På den andre siden: Går alt av sporet?

Praten blant karene i badstuen på treningssenteret mitt er sjelden noe som får meg til å spisse ørene. Det sklir nesten alltid over i «kunnskapsrike» diskusjoner om fotball, politikk og korrupsjon. Etter ti minutter har jeg som regel fått nok av hets og tomprat, men for rundt et år siden ble jeg sittende noen ekstra minutter. Dette skyldes en lokfører som begynte å snakke om hvor bekymret og sliten han var av jobben sin.

Han var lei av å være målskive for de mange klagene og sure ansiktene fra passasjerer når det gjaldt togforsinkelser. Han forklarte gjengen i badstuen at forsinkelsene verken skyldtes ham, kollegene hans eller Renfe-toget hans, men snarere konstante feil og reparasjoner på sporene. Det siste halvannet året hadde vært spesielt ille – etter at de franske Ouigo-togene og de italienske Iryo-togene begynte å kjøre i Spania. Han var fullstendig uforstående til at det spanske samferdselsdepartementet hadde tillatt disse togene å kjøre på det spanske jernbanenettet.

– Dette er veldig tunge tog som ikke er bygget for å kjøre på jernbanenettet vårt. De sliter hardt på skinnene. Jernbanenettet vårt er bygget for AVE-høyhastighetstogene våre – og omvendt, beklaget han og forklarte at det nettopp er derfor de spanske togene ikke har lov til å kjøre i Frankrike.

Togføreren var lei av forsinkelser og sinte passasjerer – men også urolig.

– Når kaffekoppen danser, er noe galt. Det vet alle, sa han, og refererte til at kaffekoppen som både passasjerer og ansatte ofte nyter på togreisene sine, skal stå helt stille på klappbordet når et tog kjører i 280 km/t på rette strekninger. Hvis den ikke gjør det, er noe galt.

Den 18. januar gikk det helt galt. Ved Adamuz nær Córdoba sporet et høyhastighetstog av og kom over i motsatt spor noe som førte til en uunngåelig frontkollisjon med et møtende tog. 46 passasjerer mistet livet. Etter flere måneder med opprydding og sporarbeid er høyhastighetstogene til Madrid og Andalucía tilbake på skinnene, og den tragiske ulykken er sakte i ferd med å bli glemt. Men jeg er neppe den eneste som frykter at det siste kapittelet ennå ikke er skrevet.

Undersøkelsen fra Adamuz konkluderer med at det er tydelige tegn på slitasje på skinnene. Det spanske samferdselsdepartementet garanterer at alt er tilbake til normalen. Men hvis skinnene var slitte og defekte i Adamuz, er de da ikke det samme over hele landet? De franske og italienske togselskapene har 36 tog som kjører kontinuerlig på hele det spanske jernbanenettet hver dag. Myndighetene er tause, mens de spanske lokførerne fortsetter å beklage seg, og kaffekoppene danser fortsatt. Dette er svært urovekkende. Det er passasjerenes sikkerhet, samt 30 år med investeringer og arbeid, som står på spill.

De spanske høyhastighetstogenes historie går tilbake til midten av 1990-tallet. Med sterk støtte fra EU begynte Spania å gjenoppbygge og utvide jernbanenettet sitt og lansere de første høyhastighetstogene. Over hele landet sikret staten seg grunn fra privatpersoner slik at togskinner kunne bygges over land, vann og gjennom fjell. Det var, og er fortsatt, en lang, vanskelig og kostbar oppgave. Det samme gjelder utviklingen av de nyeste AVE-togene. Men resultatet er eksepsjonelt. I dag har Spania EUs beste høyhastighetstog og det mest omfattende jernbanenettet. Takket være dette jernbanenettet og veinettet har Spania bygget en eksepsjonell infrastruktur, som er hjørnesteinen i veksten vi har hatt de siste tiårene – både innen industri, bygg og turisme.

Skal 30 års arbeid nå ødelegges av en «ekspertkomité» i Samferdselsdepartementet, som har satt ut deler av togdriften til Ouigo og Iryo, med tog som er for tunge og uegnet for det spanske jernbanenettet? Myndighetene må våkne, mens vi ber om at det ikke blir flere ulykker.

Småpraten i badstuen på treningssenteret har plutselig blitt alvorlig.