På den andre siden: Er det siste gang offentlige prosjekter kjører av sporet?

Sporvogndriften mellom Torre del Mar og Vélez-Málaga har nå definitivt blitt innstilt.

De forfalne stoppestedene og de kilometerlange sporene står igjen som et trist minne om de 40 millioner euroene myndighetene sløste på et udugelig prosjekt. Sporvognen kom nemlig aldri skikkelig på skinnene. De lave befolkningstallene og den begrensede trafikken mellom de to byene har fra starten av fått potensielle forpaktere til å ta en stor omvei rundt prosjektet.  

Sporvognen i Vélez-Málaga kommune er bare det siste eksempelet på offentlige prosjekter som har gått helt av sporet. Noen ganger er det staten som står bak. Andre ganger er det regionene eller kommunene. Det skjer også at de tre offentlige institusjonene forsøker seg sammen. Da gjelder det å slenge på seg vernedrakten så raskt som mulig, for det ender ofte i en sprengfarlig bombe.

De regner feil. Og de måler feil. Det siste var tilfellet for landingsbanen på flyplassen i byen Castellón mellom Barcelona og Valencia. Flyplassen ble innviet med stor pomp & prakt, men champagnen fikk raskt en bitter ettersmak da flyselskapene hverken torde lette eller lande på flyplassen. Landingsbanen var nemlig for kort. Den lå ellers vakkert til mellom to fjellkjeder, og nettopp derfor var det umulig å utvide landingsbanen. Den måtte derfor bygges helt om, samtidig som at terminalen måtte ‘flyttes’ 50 meter. Det var et sirkus uten sidestykke. I dag har sirkuset kun åpent på onsdager og søndager fra kl. 10.00 til 18.00. Det er nemlig absolutt ikke behov for en flyplass i Castellón som bare ligger to timers kjøring fra Barcelonas og 50 minutter fra Valencias store flyplass. Alt har vært et sløs av gode skattepenger – akkurat som i Ciudad Real.

Ciudad Real er en liten by som ligger halvveis mellom Málaga og Madrid i Castilla La Mancha – en av landets tynnest befolkede regioner. Vel vitende om at høyhastighetstoget AVE var på vei, er det en uløst gåte hvorfor de ‘investerte’ flere hundre millioner euro i en flyplass nettopp der. Flyplassen er nå erklært konkurs uten at et eneste passagerfly har satt sine hjul på landingsbanen. Man har ingen flyplass uten en flyplassoperatør, og ingen operatører har vært i nærheten av Ciudad Real. En begrenset befolkning og et raskt AVE-tog som på én time sender byens reiselystne til flyplassene i Madrid og Málaga, gjør en ny flyplass her fullstendig overflødig. Det er helt utrolig at myndighetene ikke har kunnet se det. Og like utrolig at de ansvarlige kan slippe unna med å kaste bort innbyggernes hardt tjente skattemidler.

Dessverre er vi ikke et hakk bedre her i Andalucía. Det finnes uendelige eksempler på pinlige og mislykkede prosjekter, men jeg nøyer meg med å nevne ett: Metroen i Málaga. Etter 16 års arbeide (!), er metroen nå i gang. Alle er så begeistret, men jeg er langt fra imponert. I min mening har byen nemlig hverken råd eller behov for en metro. Det første kan ikke diskuteres, for metroen har ikke blitt betalt. Den har blitt finansiert (les: de har lånt seg til en metro). Først lånte de 400 millioner euro som metroen i Málaga var budsjettert til. Dette har så vokst til litt over 900 millioner, fordi budsjettet ikke holdt – pluss et fast årlig driftstap på en håndfull millioner. Og likevel har de bare kommet halvveis. Mot vest har man nå fått Linje 1 og 2, selv om sistnevnte aldri kom helt ut til teknologiparken som planlagt. Den planlagte Linje 3 mot øst til El Palo har ennå ikke kommet i gang, og den fremtidige Linje 4 mot Ciudad Jardin i nord har alle blitt leie av å høre om. Málaga har altså investert 16 år og en snau milliard euro i en halv metro. I de samme 16 årene har folk ropt om et nytt, stort og moderne sykehus. Kommunen og Junta de Andalucía har både tomten og alle planene klare, men de har ikke midlene. Prisen er 350 millioner euro – en tredjedel av hva metroen har kostet hittil.

Hadde det ikke vært mer rasjonelt å investere i et nytt sykehus i stedet? Et sykehus som hele Málaga og Costa del Sol ville ha kunne fått glede av. I stedet for en halv metro kunne vi ha fått et helsevesen som aldri før. Vi kunne ha fått utdannelse, gründerprosjekter og sosial boligbygging på et helt annet nivå. Og de stakkars hjemløse kunne ha fått mat i deres mager for resten av livet.

Men alt dette må vente. I stedet har vi fått en metro – en halv metro som i full fart kjører økonomisk helt av sporet.