Tre bestevenner og ekstra glade i musikk

Solkysten er jo kjent for solen, ja – som i navnet. Men én gang for lenge siden het kysten ”vår” Costa del Viento som betyr Vindkysten. Navnet var ikke så turistvennlig, så det ble omgjort til Costa del Sol, nettopp for å tiltrekke seg flere turister. Som dere vet, er solen en sannhet og turistene får hva de kommer for. Men hva om vi gav Solkysten et tilleggsnavn? Som for eksempel Nashville Tennessee.

Det er nemlig et spirende musikalsk miljø som skjer mellom Benalmádena og Calahonda. Det er sådd et ganske stort frø med mange musikalske småtalenter på Costa del Sol. De er ikke småtalenter fordi de har lite talent, men små fordi de er fra 10 år og oppover. Det har Sjømannskirkens kantor Trond Gilberg sørget for og som har vært drivkraften til å undervise, få frem solister og et jentekor, Las Campanitas. De er et vakkert musikalsk innslag for fastboende og besøkende nordmenn på Solkysten.

I dette koret har de mange korister og solister, blant annet jentene Alvi, Linnea og Vilja (og storesøster Pauline som er flyttet hjem til Norge). De har ivrig sunget i koret siden korets oppstart. Disse fire er nemlig søsken og Alvi, Linnea og Vilja er i tillegg trillinger. Man skulle tro at synging og øving med koret og flere konserter både her på Solkysten og i Norge, innspilling av CD og musikkvideo, skulle ha tatt all deres fritid. Men tiden strekker også til å lære flere instrumenter, individuelle sangtimer og enda mer.

Når man bor på et sted som dette, er det ofte varmen, stranden og kanskje sommersportaktiviteter som trekker en familie til å flytte ned til Solkysten. I dette tilfelle var det noe annet – musikken. Det startet med at både mamma og pappa er ivrige musikere. De var en gang på en tur til Spania med sin folkemusikkgruppe. På turen kom de i kontakt med rektoren på den norske skolen – og historien sier resten. Begge fikk jobb og jobber der fortsatt. Så slik har deg seg at Alvi, Linnea og Vilja har nå bodd på Solkysten i 7 år. I dag er de 15 år, så mesteparten av livene deres er opplevd i Spania. Pauline som er fire år eldre, dro hjem til Norge for to år siden for å studere på musikklinjen på Manglerud vgs, som nå heter Edward Munch vgs.

Jentene går daglig på skolen helt til fire, halv-fem om dagen. Skoledagene er litt lengre enn hva norske skolebarn har i Norge. Den norske skolen i Málaga følger også noen spanske fridager, så for å klare å sjonglere to ulike lands fridager, norsk lærerplan og kunnskapsløfte, må dagene bli lengre. Jeg spør hvordan de rekker skole og alle de andre aktivitetene – og da svarer de at de er ganske avslappet på det. – Joda, de gjør unna leksene, som de synes er interessante og da bruker de ikke så lang tid på noe som er gøy. Så er de ganske flinke til å disponere tiden sin. De rekker til og med å spille innebandy et par ganger i uken etter skoletid, som mål å slå lærerne en dag…

Alvi, Linnea og Vilja forteller ivrig hva mer de gjør på fritiden. De tar ekstra sang- og pianotimer med Trond og Linnea har også lært et annet instrument – ukulele. Det er en liten gitar med fin klang med fire strenger som du finner på Hawaii. Hun ble inspirert av å lære å spille ukulele da hun så instrumentet hjemme hos storesøster Pauline i Norge. Jeg spør om å få en ”prøvelytting”, men dessverre er én av strengene gått, og da er det ikke så mye lyd igjen. Alvi legger til at hun spiller bassgitar. Men er det virkelig tid til mer?

Og, ja, jentene får tid til mer. Alle tre elsker å se på film sammen, spesielt gamle og gjerne svart hvitt filmer. De tegner, maler, strikker, hekler, øver på pianoet og komponer musikk. Alvi og Vilja skriver noveller som de legger ut på nettet og som de får tilbakemeldinger på. Det liker de veldig godt og har akkurat kjøpt seg en karakterbok for å lære å observere og utvikle karakterer til historiene sine. Når godværet er fraværende, kommer vinden. Da er det å løpe ned til stranden og for å se de høye bølgene og vannet som nesten flommer over på strandpromenaden. Ekte ruskevær er topp. Nei, fritidsinteresser er det ikke mangel på og hverandres selskap har de jo alltid.

Alvi, Linnea og Vilja er glade for at de bor i Spania. De synes at de er skjermet for mye av stresset som ungdommene har hjemme i Norge. Og de slipper presset om å være like og bli mobbet fordi man velger å være seg selv. Her kan de få være den de vil, bli verdsatt for sine individualiteter, farge håret lilla og få komplimenter for det. Når de er tilbake på ferier hjemme i Lillehammer, som er ca to ganger i året, er de alle enige om at det er vakkert der gjennom alle årstidene, men synes nok at folk kler seg litt grått og kjedelig. De er enige om at været påvirker og er nok grunnen til at man kan være litt mer fargerikt kledd her. De skal nok en dag dra tilbake til Norge for å starte videregående skole, men de har fortsatt ett år igjen før den tid kommer. De gleder seg til å bli kjent med flere nordmenn. Det kan være litt begrenset med hvor mange man kan bli kjent med her. Men på den annen side, her får man venner fra hele Norge. Det synes de er kult.

Alvi har senere lyst til å studere film, Linnea tenker kanskje medisin og Vilja tenker på å videreutvikle sin interesse innenfor musikken. Det tar jo noen år før man ser hva som skjer, men kanskje foreldrenes store musikkinteresse og Trond sin innflytelse på musikken har gitt jentene hva som skal til for å bli musikkartister? Akkurat som Nashville Tennessee har oppfostret sine så kanskje vi kan se tilbake på Solkysten som Norges svar på Nashville Tennessee? Det er mye som kan skje, og som vi ikke vet. Det kan vel bare jentene fortelle en dag om noen år, og vi får vite om de står med en mikrofonen, et stetoskop eller har et filmkamera i hånden. Det vi forhåpentligvis vet, er at de alltid vil forbli bestevenner.