Gorafe og Galera – to spennende steder med steinalder- og bronsealderkulturer

Både Gorafe og Galera ligger nordøst for Granada, på det som kalles El altiplano de Granada (Granadas høyslette). Området kalles også El geoparque de Granada, siden området har stor geologisk verdi. Her er det snakk om en hevet havbunn som ble løftet for millioner av år siden, og som senere ble til en innsjø som nå er uttørket. Gjennom dette landskapet har elver gravd seg vei, og spesielt én av dem, Rio Gor, er utrolig vakker. Det er nok av den grunn at steinaldermennesker slo seg ned her for 6000 år siden. Her bodde de, og lagde gravkamre, som vi kaller dolmener eller dysser i Skandinavia. Man har funnet 242 av disse i nærheten av landsbyen Gorafe. Pga. de mange funnene har man bygget et Centro de Interpretación del Megalitismo i byen, og dette senteret er den villeste teknoflippen jeg til dags dato har sett.  Deretter haster vi til Galera for å se på en utrolig bronsealderbosetting samt for å overnatte. Bli med på en uforglemmelig utflukt!

Landsbyen Gorafe har bare 350 innbyggere, og den kan være litt vanskelig å finne på kartet, men den ligger 83 km nordøst for Granada. Elven Gor har gravd en dal igjennom et flatt, men utrolig vakkert landskap. Det syntes nok steinaldermenneskene også siden de slo de seg ned på stedet som hadde både vann og vilt å jakte på. Det er ikke mye igjen av deres bosetting, med dolmener (megalittgraver) som de bygde til sine døde finnes det mange av. Faktisk er det den største konsentrasjonen av dolmener i hele Europa, og nok årsaken til at de fikk penger fra EU, den spanske statskassen og Junta de Andalucía til å bygge et høyteknologisk besøkssenter i Gorafe. Dermed kom denne flekken på verdenskartet, så det er med store forventninger vi nærmer oss. Allerede på motorvei A 92N står det et kjempeskilt med Centro de Interpretación del Megalitismo de Gorafe. Man kan lese om senteret her: https://www.andalucia.org/en/gorafe-cultural-tourism-parque-megalitico-de-gorafe (på engelsk). Man kan for tiden bare komme inn mellom 12 og 17 (stengt mandager).

Vi tar avkjøring 16 mot Gorafe, og snart kjører vi ned i elvedalen, som viser seg i all sin prakt på denne solskinnsdagen i februar, hvor et vell av mandeltrær er i blomstring. Vi parkerer ved rådhuset og følger skiltene opp noen trapper mot besøkssenteret. Utenfra ser senteret ikke så veldig spesielt ut, men en gruppe mennesker har funnet veien hit på en søndag, så vi kjøper billetter (2 euro per person) og får utlevert 3D-briller.

Besøket starter med en interessant 10 minutters 3D tegnefilm om hvordan steinalderfolkene bodde og bygde dolmenene. Deretter går vi inn i et kjempestort, rundt rom (gravd ut av en klippe) med en globus i midten, hvor det vises nok en video på globusen. Vi står i mørket og vet ikke om vi skal le eller gråte, for man kan nærmest ikke se noe, da en globus ikke er et ideelt lerret å vise film på. Det føles helt surrealistisk å stå i denne kjempestore, mørke sylinderen og tenke på alle de millioner av euroene som de har brukt på noe høyteknologisk skrot.  Men en opplevelse er det.

Det er flere rom å se, blant annet en kopi av et kontor tilhørende en 1800-talls arkeolog samt et stort bilde av dalen, hvor vi får utpekt adskillige funnsteder for dolmenene. Til slutt vises en video over andre steder i Andalucía med store funn fra steinalderen og bronsealderen. Alt i alt tar forestillingen en time, og vi er ganske forundret når vi kommer ut i dagslyset via en stor suvenirbutikk, hvor de selger T-skjorter og krukker. Morsomt, annerledes og kanskje litt sløsing med midler. Men også uforglemmelig i sin ‘steinalderbegeistring’, som jo smitter over.

