Knapt noe annet i litteraturens mange fantastiske vrier av skildringer og beskrivelser er mer utprøvd og utmalt så ofte av så mange som for å betegne overgangen fra dag til natt. Ja, så tallrike og velbrukte er de, at de rett og slett grenser mot klisjeer, uansett hvor flotte og maleriske de fortoner seg for leserne der og da. Den myke, bløte – nesten eteriske og uvirkelige glidningen mellom lys og mørke – fra pragmatisk virkelighet til drømmende eventyrland hvor man kan innbille seg at alt kan skje. Om morgenen er det den første fargetonen man kan se og den siste som avslutter dagen, nettopp denne blånyansen. Det dype, indigo skiftet begynner og avslutter fargespillet på himmelen, og i disse stundene våkner alt til liv – eller går i dvale. Man bare aner konturene og føler i stedet for å se…
Jeg sitter på en av steinene ytterst ute på moloen. Knærne mine hadde murret, ryggen stønnet, og magen sendte også ut signaler om at den etter gårsdagens bacalaoaften egentlig følte for en hvit, rolig kveld. Så – i stedet for å oppsøke fotballpuben på Paseoen, hadde jeg tatt en frisk spasertur og endte altså ute på et sted jeg ikke hadde oppsøkt på aldri så lenge. – med byens glitrende neonlys bak meg og bare synsranden foran.
Småbølgene klukket fornøyde mot steinene- og « tankene kom drømmende som svarte fugler svømmende» som salig Jens Book-Jensen croonet om i sin tid. Svenskene kaller den « vargtimman « – vi bruker « ulvetimen «- der det kjente og vanlige kan fortone seg fremmed og pirrende. Lyset fra himmelen mot vest bleknet sakte for mørket som seg inn fra øst- og jeg betraktet vemodig dagen som er i ferd med å dø – og natten som fødes på ny…
Livet er jo i seg selv varme og kulde, lys og mørke, oppturer og nedturer – og når man sitter slik og mediterer, er det ikke til å unngå at tankene glir vekk fra virkeligheten og omfavner noe som kanskje var gjemt langt tilbake i bevisstheten – men altså absolutt ikke glemt.
Kanskje skyldtes det måkene som skrek oppmuntrende til hverandre der de svever rundt på sin evige jakt etter godbiter – eller de gamle fiskebåtene som duppet dovent på det smule vannet innenfor moloen – bare holdt flytende av gammel vane.
Av en eller annen grunn, i alle fall, kom jeg til å tenke på første gang jeg besøkte Fuengirola – i 1974, tror jeg det må ha vært. Byen var sååå annerledes da, knapt mer enn en ubetydelig turistby in spe på den allerede så populære Solkysten. Men selv ikke den massive, ikke akkurat pene , kommersielle oppbyggingen av altfor høye hoteller og leilighetskomplekser langs Paseoen – klarte på ingen måte å skjule den litt raggete, iboende sjarmen med denne fort voksende byen. Selvsagt hjalp det på inntrykket mitt at jeg bodde i Pueblo Lopez – denne koselige kopien av en andalusisk « hvit by « – anlagt midt i hjertet av Fuengirola i 60-årene av en engelsk arkitekt som ville synligjøre et alternativ til all høyhusbyggingen
Han klarte jo så absolutt akkurat det – og i årene som fulgte ble det bygget noen få andre slike «pueblos», men dessverre ble ikke intensjonene hans fulgt videre av de daværende byplanleggerne. Resultatet ble jo denne lange rekken av høyhus – maks utnyttelse av små, strandnære tomter. At husene bakenfor visnet hen i skyggene, syntes ikke å plage de høye herrer særlig.
Men på et merkelig vis er det jo denne, kanskje litt rotete og tilfeldige utbyggingen som har vært med på å skape det mangfold og den trivsel som byen har i så stor grad i dag. Hver bydel har sin egen sjarm og særegenhet – alle bundet sammen med den lange Paseoen og de flotte strendene. Særlig tenker jeg på Las Lagunas – denne nesten helspanske bebyggelsen hvor turistene bare i liten grad har klart å markere seg. Her surrer det av andalusisk lesping og fakter, folkelivet er konstant og livlig. Bilistene tuter ilskt og utålmodig på spansk vis i de trange gatene – i kontrast til den avslappende atmosfæren hos alle som sitter og koser seg på de mange utekafeene. Her har den kjente , spanske kunstmaleren Rios fått forskjønne husfasader med fem etasjers høye , naturtro tolkninger av sjøen utenfor byen – imponerende og særdeles vellykket. Deler av denne bydelen tilhører riktignok Mijas, men jeg regner den som «fuengirolansk» likevel, pga at den ligger så nær. Skal man virkelig nyte en god lunsj en lørdag eller søndag, er Calle Miguel Bueno stedet – like ved sportsanlegget med baner og svømmehall. Et yrende liv langs og i en rekke restauranter – her må man smøre seg med tålmodighet og vente på tur, mens man nipper til noe godt å drikke sammen med alle de andre som gleder seg til å innta de første, ledige bordene.
Rett skal være rett – de to siste kvinnelige ordførerne, Esperanza Ona og Ana Mula, har ryddet godt opp, forbedret og forskjønnet tverrgater og gjort det koseligere med brede fortauer for kafeer og ikke minst for fotgjengere. Oppgraderingen er tydelig og vellykket!
Mot sør ligger en annen, nylig opprustet bydel – Carvajal. Paseoen og strendene her har fått en flott ansiktsløftning , og den fremstår nå som ny og spennende , med mange rehabiliterte bygninger, nye kafeer og restauranter.
Bydelene Los Bolishes og Los Pacos har selvsagt også sine koselige steder og områder verd å besøke – selv om det etter hvert er blitt ustyrtelig mange finner der. Hvorfor – er ikke lett å begripe, men det sies at opp til 20000 bor der til enhver tid! Ikke det at våre nordiske venner er lite hyggelige, men språket er vanskelig å forstå – og de har – synes i alle fall jeg – en tendens til å samle seg i store grupper og helt « overta « stedene de frekventerer. Men her ligger flere av Fuengirolas bedre restauranter som gir «value for money» og som har atmosfære og egenart.
Oppover langs åssidene finner man Torreblanca – med utsikt over by og hav. Her bor forresten mange nordmenn , og jeg forstår veldig godt at de trives der – selv om man enten bør være lett på foten eller tung på gasspedalen for å komme seg til butikker og til stranden.
Mens tankene på Fuengirola svirret rundt i hodet mitt , tok plutselig høstvinden skikkelig tak, og fylte lungene mine med sjøluft – og blåste rett gjennom den tynne jakken jeg hadde valgt å ta på meg denne kvelden. Jeg hutret lett, reiste meg ,litt støl og stiv – og mens jeg ruslet sakte innover mot byen igjen – og natten rundt meg nok en gang tryllet dagen bort -kunne jeg ikke unngå å legge merke til at her hadde alle trærne fremdeles bladene i behold, eviggrønne som de syntes å være.
Litt vemodig tenkte jeg tilbake på gamlelandet, der vinden nok allerede hadde nappet de siste , gule bladene fra de forblåste trærne på Vestlandet . Nå stod nok stammene med nakne greiner som strakte sine lange , krokete fingre mot eventuelle optimister som måtte ha våget seg ut.
Nei, Fuengirola lenge leve!!!
Av Hans Petter Lindøe
