kunne vinke farvel til mine siste gjester, skulle noen venner være med meg hjem for å åpne presanger. I løpet av denne kvelden følte jeg at alt som var igjen av energi, forsvant vekk fra min kropp, og jeg kjente meg irritabel, og veldig sliten.
Alt har sin ende – inn til hjertet stopper
Dagen etter, på søndagen, hadde jeg invitert beboere på Elviria, til lunsj buffet, og da jeg våknet denne morgenen, for å gjøre meg klar til å kjøre hjemmefra, følte jeg bare vemmelse, kvalme og enormt behov for fortsatt å sove. Men tror du at jeg lyttet til disse signalene?
Gjestene var invitert til klokken 14.00, og klokken 13.30 kjørte jeg fra mitt hus.
Og, det er det jeg husker!
Jeg er senere blitt forklart at jeg hadde kjørt opp til nærmeste rundkjøring, før jeg skulle ut på motorveien. I denne rundkjøringen hadde jeg stoppet bilen, satt giret i fri, satt på håndbrekket. Med motoren fortsatt i gang, hadde jeg åpnet døren, og falt ut.
Og til alt hell, i bilen bak meg satt det en kvinne som skulle på arbeid som sykepleier, i full uniform. Hun skjønte hva som holdt på å skje, og hun fikk stanset alle andre biler, slik at jeg ikke ble påkjørt av disse, fikk lagt meg i rett stilling på bakken, mens andre ringte etter sykebil og politi.
Hjertet slo, pulsen var normal, inntil sykebilen ankom Da de skulle legge meg over på båre inn i bilen… Da, stoppet hjertet.
Hektisk aktivitet oppsto, noen rev av meg jakke og skjorte, noen knuste alle mine ribbein for å få hjertet i gang, og til slutt ble jeg sendt inn i ambulansen, hvor de måtte bruke hjertestarteren fire ganger, før hjertet begynte å slå.
Loggen fra ambulansen forteller at jeg var død i 2 minutter og 47 sekunder.
Stormen var over. Alt ble stille.
Rehabilitering tar tid
Jeg trodde at jeg skulle være sykmeldt i maksimalt et par måneder, men der tok jeg skammelig feil.
Det viste seg jo at hjertet ikke helt orket denne hjertestansen, så etter at jeg ankom sykehuset, fikk jeg et hjerteinfarkt som følge av dette, og måtte i gjennom en operasjon med innsetting av tre stent som skulle til for å åpne blodårene slik at jeg ikke skal få noen følger av selve hjertestansen.
I begynnelsen, etter at jeg kom av sykehuset, trodde jeg at jeg var sykmeldt på grunn av hjerteinfarktet, men så viser det seg, at det mest alvorlige med meg, er min hjertestans.
Hvorfor stoppet hjertet, spør legene. Det spørsmålet arbeider de fortsatt med i mine undersøkelser.
Det er litt merkelig det hele, fordi en pasient vil alltid få en diagnose som for min del lyder på hjerteinfarkt som følge av hjertestans. Likevel sier legene at min diagnose lyder på hjertestans, og, det er ingen sykdom. Men som de også sier; det er et under at du fortsatt lever!
Ja, jeg er glad for at jeg fortsatt lever, og, det er faktisk også et under.
Men livet går litt opp og ned. En dag kan føle meg riktig så aktiv, med stor energi og pågangsmot, mens jeg en annen dag, kan føle at jeg helst bare vil sove og ikke være i nærheten av andre mennesker.
Men jeg har alltid vært livsglad, og har alltid ment at vi mennesker må gjøre livet til det vi ønsker at det skal være, noe verdifullt og levende, som gjør hver ny dag til en opplevelse og en utfordring.
Ett år senere
Dette skjedde altså i november i fjor, og nå, ett år senere, er jeg fortsatt sykmeldt, noe som i seg selv er veldig krevende, så lenge min livsfilosofi går ut på å skape noe i hverdagen, for meg selv og for andre. Det har vært rimelig tøft å komme til restauranten min, møte mine hyggelige gjester, som ikke helt vet hva som er skjedd, men som synes at jeg ser SÅ kjekk ut, og kan ikke helt skjønne hvorfor jeg er så mye borte fra restauranten.
Og så er det alltid noen «forstå-seg-påere» som vet alt mye bedre enn legene, og som har mange meninger om hva jeg må gjøre for å bli snarest mulig bra, samt alle de som holder lange foredrag for meg, om alternativ medisin, og om hvor frisk og sunn jeg vil bli hvis jeg begynner med dette.
Fortsatt noen lesere som kjenner seg igjen?
