Norge står igjen som et av de få landene i Europa som fortsatt har et sterkt kontrollert marked for pengespill. Det norske spill-monopolet går tilbake mer enn 60 år, men står nå svakere enn noen gang. Den store trusselen kommer fra internasjonale spillselskaper som tar en stadig større andel av tippemidlene til norske spillere, som er aktive i sin søken etter flere alternativer. En mer liberalisert styringsmodell er i ferd med å tvinge seg gjennom, og norske politikere står foran et viktig veivalg. Hvor veien skal gå er enda ikke avgjort, men en løsning kan se ut til å nærme seg.
Arbeidet med ny modell startet i 2006Allerede i 2006 startet Kulturdepartementet arbeidet med å se på en ny modell for pengespill i Norge. Da hadde de første utenlandske spillselskapene begynt å få fotfeste ved å utnytte et smutthull i monopolet. Smutthullet het internett, og de mange
nettcasinoene skulle vise seg å bli et større hodebry enn det politikerne hadde forestilt seg. Som en del av arbeidet til departementet ble det lagt ned innstilling om å gjøre en utredning av en lisensordning, som i praksis ville innebære og slippe til nye aktører på markedet, under en viss regulering. Arbeidet ble aldri igangsatt og satt på vent helt til Hadia Tajik (Ap) satte seg i sjefsstolen i Kulturdepartementet. Konsulentselskapet Rambøll fikk anbudet, og kunne legge frem sin utredning av konsekvensene ved innføring av en lisensordning i januar.
Rambøll: Lisensordningen vil redusere pengene til frivillighetenDa nåværende Kulturminister Thorild Widvey (H) fikk lagt frem funnene fra
rapporten i januar, var det spesielt to punkter som fikk ekstra oppmerksomhet. En lisensordning ville føre til et bedre personvern, ettersom en regulering ville gi større kontroll over markedsaktiviteten til norske spillere. Samtidig ville innføringen komme i sterk konflikt med et av monopolets viktigste roller, nemlig å sikre et høyest mulig overskudd for
Norsk Tipping. Slik modellen fungerer blir Norsk Tipping sitt overskudd gitt tilbake til frivillige formål. I følge utredningen fra Rambøll ville en lisensordning føre til et mindre overskudd, og var en viktig faktor til at Widvey kort tid etter fremleggelsen gikk ut og sa at det nå ville bli mindre sannsynlighet for at det ble gjort en oppmykning av det eksisterende lovverket.
Norsk Tipping sitt overskudd vil reduseres også uten en lisensordning
Selv om funnene i Rambøll-rapporten konkluderer med at en lisensordning kan føre til mindre bidrag til frivilligheten, kan det vise seg å bli vanskelig å gå bort i fra en slik løsning. Det er stor grunn til at presset på monopolet kommer til å fortsette, i takt med at en større andel av norske spillere sine penger havner hos utenlandske spillselskaper. Tilbudet er større enn noen gang før, og uten muligheter for norske myndigheter til å gjøre noe med dette vil det bare fortsette. Dette i seg selv vil føre til at Norsk Tipping sitt overskudd vil reduseres også uten en lisensordning. Er det ikke da bedre å få en større andel av omsetningen inn i en regulert modell, og sørge for at deler av verdiene som skapes hos de utenlandske spillselskapene blir gitt tilbake til frivilligheten i Norge? En mer åpen modell kan også komme samfunnet til gode i form av at spillselskapene legger igjen mer penger til markedsføring og andre aktiviteter som de i dag blir forhindret fra å gjøre.
Vil spillavhengigheten øke?
Et viktig spørsmål i et mer åpent marked knytter seg til spillavhengighet. Skal man slippe til flere aktører er det grunn til å forvente økt markedsføring, som igjen vil føre til at flere velger å prøve ut pengespill. Dagens nivå av spillavhengighet er allerede en stor belastning for det norske samfunnet. I følge tall fra Universitetet i Bergen regnes drøyt 22 000 nordmenn for å være avhengige av pengespill. Et tall som har gått noe tilbake de siste årene. Dette er i og for seg interessant med tanke på at tilgangen til pengespill har blitt betydelig større de siste årene. Det forhindrer uansett ikke en viktig diskusjon som understreker viktigheten av at en mer liberalisert spill-politikk må sette strenge føringer for hvordan alle aktørene som blir en del av lisensordningen må jobbe aktivt på dette området. De fleste utenlandske spillselskapene har allerede programmer på dette området, både i form av at spillerne kan sette beløpsgrenser og at de som trenger det får hjelp. Men her må man enes om en felles modell som kan sørge for et godt arbeid mot spillavhengighet.
Man må høste erfaringer fra andre land
Som nevnt innledningsvis er Norge et av få land i Europa som fortsatt har et monopol på pengespill. De fleste landene som har valgt å gå bort i fra dette har valgt å innføre en lisensordning, og man finner en slik modell både i Storbritannia, Spania, Frankrike, Nederland, Italia og Danmark. Sistnevnte innførte sin modell så sent som i 2012, og er sånn sett helt i startfasen av å høste erfaringer med den en mer liberal spill-politikk. En viktig erfaring fra Danmark er at man har sett at modellen har ført til et økt inntektsgrunnlag for idretten i Danmark, som i Norge vil være sammenlignbart med frivilligheten. Klarer man å gjenskape dette i Norge vil man ha kommet et langt stykke på vei med den nye løsningen. En annen erfaring man har hatt i de aller fleste av landende er at man ikke har klart å forhindre ikke-lisensierte selskaper å fortsette å være aktive på markedet. Dette er utfordringen med internett, og for Norge sin del vil dette understreke viktigheten av og ikke åpne opp for alt for få lisenstakere da dette vil redusere inntektsgrunnlaget til frivilligheten.
Fortsatt uklart i glasskulen
Når man forsøker å se inn i glasskulen på hva man kan forvente fra det norske spillmarkedet, så er det fortsatt litt tåkete. Delvis fordi rapporten til Rambøll ikke har gitt oss en entydig konklusjon, og delvis fordi førende politikere har gitt signaler på at man ikke ser en løsning enda. Likevel kan man ikke se bort i fra fakta, som tydelig forteller at det er behov for å gjøre noe med dagens modell. Personvernet til norske forbrukere er viktig, og likeså er det å sørge for at norsk frivillighet blir sikret et best mulig inntektsgrunnlag også fremover. Her kan dagens monopolistiske styringsmodell virke utdatert, og det er viktig å se fremtiden med litt andre øyne og kanskje med inspirasjon litt utenfor egne landegrenser.
