Leter du etter en ny camino?

Prøv landsby-til-landsby vandring i Andalucía

Når folk hører ordet camino, tenker de fleste på pilegrimsveien som krysser Nord-Spania og ender i Santiago de Compostela. El Camino de Santiago (Sankt Jakobs vei) har vært en pilegrimsvei for både troende og angrende syndere siden 800-tallet. Allerede på 1100-tallet skal hundretusenvis av pilegrimer ha gått den årlig, og den er mer populær enn noensinne etter å ha hatt hovedrollen i flere filmer og TV-serier.

I dag finnes det mange konkurrerende ruter. De mest kjente er El Camino Francés, Camino Primitivo, Camino del Norte, Camino Portugués, Camino Inglés og Vía de la Plata. Det kan nesten påstås at alle veier leder til Santiago de Compostela, siden man kan starte omtrent hvor som helst i Europa og ende opp her – til og med fra Trondheim.

Hvorfor er det så mange caminoer?

For å finne svaret må vi først se på betydningen av ordet. Camino på spansk kan referere til en vei, sti eller et spor. Ordet har også en mer symbolsk mening, som når man mister retningen i livet eller finner sin egen vei. Med en slik bred fortolkning kan en camino nesten være hva som helst. Det finnes faktisk hundretusenvis av caminoer i Spania. De fleste har ikke samme berømmelse som den historiske pilegrimsruten, men alle caminoer har noe å by på.

Andalucías caminoer

Andalucía er full av lange, korte, grisgrendte og semiurbane caminoer, og mannen min og jeg har hatt gleden av å utforske mange av dem. De fleste starter i en landsby og leder forbi gårder og landemerker inntil de kommer til enda en landsby. Noen har eksistert så lenge det har vært mennesker på disse kanter. Mange følger naturlige kløfter og passasjer som gjorde ferden lettere for fortidens landeveisfarere. Andre startet som ruter for arrieros – reisende handelsfolk som gikk til fots fra tettsted til tettsted med varene lastet på esler. Man trenger faktisk ikke å gå tilbake mer enn et par generasjoner før dette var en vanlig jobb i La Sierra.

Visse caminoer har en religiøs betydning, som pilegrimsferden til El Rocío i Huelva, der tusenvis av mennesker fremdeles deltar hvert år. Andre caminoer har røtter tilbake til romertiden, som «hovedveien» mellom Ronda og Gibraltar, en rute som fortsatt er fullt gangbar.

Mens vi snakker om Gibraltar, la oss grave litt lenger tilbake i fortiden. Siden de første Homo sapiens som kom til Europa krysset over Gibraltarstredet (muligens var det gangbart under istiden), kan noen av Andalucías caminoer ha blitt brukt siden forhistorisk tid.

Møter på enslige stier

En klar fordel ved å velge mindre populære caminoer er at de ikke er overbefolkede. Selv vi som ikke er ekte pilegrimer kan sette større pris på naturomgivelsene og få sjelfulle opplevelser ved å vandre i fred og ro på en camino. Og fredfullt er det. På de fleste stiene i Málaga-, Sevilla- eller Cádiz-provinsene møter vi ikke mer enn en håndfull mennesker på en dagstur, mens vi på noen caminoer ikke møter en sjel – bortsett fra kanskje en flokk geiter.

Man bør heller ikke bekymre seg for farlige dyr på andalusiske fjellstier. Toros bravos (tyrene som brukes i tyrefekting) er heldigvis som regel bak gjerder. Det hender at stien krysser et jorde med kyr, men hvis man går rolig, uten å møte blikket deres og lukker porten godt etter seg, bør det ikke være noe problem.

Tidligere var ulver og villhunder en trussel for pilegrimer, noe både Paulo Coelho og Shirley MacLaine beretter om i sine bøker. I Andalucía har de fleste rovdyrene blitt jaktet bort, og innfødte ulver og iberiske bjørner har ikke vært sett her på nesten et århundre. Villgeiter har blitt gjeninnført i det andalusiske fjellandskapet, men de holder seg forståelig nok langt unna mennesker og utgjør ingen trussel.

Hva er så de reelle farene ved å velge en folketom sti her i Sør-Spania? Selvsagt er det en viss risiko for å gå seg vill, få solstikk eller havne i en uventet storm, men det er også en del av naturopplevelsen. Likevel er det ikke bare lurt, men essensielt å ta med nok vann og utstyr og kjenne til både landskap og klima.

Andalucía har bare én giftig slangeart. Jeg har selv vært nær ved å tråkke på slanger som lå og solte seg, men de var nok mer sjokkerte enn meg og forsvant før jeg rakk å undersøke arten nærmere. På nattlige turer med hodelykt kan man også få øye på skorpioner med halen løftet i forsvarsstilling. De er ikke like dødelige som i enkelte andre land, men bør selvsagt unngås. Derfor bør man heller ikke rote rundt i steinrøyser. Ellers er insekter sjelden en trussel på andalusiske stier, selv om fluene kan være ganske plagsomme. Og pass opp for jordvepsebol.

La Gran Senda de Málaga – regionens pionerprosjekt

De fleste stier er rimelig godt merket, men man kan likevel lett gå seg vill. De best merkede og bevarte stiene i området finner man på La Gran Senda de Málaga (den store Málaga-stien eller GR 249).

