Månedsmagasinet på Costa del Sol
Jolúcar – kystens nyeste hengebro

Jolúcar – kystens nyeste hengebro

Det har blitt populært å ha en hengebro i spanske kommuner. De er spennende og tiltrekker turister, og ‘hva naboen har, må vi også ha’ ser ut til å være mottoet. Nå har den lite kjente kommunen Torrenueva, fire km. øst for Motril, også bygget seg en hengebro over en kløft ved den mektige klippen Peñon de Jolúcar. Samtidig har de laget en 10 km. spennende gårute i forbindelse med broen. Det Norske Magasinets utsendte har prøvegått ruten og har vanskelig for å begrense sin begeistring.

Glassplaten midt på broen
Fyrtårnet Sacratif kommer til syne
Dette skiltet beskriver ruten.

Jeg skammer meg for å innrømme at jeg ikke kjente til Torrenueva før jeg leste om broen. Det er en nydelig liten kystby med en vakker strandpromenade og en herlig strand. Torrenueva er ikke veldig ‘turistete’, og jeg kan bare prise kommunen for det fine initiativet, for de har brukt mye penger og energi på broen, skilting, trapper, gjerder og en mirador.

Ruten begynner på østenden av strandpromenaden. Hit kommer man lettest ved å kjøre gjennom byen på N 340, svinge til høyre ved rundkjøringen hvor det står Peñon de Jolúcar og parkere ved strandpromenaden. Her forteller et stort skilt om ruten som har fått betegnelsen PR-A 420. PR står for Pequeño Recorrido (liten runde), i motsetning til GR som står for Gran Recorrido (stor rute). Man kan se ruten her: https://www.torrenuevacosta.org/rutas-turisticas/ 

Rundturen med ca 200 meter høydeforskjell har merkestolper med hvite og gule markeringer og er del i to deler. Den første delen går langs kysten, har bratte opp og nedstigninger og rutens største severdigheter: hengebroen, Jolúcar klippen, el mirador de Hondurón, nudiststranden La Joya, en mengde fjellgeiter og fyrtårnet på Punta de Sacratif. Turens andre del går på den andre siden av hovedveien på en flat og fin grusvei. Her kan man riktig lange ut, siden en 6-km flat gårute er en sjeldenhet.

En liten palmelund i Torrenueva
Hengebroen sett fra vest
Hengebroen er forsvarlig laget og sitter godt fast

Turen starter ved å gå opp trappen som fører til hengebroen – Pasarela colgante de Jolúcar – som ser veldig fin ut der den henger mellom to klipper. Midt på broen passerer man fire meter med glassgulv, og for de som ikke tør å gå over broen, finnes det en alternativ sti. Jeg bare lukket øynene når jeg gikk over glasset, for det er tross alt litt for tøft for mine nerver. Vel over på den andre siden fortsetter stien opp og ned noen ganske bratte skrenter, så staver er et MUST.

Hvis man snur seg på veien opp mot El Mirador de Hondurón, oppdager man at klippen Jolúcar ligner på et troll med spiss nese og åpen munn. Han ser ut som han har lyst til å ete den lille klippen som ligger rett foran nesen hans. Et pussig syn!

Vel oppe på miradoren er det anlagt en stor plattform med benker og plansjer som opplyser om interessante fenomener. Under denne miradoren finnes det f.eks. en undersjøisk elv som har stor betydning for livet i havet. Her på plattformen bør man sitte en stund og beundre fjellene, landskapet og havet.

I området ligger det også en del drivhus under plast. Mange rynker på nesen over disse, men jeg mener at ingen ennå har tatt skade av å se plast. Man bør huske på hvilken velstand disse drivhusene har bragt til et område hvor det før var stor fattigdom. Her hvor man en gang bare kunne leve av fisking, er det nå velstand blant befolkningen.  

Fra miradoren går nok en bratt sti ned mot den fine nudiststranden La Joya (juvelen). Der har de anlagt en splitter ny og fancy trapp som fører ned til stranden. På vinterstid er det ingen badende å se, men på sommeren er stranden veldig populær. Stien fortsetter langs en mur og ender ved en bred vei nær hovedveien. Her tar man til høyre og etter ca. 20 m. ser man de hvite/gule markeringene igjen. Ellers vitner den store mengden parkeringsplasser om Las Joyas popularitet i høysesongen.

