Kjære leser!
Etter at sommerferien er over hjemme i Norge, sitter jeg igjen med en del blandede følelser etter årets sesong i min Bistro.
Når jeg driver en restaurant, inne på et norsk område, stort sett kun med norske gjester, er jeg veldig sårbar på drift, og veldig avhengig av at det kommer gjester til urbanisasjonen for å ha ferie i lekre leiligheter, med tilgang til 3 bassenger, 2 tennisbaner, mange solsenger og egen restaurant inne på området.
Men det er snart 34 år siden anlegget i Elviria ble bygget, og de som kjøpte leiligheter der den gang var da i fullt arbeid, og ville ha disse leilighetene til ferier og spesielle lang-weekender, samt også som en forsikring for sin egen pensjonist-tilværelse.
Da jeg ankom Elviria for 13 år siden var det «full trøkk» på området med mange pensjonister som endelig kunne få nyte godt av sin investering i Spania, og det var et fantastisk flott miljø inne på området.
Det fantes egen sosialkomite, som lagde egne kvelder med revy og teater, og spesielle tilstelninger for alle som bodde inne i Elviria, enten det var eiere til egne leiligheter, eller andelseiere med noen måneder i året.
Sosialkomiteen er der fortsatt, men det er ikke så veldig mange å lage tilstelninger for lenger.
De har også egen turkomite som fortsatt er aktiv, takket være mange nordmenn som bor i områdene rundt Elviria.
Hver mandag er det bridge-kveld, og heldigvis er det noen trofaste slitere som fortsatt kommer for å spille sammen.
I tillegg ligger restauranten der, som skal være et samlingspunkt for både eiere og de som leier, og man behøves ikke å spise for hvert besøk, men hyggelig om det bare er en kopp kaffe som serveres eller gjerne et glass med vin da!
For i en slik urbanisasjon, er det svært viktig med det sosiale livet til beboere.
Som Restauratør, skjønner jeg godt at ikke alle har lyst til å komme ned til restauranten hver dag, men at jeg klarer å lage til noe som gjør at de har lyst til å komme, det være seg en vin-aften eller en spesiell aften med noe annet på menyen enn det som er til daglig, konserter med gjerne gjeste artister fra Norge…
Dette har residentene likt i alle år!
Men i fjor, 2017, merket jeg en forandring, da mange av mine trofaste gjester, og også etter hvert mine gode venner, ikke lenger kom tilbake fra sitt vinterbesøk i Norge.
Flere og flere utover året, og 2018 begynte på samme måten, og stadig har jeg fått beskjed om at han eller hun er gått bort. Fryktelig leit og ikke særlig motiverende!
Så kom sommeren i år, med solskinn i Norge hele sommeren, og med temperaturer som har ligget høyere enn på Solkysten av Spania. Herlighet for en utvikling! I begynnelsen av sommeren fikk jeg beskjed om at alle fly var fullbooket, men da jeg kontaktet Norwegian i slutten av juli fikk jeg høre at flere hadde avbestilt sine reiser, på grunn av det flotte været hjemme i Skandinavia. Herlighet for en utvikling… igjen!
Dagens eiere i Elviria har arvet sine foreldres leiligheter, og siden det var så flott vær hjemme, valgte de å miste kjøpet av flybillett, men de trengte ikke å bekymre seg for leieutgifter, da de eide leiligheten i Spania selv…
Men vi hadde masse hyggelige gjester i Elviria i sommer, og med veldig mange barn. Hver torsdag har vi hatt «Barnas Dag» i forbindelse med BBQ, og på det meste hadde vi 96 barn på en kveld! Mitt problem har vært at mange av barna er under 3 år, og da er de gratis gjester (de øvrige barna er halv pris), men vi henter mye inn på salg av is og mineralvann. Men utviklingen må vi se nøye på, da vi solgte mindre øl og vin i sommer enn i tidligere år.
Min overskrift denne gang er Tilbake til hverdagen, men så tenker jeg også; til hvilken hverdag?
Tidene forandrer seg, noe vi selvfølgelig vet vil skje, men er vi egentlig klar for det, NÅR det skjer?
Jeg minner meg selv på at jeg blir eldre for hvert år som går, og jeg føler det ekstra sterkt når nære venner faller fra, og hverdagene forandres gradvis til noe annet enn det vanlige.
Jeg minner meg selv også på å være takknemlig for hver dag jeg kan stå opp av min seng, selv om det verker litt både her og der, men… hva er alternativet?
Jeg minner meg selv om at «Hverdagen er tilbake»!
Av Øystein Wiig Rambøl
