Moclín – en ukjent perle med en spektakulær vandretur

Moclín er en liten landsby som ligger ca. 32 km. nordvest for Granada. Byen har et spektakulært festningsverk, som stammer fra den gangen det var maurerne, nærmere betegnet Nazari-slekten, som hersket i Granadaprovinsen. Byen ble betegnet som ´el escudo de Granada´ – Granadas skjold, idet den utgjorde den nordligste grensen for Nazari-emiratet. Her hadde man anlagt en veldig festning, så man kunne holde de kristne fiendene ute av Elvira, som Granadaprovinsen het under maurerne. I dag kan man fremdeles se festningen, og da Moclín til og med kan by på en fantastisk vandretur, ja, så er det bare å dra avsted på eventyr.

Det var da vi sto oppe på El Knollo (Sierra Elvira) at jeg i det fjerne skimtet en for meg ukjent festning, og jeg ble meget nysgjerrig. Vi tok en peiling, og det tok ikke Jesper lang tid å finne ut at det var Moclín vi hadde sett. Vi måtte derfor straks arrangere en tur dit, og det nølte vi ikke med.

 

Idet vi nærmet oss byen fra vest fikk vi øye på dens flotte profil og var full av beundring. Rett ved innkjørselen til byen står det en stor hvit bygning, og når det stod: Centro de interpretación comarcal (sentrum for informasjon om området) måtte vi straks stanse bilen og gå inn og se. Der inne ble jeg møtt av en vennlig mann, som kunne fortelle at bygningen var en gammel kaserne for Guardia Civil, men nå var den blitt ombygd (med EU-midler) til et fint herberge (Hostal rural – albergue Moclin) og museum. Herberget kan man leie, og det rommer plass til 30 personer. Det er både kjøkken og fine oppholdsrom, og alle værelser har privat bad. Jeg fikk en fin rundvisning og det kan så absolutt brukes, hvis man en dag skal arrangere en familiefest eller lignende. Man kan bare Google Hostal rural – albergue Moclin.

Museet var også meget fint, med funn helt tilbake til steinalderen. Et romersk mosaikkgulv var det også, samt tegninger av de hulemaleriene som vi senere gikk forbi på vår vandring. Alt sammen meget fint og severdig. Det var gratis adgang – ja, faktisk var de meget glade for å få besøk, for det skjer visst ikke så ofte.

Vi lar bilen stå ved museet og går ned i byen – til torget, hvor vi nyter en kopp kaffe før vi drar ut på vår vandretur som heter Ruta del Gollizno, og som utallige skilt viser veien til. Men før vandringen skal vi opp å se på borgen, og vi stiger opp så langt vi kan komme. Selve borgen (eller forsvarsmurene) kan man ikke komme inn i, med mindre man er en stor gruppe og har bestilt tid i forveien. Men vi går opp forbi det gamle kornkammeret (pósito) og videre til kirken Iglesia de Nuestra Señora de la Encarnación og titter inn. Her kan man se et meget fint altermaleri av en bevisst Jesus. Ikke helt vanlig. Fra kirken går vi opp til en liten hule, og her oppe er det en fin mirador. Mot syd har vi en forrykende utsikt mot Sierra Nevada, og foran til høyre ser vi vår gamle venn, El Knollo.

 

Vi går tilbake til torget, og herfra starter vi vår vandring på Ruta del Gollizno, som er en rundtur på ca. 10 km med ca. 420 høydemeter, så det er ikke en tur for sofaslitere. Til gjengjeld er det en fantastisk tur med både pasarelaer (gangbroer) bygget inn i klippen og en hengebro i bunnen av en dyp kløft. Meget fascinerende og vakkert.