Her ses kjempen Jolúcar med sin spisse nese. Han vil gjerne ete den lille klippen før den stikker til havs
En nybygget trapp fører fra stien ned til La Joya
Denne geodetiske pålen markerer toppen av klippen før fyrtårnet

Veien stiger lett for deretter å gå nedover mot hovedveien. Jeg er i tvil om ruten og spør to kommunearbeidere som jobber på en treplattform som tydeligvis hører med til ruten. Den ene er ikke fra trakten og vet ingenting. Den andre vet derimot en masse, men han er stum. Han er likevel ivrig etter å fortelle hvor ruten går, og med fakter og ordstubber forklarer han at den fortsetter på en smal sti langs en mur, og deretter opp til fyrtårnet Sacratif. Det var et veldig rørende møte som varmet mitt hjerte.

Ruten er fint merket, og snart går stien opp til en bratt skrent. Her har kommunen montert et høyt gjerde slik at vi ikke skal falle over kanten. Stien videre er så bratt at jeg hadde vært livredd hvis jeg ikke hadde hatt stavene å klamre meg til. Så husk staver! Her står det en geodetisk påle og herifra får man øye på fyrtårnet.

På vei mot fyrtårnet flater stien ut, og jeg ser til min glede et par beitende fjellgeiter (cabra montés). De er helt rolige og lar seg gjerne fotografere. Idet jeg går frem til inngjerdingen ved fyrtårnet, kommer en kjempe-han med enorme horn styrtende forbi. Det skjer så raskt at jeg knapt når å snu hodet før han har forsvunnet. Men ved rekkverket ser jeg et annet sjeldent syn: en ung han (sannsynligvis avkom av han som akkurat for forbi) er fanget på feil side av gjerdet og forsøker å komme seg ut. Han sprinter oppover hønsenettingen på rekkverket, tar et par skritt på den millimetertynne kanten og bykser ned på den andre siden uten det minste problem. Unggeiten er berget og jeg greide å ta et bilde av ham på toppen av rekkverket.

Fra tilbakeruten kan man se hengebroen
Fint pikniksted det veien svinger mot nord
Ung bortkommen fjellgeit

Etter dette lille intermessoen fortsetter jeg ruten som nå følger fyrtårnmuren, og jeg kan konstatere at en liten flokk fjellgeiter har valgt området vest for fyrtårnet som deres revir.

Stien fortsetter ned til hovedveien som man krysser ved skiltet til Faro de Sacratif. På den andre siden står nok en merkestolpe, så man vet man er på rett vei. Herfra går en kort sti opp til venstre med enda en stolpe. Deretter svinger ruten til høyre, og her har de satt opp det samme skiltet som man så ved rutens begynnelse. Deretter går det lett. Ruten følger en gammel grusvei vestover i de neste syv kilometerne. Det er så som så med merkestolper, men man bare går strake veien uten å ta av. Turen som jeg nøt i fulle drag, går høyt over havet. Tilbakeveien går rundt Torrenueva, og på et tidspunkt står det et par fine piknikbord hvor man svinger mot nord og går gjennom en nydelig skog.  

Endelig begynner veien å gå nedover som er bra, for trettheten har meldt seg. Det er igjen lite med merkestolper, men det er bare en vei nedover som snart snur til venstre. Her blåser jeg i avmerkingene og styrer rett mot stranden og havet og så til venstre. Den siste kilometeren føles som en ørkenvandring, for nå er jeg trett. På enden venter bilen, og takk og pris for det. Og hurra for en fin rute i det for meg ukjente terrenget øst for Motril.

PS. Man kan selvsagt gjøre turen kortere ved bare å gå til fyrtårnet og tilbake. På den måten får man den mest spennende delen av ruten, men går glipp av mange fine flate kilometer.

Del

Kanskje du også vil like

© 2009-2019 Det Norske Magasinet – Norrbom Marketing.
Designed and developed by yummp.

Søk på Det Norske Magasinet

Planlagt vedlikeholdsarbeid: Lørdag 5. august 2023 fra kl. 08.00 vil det foretas oppdateringer på norskemagasinet.com. Vær oppmerksom på at nettsiden vil være utilgjengelig i perioden når det foretas oppdateringer. Det samme gjelder for NorskePLUSS mobilappen.