Jeg tror og mener at det er en viss usikkerhet hos medmennesker som gjør at noen alltid MÅ komme med «gode råd», for på den måten å kunne vise medfølelse, og også samtidig være, eller føle, en medansvarlighet for at den som er syk, føler en form for lettelse og samhørighet.
Noen spør meg av og til, om ting har forandret seg i livet, og ja, kjære leser, det er jo klart at noen ting får nye meninger.
Dette å se på selve livet med et nytt syn, ting som jeg tidligere har tatt som en selvfølge, er ikke det lenger nå, og oftere og oftere tenker jeg på diktet til dikteren Halldor Skard, som har skrevet om Livskvalitet, hvor han i sine to siste linjer skriver;
«Husk hvem du er – i stedet for hva du har –
og lev slik at alle – er glade for at DU er til»…
Noe i livet forandrer seg etter en ulykke
Jeg har aldri vært personlig kristen, kanskje spesielt etter å ha sunget i et kirkeguttekor i 25 år av min ungdom der jeg har sunget i 1.376 kirker rundt i hele Norge, og opplevet en side av statskirken som ikke har tiltrukket meg noe særlig.
Men likevel, er det noe med kirken som fasinerer meg, selve bygningene, det sakrale, kunsten, musikken. Derfor kjære leser, må jeg komme med en erkjennelse som jeg faktisk ikke vet helt hvordan jeg skal takle, men…
Hjemme hos meg henger det malerier av min mor og far, samt av meg selv. Ett av dem er malt av en god venn av familien, og på dette bildet, er min mor uten briller, noe hun vanligvis brukte, og hun smiler sitt, litt skjeve smil, og med hendene rett ned.
Da jeg «døde» på motorveien, har jeg absolutt ingen forståelse for hva som skjedde, og jeg husker ingen ting før flere dager senere, men jeg husker at jeg «så» min mor, det samme ansiktet som på maleriet, smilende mot meg, uten briller, men hendene pekte ikke nedover. Derimot holdt hun dem opp mot meg som for å fortelle meg, at min tid ikke var kommet.
Da jeg våknet fra koma noen timer senere, hadde jeg spurt legene om min mor var der, før jeg etter en stund hadde forklart dem om at hun var død for mange år siden.
Men på samme dagen som jeg «døde»; 11. November.
Alternativ behandling og velvære
Når man er sykmeldt, har man god tid til å tenke og til muligens å endre livssyn, utfra det behovet som føles.
Jeg har også prøvd å få ting ut av mine innerste tanker, og oppsøkte derfor Helle, som driver med terapi innen BodyTalk der hensikten er å kunne lytte til sin egen kropp, og prøve å finne svar på noe via kroppen.
La meg si det med en gang; utrolig interessant, men også litt skremmende. Og; det krever tid.
Helle lyttet, og jeg slappet av, og gjorde det hun ba meg om. Igjen kom det fram ting fra min mor, nærmest som beskjeder som hun ville gi meg, gjennom kroppen min.
Kjære leser, kanskje det virker helt merkelig, og jeg skal så gjerne fortelle deg at jeg er helt enig. Men, jeg begynner faktisk å tro på at det er noe mellom liv og død. Spør du meg om hvorfor jeg kan si det, ja så er det jo fordi jeg har vært der selv.
Nå er det bare å ta vare på seg selv, så godt som det er mulig, nyte hverdagene her i Spania, nyte tilstedeværelsen med gode og nære venner, nyte havbrisen og fjellduften, og samtidig tenke på, for min del, at jeg har vært heldig som har en diagnose som jeg kan leve med, i kontrast til mange andre som ikke er så heldige.
Jeg vil gjerne få avslutte med, til alle dere som absolutt må hjem til Norge hvis dere blir syke, for etter at jeg fikk fly igjen etter et forbud på fem måneder, oppsøkte jeg mine «gamle» leger hjemme i Norge, som alle kunne fortelle meg at den behandlingen som var gitt til meg på Costa del Sol sykehuset, var helt perfekt, og ville ikke ha blitt bedre behandlet i Norge.
Månedens dikt;
Jeg velger å la diktet denne måneden, gå til Vennskap mellom mennesker,
som er utrolig viktig etter måneder med sykdom,
hvor vennskap og kjærlighet betyr mye i livets fase;
«Det beste ved et vennskap –
er ikke en utstrakt hånd –
heller ikke et vennlig smil –
eller gleden over å være sammen!
Det er den inspirasjonen –
som kommer til deg –
når du oppdager –
at en annen har tro på deg –
og er villig –
til å gi deg sitt vennskap»
