Hvem som ble mest forbløffet eller kanskje snarere skrekkslagen den gangen i år 844 da maurerne og vikingene fikk hverandre i sikte i Sevilla, er vanskelig å anslå.
Ved elven Guadalquivirs bredder står maurerne; dette blandingsfolket av arabere og berbere som 133 år tidligere hadde innvandret og raskt underlagt seg mesteparten av Den iberiske halvøya i en fortsatt uklar kombinasjon av ønsket om å utbre islam og vanlig erobrertrang.
Mørke i huden står de der, iført fargerike gevanter og turbaner og bevæpnet med krumsabler og med en klar hensikt om at forsvare byen de kaller Isbiliya, og det landet de kjenner som Al-Andalus som på denne tiden er et kalifat med Córdoba som hovedstad.
Opp elven fra Atlanterhavet kommer så vikingene seilende i langskip med dragehodeutsmykninger på stevnen og akter og store skjold langs sidene.
Lyse og langhårede tropper de opp, ikledd drakter av dyreskinn og hjelmer. De er alt annet enn gudfryktige, og de prøver ikke å dekke seg under av ville forkynne noe religiøst budskap. Toktet kan skyldes både ønsket om å drive handel og å drive plyndringer.
Fra fiksjon til fakta
Man vet likevel ikke mye sikkert om sammenstøtet mellom de forskjellige folkeslagene og kulturene fordi kildene ofte motsier hverandre.
Sikkert skulle det imidlertid være, ifølge de mauriske kronikørene Ibn al-Qutiyya og Ibn Idari, at vikingene først ankom til Isla Menor der maurerne drev oppdrett av hester, at de inntok Cádiz og at de på vei opp Guadalquivir jevnet Corria del Río med jorden. 30. september 844 lyktes det vikingene å bryte gjennom den kjeden som var en del av Sevillas forsvarsverk og som var hengt over elven, der hvor Gulltårnet står i dag.
Maurerne sendte ut enkelte skip og soldater for å hindre vikingene i å komme inn i selve byen, men de hadde ikke mye å stille opp mot nordboerne som på dette tidspunktet antas å ha valgt bort handelen, og i stedet sendte piler og guden Tors villskap etter vertene.
Det la byen åpen for vikingene som plyndret, brente ned moskeer, bla. det som nå er kirken San Salvador, og de tok tusenvis av fanger, fortrinnsvis kvinner og barn som siden ble solgt som slaver.
Noen historikere er overbevist om at vikingene okkuperte Sevilla i opptil seks uker og at de derfra nådde så langt som til Córdoba, før det lyktes maurerne å slå tilbake mot det folket som de kalte majus. I sammenstøtene ved Tablada skal tusen vikinger ha blitt drept, mens 400 blev tatt til fange og deretter henrettet.
Det forhindrede likevel ikke vikingene fra å vende tilbake i 889, 966 og 971.
Fra Sevilla, via De baleariske øyene til Galicia
Det var verken vikingenes første eller siste besøk i det vi i dag kjenner som Spania. De skånte heller ikke Cádiz, De baleariske øyene, Lisboa som var en del av Al-Andalus eller det kristne Nord-Spania.
I Pamplona som de kom til via flodene Ebro og Arga, fanget de kongen av Navarra, García I Íñiguez, som ble løslatt etter utbetalingen av løsesummen på 70.000 såkalte oro.
I flere omganger herjet de i Galicia, en gang med ikke færre enn 100 skip og 8.000 krigere. De streifet rundt i flere år, la 18 byer i grus og brente ned kirker, bl.a. katedralen i Tuy. De inntok også Santiago de Compostela der de i forbifarten drepte biskopen, Sisnando Menéndez, med en pil da denne forsøkte å stå i spissen for forsvaret av det som vikingene ga navnet Jakobsland. Først i 971 ble de kastet på porten, og det kan ikke undre mange at galicierne fortsatt hvert år i Catoira, Pontevedra, feirer sin seier over våre forgjengere.
Men ingenting kan på dette tidspunktet ha vært så fremmedartet for vikingene – fortrinnsvis for nordmenn og danskere – som Andalucías maurere og den islamske kulturen.
Maurerne i Sevilla derimot, bygde etter dette skip, ikke ulike vikingens langskip, for å forsvare seg. Og de ”syltet ned” noen av de henrettede vikingenes hoder som de sendte rundt til nabobyene som illustrasjon til sin versjon av historien om møtet mellom de to folkeslagene i Al-Andalus.