Så skal vi ut og se på dolmenene. De er lette å finne, vi må bare kjøre tilbake samme vei vi kom. Når vi passerer dalens eneste hus, svinger vi inn på den lille parkeringsplassen. Her kan man ta stien til en stor dolmen (nr. 134) og deretter krysse veien og gå ned til en del mindre dolmener. Alt er veldig fint, og etter endt omvisning kravler vi opp på en liten topp og spiser matpakkene våre med femstjerners utsikt over den vakre dalen.    

Og så går turen videre mot Galera, 78 km mot nordøst. Her skal vi se en bronsealderbosetting som heter Castellón Alto, som du kan sjekke her: https://www.juntadeandalucia.es/cultura/enclaves/enclave-arqueologico-castellon-alto

På en høyde ved elven Galera har bronsealderfolkene etablert en bosetting som smyger seg opp mot en fjelltopp over tre etasjer: den øverste for overklassen, den midterste for håndverkerne og den nederste for bøndene. Du kan besøke stedet mellom klokken 16 og 18 (stengt mandager), men bør være der kl. 16, når de viser en video om stedet i en iskald hule ved inngangen. Deretter klatrer vi opp på fjellet sammen med guiden, som viser oss rundt. 

Castellón Alto var bebodd fra år 1900 til 1600 f.Kr. og var altså bare i bruk i ca. 300 år. Boligene ligger klistret opp mot fjellveggen, og noen av dem er ganske store, med tre rom. De fineste ligger øverst, hvor det også er et vannreservoar for oppsamling av regnvann. Vi følger metaltrappene mens guiden forklarer, forteller og tar oss med på alle tre nivåer. Vi merker en god energi, som om stedet forteller oss at her var det bra å leve. Det bodde ca. 100 mennesker her, som livnærte seg mest av landbruk, idet de dyrket alle kornsorter samt bønner og erter. Siden markene lå rett ved den frodige elvebredden, var det ikke noe problem å skaffe mat og jakte på byttedy

Et pussig trekk ved bebyggelsen er at de murte sine døde inn i bakveggen på boligen. De ville ikke skilles fra sine kjære, som fikk forbi inni veggen. Derfor finner man i hvert hus en liten nisje, hvor de døde ble gravlagt i fosterstilling, og i dag kan man fremdeles se beina (som ikke er ekte knokler, men kopier laget av en harpiksblanding) ligge der. Det er veldig rørende og en spesiell opplevelse å besøke stedet.

I den nederste etasjen fant man for noen år siden en mumie, altså en død person som fremdeles hadde hår og noen klœr intakt. Det var en stor sensasjon, og mumien kan nå ses på Galeras museum. Vi iler derfor ned fra fjellet til byens museum for å inspisere mumien. Men for oss som kjenner Gravballemannen fra Jylland, er det ikke så imponerende.

Til slutt finner vi frem til Galeras velkjente Nekropolis de Tútugi for å se flere graver. Det var her man fant den berømte Dama de Galera, en liten alabastfigur som visst nok stammer fra fønikerne. Men nå er dagen på hell, vi har sett nok graver og er tørre i halsen. Vi finner frem til hotellet: Hotel Galera, som er et funn til prisen (ca. 50 € for et dobbeltværelse) og veldig bra. Det har en bar som heter Geronimo og har et Western-tema både i baren og på menyen. Det viser seg at en av de tre eierne er fra Las Vegas, og han er litt av en type. Vanligvis kan man spise på hotellet, men de er underbemannet pga. sykdom, så vi finner frem til byens eneste andre restaurant, La Posá, ved å krysse elven over en fin metallbro og gå litt opp i gaten. Her er det masse leven og pizza på menyen. Da vi returnerer til hotellet, er det 4 grader under en skyfri stjernehimmel. Det er bikkjekaldt, og vi føler at vi er på vinterferie. Heldigvis er det varme på rommet og dyner, så alt er fryd og gammen.

Og neste morgen drar vi videre til Castril og Guadix. Den turen kan du lese videre om i neste nummer av Det Norske Magasinet.

Bilder av Erik Gadegaard og Else Byskov