Vår rute er godt merket i starten, så vi vandrer bare nedover på en nokså steinete sti. Etter knappe 3 km. ser vi en klippevegg over til venstre, og her har man funnet noen av de hulemaleriene som vi så reproduksjoner av på museet. Vi går ca. 200 m. bort dit, og selv om det ikke er en hule, men kun en vegg og maleriene er vanskelige å se, er det allikevel interessant. Tilbake på stien fortsetter nedstigningen, og snart kommer vi til et kildeutspring, Fuente de Corcuela, hvor man har anlagt en flott renne som vannet kan løpe i. Her er det satt opp bord og benker, så vi spiser matpakkene her på dette vakre stedet.

 

Heretter fortsetter stien ned i kløften kalt Tajos de la Hoz, utgravd av elven Río Velillos. Ved inngangen til kløften er det bygget en plattform, hvor man har en fin utsikt ned i elven og inn i den dype kløften. Stien stiger og faller igjen, og det er montert rekkverk visse steder. Om ikke lenge står vi nede ved elvebredden, og herfra går det utover et stykke, inntil det ikke lenger er plass til en sti. Man har derfor måttet bygge gangbroer, som er festet på den loddrette klippeveggen. Det er noe vi kan like, og etter kort tid krysser vi elven på en fin hengebro. Nå fortsetter stien på den andre siden av elven, og herfra kan man se de loddrette klippesidene godt, samt hele det betagende landskapet. På et tidspunkt kommer vi til en liten kilde, hvor vi kan fylle våre vannflasker.

 

Her ved kilden kan vi lese den pussige historien om sigøyneren og røveren El Parrón. Sigøyneren var blitt tatt til fange av den slemme røveren, men det lykkes ham å flykte. Et par uker senere hadde man samlet en gruppe bevæpnede menn, som skulle ut og lete etter røveren, men i det sigøyneren kommer forbi gruppen gjenkjenner han El Parrón, som altså under navnet Miguel hadde meldt seg for å delta i ettersøkningen. Det var naturligvis et snedig trekk, og det hadde nok gått bra hvis ikke sigøyneren hadde kommet forbi og kunne utpeke El Parrón, som dermed ble tatt til fange.

Om ikke lenge fører en fin bro oss tilbake til den andre siden av elven, og vi passerer et gammelt, nedlagt elverk. Og nå er hvetebrødsdagene dessverre over, for nå skal vi opp, opp og opp… helt opp til byen. De 420 høydemetrene vi gikk ned til elven skal vi jo nødvendigvis overvinne for å komme opp igjen. Men vi tar det på strak arm og stiger langsomt opp til byen. Det er mange interessante ting å beundre på veien, blant annet en vakker ermita (Ermita de las Angustias Virgen), en fin mirador og flotte utsikter, så det går fint.

 

Ved inngangen til byen ser vi enda et herberge, og det går nå opp for oss, at Moclín er etappemål nr. 2 på den gamle pilgrimsveien fra Granada til Santiago, kalt Camino Mozárabe de Granada. Dette stykket av pilgrimsruten er på ca. 100 km. med 5 etapper, og den ender i Baena, hvorfra den fortsetter mot Santiago under navnet Camino Mozárabe Andaluz. En pilgrimsvandring fra Granada til Santiago er et fint prosjekt hvis man ikke vet hva man skal ta seg til.

Nå som vi er tilbake i Moclín kan vi godt merke at vi er i ferd med å få lavt blodsukkernivå etter alle høydemetrene, så nå setter jakten inn på kaker. Men se – i utkanten av byen ligger det et bakeri. Det er ikke noe utsalg, så vi går rett inn i bakeriet og spør pent etter kaker hos de to travelt opptatte bakerne. De forstår vårt akutte behov, og vi kjøper en eske roscas de Santiago. Tørre og ganske kjedelige er de, men etter strabasene glir de ned som saft.

Man kan se vår rute på elsebyskov.com under Hikes, Routes and Maps, La Danesa, Moclín og man kan også finne ruten ved å Google PR A 84. Dessuten kan man se en overflyvning av borgen med drone her: https://mail.google.com/mail/u/0/#inbox/FMfcgxvzLrPGjBrPtfJjgXHGQQLSMdWW?projector=1

God fornøyelse!

Av Else Byskov