Dette pionerprosjektet er Andalucías svar på El Camino, bare uten pilegrimene. Den 660 kilometer lange turen består av 35 etapper gjennom 51 kommuner, fire naturparker og to naturreservater – langs både kysten og i innlandet – og kan absolutt anbefales.

La Gran Senda knyttes til El Camino Mozárabe de Málaga, som igjen leder til Santiago de Compostela. I tillegg er La Gran Senda en del av det europeiske stinettverket som krysser middelhavslandene og ender i Hellas. Med andre ord finnes det ingen grenser for hvor langt en camino kan føre oss.

Mer sjarme, mindre bekvemmeligheter

La meg likevel være ærlig. Andalucías caminoer har ikke den samme infrastrukturen eller de samme tilbudene som de kjente pilegrimsstiene. Det finnes selskaper som organiserer gåturer, men jeg tviler på at de tilbyr muligheten til å få ryggsekken transportert fra sted til sted.

Mange landsbyer har en Casa Rural, men siden man ikke alltid kan regne med at den er åpen eller har ledige sengeplasser, bør man bestille plass på forhånd.

I motsetning til El Camino vil man ikke finne albergues eller hostales med sovesaler fulle av køyesenger hvor man betaler knappe 10 euro per natt (med eller uten veggdyr). Men man kan finne hyggelig lokal innkvartering for rundt 50 euro per natt. Og når sant skal sies, er det en fordel å ha et eget rom med privat bad etter en lang dag på stien.

De aller fleste andalusiske landsbyer har visse tjenester og bekvemmeligheter, men man bør ikke forvente søndagsåpne butikker, pilegrimsmenyer eller barer som står klare med frokost til slitne vandrere før soloppgang. Det finnes alltid en lokal bar, men menyen er ofte mer flytende enn fast. Man får heller ikke pilegrimspasset stemplet på hvert stoppested eller et diplom ved veis ende. Premien er gleden over å ha fullført en god dags vandring – men det er jo en pris i seg selv.

Nok en camino

Mellom ferdene på «ekte» caminoer nyter mannen min og jeg landsby-til-landsby-turer på de sørlige breddegrader. En av favorittene er en to-dagers vandring fra Ronda til Estación de Cortes de la Frontera og tilbake. For oss er dette en perfekt tur. Vi passerer et lite tettsted hver 10–15 km, slik at vi kan fylle opp med vann og proviant. Hvis vi forlater Ronda ved soloppgang, ankommer vi Estación de Benaoján i tide for en koffeininnsprøytning, før vi fortsetter til Estación de Jimera de Líbar, hvor vi kan putte føttene i elven som renner gjennom byen. Etter lunsj på én av de to lokale barene, som kanskje er åpne, fortsetter vi mot endepunktet.

Som en ekstra bonus går togruten fra Algeciras til Antequera gjennom samme dalføre, så hvis vi har vin til lunsj, kan vi ta toget den siste biten. Jeg er klar over at ekte pilegrimer ikke jukser slik og benytter offentlig transport, men livet bør da være en balanse mellom innsats og glede – eller glede og bot for de gudfryktige.

Akkurat denne dagen var det bra at vi stoppet for lunsj, for da vi ankom Estación de Cortes, var det ikke et menneske å se i landsbyen. Etter å ha vandret gatelangs fant vi endelig en åpen landhandel hvor vi kunne kjøpe litt frukt og ost.

Casa rural-verten lånte oss tallerkener og bestikk og ga oss en flaske økologisk vin på huset, som vi nøt på kvelden. Dette er hva vi kaller andalusisk gjestfrihet, selv om vertene våre var franske og irske …

Hvis du går deg vill

Ved daggry var vi klare til returen. Kvelden før hadde vi sett skiltet mot Jimera de Líbar, så vi trengte ikke å spørre om veien. (Lett å være etterpåklok …)

Da vi ikke lenger kunne finne noen veianmerkninger og hadde prøvd flere omveier med låste porter og sinte hunder, traff vi heldigvis en herre på hest som pekte oss i riktig retning. Ikke helt uventet var han én av tre mennesker vi møtte på caminoen den dagen.

Ved å følge rytterens anvisninger, lete etter hovtrykk i sanden (og føle oss som ekte stifinnere) og krysse en bekk og en elv hvor vannet rakk oss til livet, kom vi endelig til caminoen som ledet til den første landsbyen.

Begge restaurantene var stengt, så vi måtte fortsette uten frokost. Heldigvis hadde vi funnet noen bær, slik at vi holdt ut til vi kom til Estación de Benaoján, hvor vi unnet oss en større lunsj for å kompensere for kaloriunderskuddet.

Vi storkoser oss på våre andalusiske caminoer – de som tar oss rett fra vår barrio og slynger seg over bølgende landskap, de som krysser bratte fjellpartier med smale stier og utsikt som tar pusten fra en, caminoer gjennom gårdstun hvor portene må lukkes for ikke å slippe ut sauene, og stier med eller uten ende. Kanskje våre andalusiske stier er litt mer offpiste og villere enn den anerkjente El Camino, men hva ville en stivandring være uten uforutsigbarheten ved å gå seg litt vill og gleden over å finne stien – eller caminoen – igjen

Tekst og bilder av Karethe Linaae