Fuengirola – en kjærlighetshistorie

Solstrålene kjemper en innbitt men seierrik kamp for å trenge seg gjennom de irrgrønne bladene på det høye, ranke lauvtreet som strekker seg opp over terrassen min i 4.etasje. Jeg sitter der denne late morgenen og kikke ned på livet under meg, i den nylig renoverte og opprustede gatestubben. Den løper rett opp fra havnen og til «hesterundkjøringen» – bare et par hundre meter lang, altså. Men – denne korte veistubben inneholder et myriader av forskjellige arbeidssteder og forretningsvirksomheter – hele 21 i tallet. De fleste er enkeltmanns- eller familieforetak, og dette fører til en utrolig vennlig og serviceinnstilt atmosfære der alle kundene blir mottatt med takknemlighet og glede. Man føler seg rett og slett velkommen i denne gaten!
Jeg nipper til kaffekoppen og reflekterer litt over livet her i Fuengirola. «Det finnes ingen nøkkel til lykken – døren er alltid åpen» uttalte engang Mor Theresa – og ingenting er vel sannere! De aller fleste av oss har en lei tendens til forgjeves å lete etter den helt STORE lykken, mens vi glemmer den «lille» – den som møter oss hele tiden, ofte hver dag. Det er som å lete etter en hatt man allerede har på hodet!
Lykke er jo helt klart et relativt begrep, avhengig av fase i livet og omstendigheter rundt enhver situasjon man er i. Som pensjonist er det å kunne våkne til en ny dag en lykke i seg selv, å kjenne at man ser fram til hva dagen kan bringe og ikke hefte seg ved at man er støl og stiv og verker i altfor mange ledd . Å kunne være så privilegert at man ikke har altfor store problemer med verken helse, økonomi, vennskap eller familie – ja, faktisk å kjenne på det faktum at man har det godt!

Enkle, nære ting har lett for å komme i skyggen av en evig søken etter gresset som man tror er så mye grønnere på den andre siden – man lar ikke seg selv få sjansen til å lene seg tilbake og virkelig kjenne etter hvor fint det er rett og slett å være til ! Hver dag kan bringe nye gleder, man må bare være åpen for å ta imot! Katastrofen er å jage etter noe som man innerst inne godt vet man ikke trenger, ikke behøver, som ikke gjør noe som helst for deg. Livet KAN ikke bestå bare av topper, men av koselige, solrike dalsider!
Fuengirola er byen å leve i hvis man skjønner dette. Kanskje ikke den vakreste, mest rustikke og pittoreske byen i Syden, men en kosmopolitisk boble av liv og røre, av en blanding av spanjoler, fastboende og kortidsreisende turister. Den lange, late strandpromenaden gir folk anledning til å møtes og prate eller til å sette seg ned på en av de utallige kafeene og bare «kikke» lett overbærende på det mylderet av ulike mennesker – og dyr – som passerer forbi, like avslappet og fornøyde som deg selv.
Ikke det at byen er totalt uten sjarm og vakre bygninger, tvert imot, det finnes både nydelige, andalusiske og mauriskinspirerte, arkitektoniske perler, men da må man bevege seg vekk fra turistløypene og dessuten aktivt forsøke å legge merke til omgivelsene rundt seg, ikke bare lete etter nærmeste shoppingmulighet! Attraksjonene er mange, men man må vandre litt rundt i de forskjellige bydelen som alle har sine egenarter og opplevelsesmuligheter. Man kan til og med finne små hvite, mini-pueblos rundt omkring, anlagt med sikker sans for andalusisk tradisjon.

Byen er ikke som Mijas eller Frigiliana – ikke et billedkort av skjønnhet og sjarme – men en levende, utrolig fengende og mangeartet smeltedigel av inntrykk. Om man virkelig vil, – og engasjerer seg – kan man oppleve utrolig mye, både menneskelige, arkitektoniske, historiske og sosiologiske mangfold. Og – skulle man ønske å forlate byen (bare for en kort tid, selvsagt) – er kommunikasjonene veldig gode – alt hva Andalucía og for den slags skyld hele Spania – kan by på er tilgjengelig «bare et tastetrykk unna»!
Selvsagt er det solen mange forbinder med Fuengirola – og ikke uten grunn. Byen har over 3.000 soltimer i året, faktisk flere enn noen andre steder langs Costa del Sol. Strendene er lange, vakre og badevennlige – og ikke minst rene og velholdte. Som mange andre turiststeder prioriterer også Fuengirola kampen mot naturkreftene når det gjelder å holde strendene tilgjengelig og gode for alle. Om man ønsker solsenger, er faktisk prisen her lavere enn de fleste andre steder i Syden.

Om man skal plukke ut et eneste sted som er et «must» å besøke mens man er i byen, er det faktisk vanskelig å velge mellom Bioparken og Sohail, borgen som kneiser stolt over byen. Den imponerende dyrehagen med temaet tropisk regnskog og med spesialitet på å avle truede dyrearter og å forske på sjimpansegrupper, vil appellere til svært mange. Men for historieinteresserte er selvsagt borgen – Sohail – viktig. Dette arabiske festningsanlegget som faktisk var bygget oppå et romersk anlegg og angrepet både av pirater, kristne muslimhatere, kongelige tropper – og ikke minst så sent som i 1810 – et nesten fornuftstridig slag mellom 3.000 engelske soldater og noen få forsvarere som endte med et knusende nederlag for angriperne – uansett overlegenheten når det gjaldt soldater og våpen. Man kan gå omkring og se for seg hvordan det måtte ha vært den gang da – uansett hvilken epoke man måtte velge. Rundt og nedenfor borgen har man også endelig rustet opp omgivelsene – ikke minst den nyanlagte parken langs Rio Fuengirola er blitt svært vakker og også populær.
Manuelo i baren nedenfor og tvers overfor meg kikker opp og roper på meg – tiden er inne for et glass av hans egen Málaga-vin – som han påstår er dyrket fram og lagt på flasker av faren for over 30 år siden. Vet ikke helt hva jeg skal tro om det – men søtt og godt smaker det i alle fall – samme som følelsen jeg har av å være i en by og på et sted og sammen med mennesker jeg setter så stor pris på…
Fuengirola, te quiero!