Forleden dag leste jeg en artikkel på internett, som tok for seg hvordan spanjoler oppfører seg – og da sett med skandinaviske øyne; helt annerledes enn oss.
Forfatteren av denne artikkelen ramset opp mange punkter, og mente helt åpenbart at det er store forskjeller på våre levemåter, og ikke minst oppdragelse. Det var også svært interessant å se en del av svarene som var kommet inn på artikkelen, som gikk i begge retninger.
Det dreide seg om påkledning, normal høflighet, og aller mest, om å vise følelser.
Generelt kan jeg henvise til innlegg om at spanjoler aldri bruker kortbukser i vinterhalvåret, og at de aldri går barbent men bruker sko, selv om det kun skulle være noe så enkelt som badesko.
Spanjoler elsker å pynte seg, og finner alltid en god grunn, ved for eksempel et nasjonalt arrangement. De har mange gode grunner for å finne frem finstasen, flotte kjoler og nypresset dress med slips, og de elsker også å være sammen med sin familie, enten privat, eller ute med andre venner.
Jeg la frem disse ytringene for noen spanske venner, og de var alle helt klare på riktigheten av disse påstandene. De utbrøt like begeistret, «Viva la Feria», hvor de henviste til alle «feriaene», eller på norsk, festivaler, som arrangeres rundt omkring i hele Spania fra tidlig på våren, til sent på høsten.
Mine venner var også like klare på riktigheten av å vise følelser. Når du for eksempel møter en person, så blir det gjerne en klem på begge kinn, inkludert et lite elskverdig kyss.
Mens vi fra Skandinavia helst rekker ut hånden for å hilse, ja, da blir spanjolen litt usikker, for det er de ikke vant til, og heller ikke oppdratt til.
Men på grunn av alle de forskjellige nasjonalitetene her på Solkysten også spanjolene blitt vant til å rekke ut hånden for å hilse, men det følger også med litt klemmer og småkyssing på kinnet!
Allikevel vil jeg mene at det mest uvante for oss fra Skandinavia, som kommer hit til Spania, er å bli vant til Spanjolenes tidsbegrep – noe som selvfølgelig varierer fra spanjol til spanjol, men det henger igjen i generasjoner, at det ikke alltid er nødvendig og møte til rett tid, som avtalt.
I Norge har vi ett ordspråk med den klassiske «ja, 15 minutter over tiden kan vi vente».
Hvis du inviterer spanjoler på en lunsj eller middag, må du nesten regne med at de kommer i alle fall 10 minutter for sent, og gjerne også 20 minutter.
For min egen del har jeg et svært godt minne om dette, da jeg for noen år siden ble invitert ut på BBQ på stranden en deilig sommerdag.
Mine venner, som jeg var invitert sammen med, ankom stranden der vi skulle møtes kl. 22.00, og ingen andre var kommet.
Heldigvis hadde mine venner med seg egne stoler, så med litt god vin ventet vi på vertskapet.
De ankom kl. 23.30, og da begynte vår BBQ, som varte ut i de små sommer-timene…
Men, etter 11 år her i Spania er jeg blitt vant til dette, og kjære leser, det er ganske komfortabelt!
Av Ytringer fra Øystein Wiig Rambøl.
