Månedsmagasinet på Costa del Sol
Historien om 23 F – kongens vanskeligste dag

Historien om 23 F – kongens vanskeligste dag

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email

alt
Statskuppet 23. februar 1981 er et av de svarteste øyeblikkene i nyere spansk historie. Hendelsene gjengis i flere forskjellige variasjoner, fordi de 18 timene kuppet varte, fortsatt synes å være omgitt av hemmeligheter. Her kommer én tolkning av historien.

Året er 1981. Det unge demokratiet har det vanskelig. ETA dreper i gjennomsnitt en person hver tredje dag. En generalstreik og store demonstrasjoner finner sted. En økonomisk krise plager det fortsatt forholdsvis fattige landet. Det regjerende sentrum-høyre-partiet er i ferd med å falle fra hverandre, og Adolfo Suárez, landets første statsminister etter diktaturet, bestemte seg for å trekke seg tilbake.
Den fremste kandidaten til statsministerposten er nå Leopoldo Calvo Sotelo, og formannen for kongressen kaller inn samtlige regjeringsmedlemmer til en avstemming i plenum kl. 16.30 mandag 23. februar.
Kl. 18.23, midt under avstemmingen, stormer soldater og Guardía Civil-soldater plutselig inn i salen.
Oberstløytnant i Guardía Civil, Antonio Tejero, overtar podiet med en pistol i hånden. Noen av kongressmedlemmene protesterer før en rekke skudd skaper ro i salen. Kuppmakerne forsikrer om at det ikke vil skje dem noe og at alt vil være over i løpet av 15-20 minutter.

Tanks i gatene
De 350 politikerne er gisler, og hele hendelsesforløpet blir filmet av kameraer i kongressalen og kan høres på radioen som sendes direkte fra avstemmingen. I Madrids gater sess tanks og andre militære kjøretøyer, det samme skjer i Valencia, kuppets andre maktsentrum.
Kongressmedlemmene er redde, noen av dem er overbeviste om at de vil bli henrettet. Befolkningen er like skremt. De fleste av dem husker borgerkrigen, og ingen ønsker en gjentakelse.
Nyheten når fram til kong Juan Carlos i palasset La Zarzuela. Han lover dronning Sofia at dette kuppet ikke skal ende som kuppet i Hellas.
Sammen med kongen er generalsekretæren for kongehuset, Sabino Fernández Campo. Situasjonen blir vurdert med sivile og militære ledere.
Kongen bestemmer seg for at han må forsvare konstitusjonen, og dermed demokratiet, monarkiet og sin egen arbeidsplass.

Kuppmakerne
Den øverste ansvarlige for kuppet er general Alfonso Armada som sier at alle spanske styrker er under hans kontroll. Medvirkende er også general Jaime Milans del Bosch, som befinner seg i Valencia og naturligvis Antonio Tejero, som fortsatt passer på de 350 gislene i kongressalen.
Hele forsvaret, bortsett fra Madrid, antyder Armada, er på kuppmakernes side. Han hevder de bare gjør det som er best for Spania, og han antyder dessuten at kongen selv er inneforstått med statskuppet(dette nekter han selv senere å ha sagt).

Konspirasjon og nasjonal selvransakelse
Alfonso Armada er én av kongens venner. Bl.a. derfor mener noen at kongen er ikke bare er medvitende, men også medvirkende til komplottet som er satt i scene som et bisart, moderne teaterstykke for å skape ro og orden i landet. Andre mener at kongen setter sitt liv på spill for å forsvare demokratiet. Hvorvidt det er snakk om en sammensvergelse, diskuteres fortsatt i dag, 28 år senere.
I denne debatten og i den løpende nasjonal selvransakelse kommer man ikke utenom spørsmålet om hvorfor generalene mente at et kupp var nødvendig og hvorfor de tror at de kan slippe lett fra det.
En del av svaret kan finnes i det faktum at forsvarets ledelse er i ferd med å tilpasse seg nye tider etter 40 år under Francos regime der de har utgjort maktens sentrum. De skal nå tilpasse seg og underlegges en demokratisk valgt regjering. Framfor demokratiske og noen ganger kaotiske tilstander, foretrekker de Spania som et diktatur. En del av befolkningen støtter dem, og til og med flere aviser skriver – før kuppet finner sted – at det er på tide at militæret trår til.

Et kupp går opp i limningen
Ettersom kongen ikke har noen politisk makt, og den politiske makten sitter som gisler i kongressbygningen, velger han å utpeke en midlertidig statsminister. Valget faller på sjefen for statens sikkerhetsråd, Francisco Laína, som egentlig bør inkluderes i rekken av spanske statsministere.
I mellomtiden går det opp for Antonio Tejero, at Armada vil utpeke seg selv til leder av en ny militærjunta, med en rekke sosialistiske og kommunistiske ministere. Han føler seg ført bak lyset. Armada tilbyr ham et fly ut av landet, men han har ikke deltatt i kuppet for at det skal ende på denne måten.
Kongen og landets nye statsminister planlegger å overta kongressen med makt, men er naturligvis redde for kongressmedlemmenes sikkerhet. Juan Carlos kontakter en rekke av de ansvarlige for de forskjellige styrker, blant andre general Juste som overfor kongen garanterer sin trofasthet.
Han bestemmer seg for å tale til folket og dermed også generalene på tv.
Her opptrer han i uniform, som øverstkommanderende for de væpnede styrker. Han forklarer seerne hva som har skjedd og at han ikke kan tolerere at det settes en stopper for de demokratiske prosessene. Dessuten at han, for at det ikke skal herske noen tvil, bekrefter at han vil ta alle midler i bruk for å sikre at grunnloven blir respektert.
I Valencia trekker Jaime Milans del Bosch troppene tilbake til forlegningene, kort tid etter overgir Antonio Tejero seg og etter 18 timer som gisler frigis kongressmedlemmene. Folk kan se på tv hvordan noen av dem krabber ut vinduene i bygningen.
26. februar utpekes Leopoldo Calvo Sotelo til statsminister, dagen går 1,5 millioner demonstranter ut i Madrids gater for å uttrykke støtte til landets unge demokrati.
Kulehullene fra skytingen inne i kongressalen kan i dag fortsatt sees.


Tv-serie om 23 F
TVE har produsert en miniserie om statskuppet, kalt 23 F, El día más difícil del Rey. Nesten 6,5 millioner seere fulgte med da den tidligere i år ble vist på tv, og nå er den også kommet ut på DVD.
alt
Den består av to episoder og kombinerer autentiske opptak fra dagen, kombinert med skuespillernes tolkninger av hovedpersonenes handlinger.
DVD’en byr dessuten på fire dokumentarprogram som belyser episoden fra alle tenkelige vinkler.


Etterfølgende rettergang
Bare 33 personer ble stilt for retten.
Alfonso Armada ble dømt til 30 års fengsel, men ble frigitt i 1988. Han bor i dag i Galicia.
Jaime Milans del Bosch fikk samme straff. Han ble løslatt i 1990 og døde i 1997 i Madrid.
Også Antonio Tejero fikk 30 år, han ble frigitt i 1996 og bor i dag i Málaga hvor han bruker tiden på å male.
Flere andre ble idømt kortere fengselsstraffer, blant andre den eneste sivile, Juan García Carrés, som fikk to års fengsel. Han døde i 1986 etter å ha tatt patent på uttrykket 23 F.
 

Av Jette Christiansen

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email

Kanskje du også vil like

Søk på Det Norske Magasinet