Ondskapens mestre

De spanske falangistene var ondskapsfulle djevler som ikke sto tilbake for nazistene når det gjaldt grusomheter. Spansk films største kinosuksess og den lokale kirkegården i Denia på Costa Blanca er to vidt forskjellige ting som på hver sin måte dokumenterer falangistenes kynisme.

Det vakte oppsikt da den spansk-meksikanske filmen Pans Labyrint (El Laberinto del Fauno) fikk tre Oscar ved Oscar-utdelingen i 2007. Filmens eventyrunivers er en blanding av Harry Potter og Ringenes Herre, men det er helt klart ikke en film for barn. Eventyrlig fiksjon blandes med en rystende realistisk beskrivelse av falangistenes grusomheter i filmen som foregår i 1944 – fem år etter avslutningen på den spanske borgerkrigen. Den ble som kjent vunnet av diktatoren Franco og hans tilhengere, falangistene.
New York Times’ anmelder var begeistret for filmen som han beskrev på følgende vis:
”Det er en politisk fabel forkledd som eventyr. Eller kanskje er det omvendt?”
Filmen leverer en barsk beskrivelse av den måten Franco styrte landet på. I filmen illustrert ved en kaptein i Francos hær. Han er besatt av tanken på å utrydde de siste republikanske motstandskjemperne, med alle midler.

Skjevhendte fikk slag
Hovedpersonen i Pans Labyrint er en 13-år gammel jente som finner ut at hun i virkeligheten er en prinsesse. Moren er gift med den sadistiske falangist-kapteinen. Da jenta første gang skal hilse på kapteinen, holder hun bøkene under høyre arm. Derfor rekker hun forsiktig fram sin venstre hånd. Kapteinen kikker på henne og griper fatt i håndleddet hennes.
– Det er gal hånd, konstaterer han sint.
Kapteinens utilfredshet med jentas venstre hånd er en direkte referanse til de faktiske forhold som preget det spanske samfunnet under Franco. Falangistpartiet var ekstremt høyreorientert, og diktatoren Franco var overbevist om at skjevhendte folk var sympatisører med venstrefløyen. Derfor var det kutyme på skolene at skjevhendte elever fikk slag med linjalen over fingrene helt til de lærte å skrive med høyre hånd.
Pans Labyrint inneholder barske scener som illustrerer falangistenes ondskap. Kapteinen fanger en mann som kanskje sympatiserer med de republikanske frihetskjemperne. Han smadrer en flaske og bruker den knuste bunnen som stempel i ansiktet på den mistenkte. Deretter likviderer han ham med et skudd i hodet.
Da det kort etter viser seg at mannen er uskyldig, angrer ikke kapteinen drapet. Han konstaterer bare at det kanskje kan lære dem ikke å forstyrre ham uten grunn.

Skutt på rad og rekke
At filmen tegner et realistisk portrett av falangistenes grusomheter, kan Juán José García de la Reina bekrefte. Han er oppsynsmann på kirkegården i Dénia på Costa Blanca, og han blir hver dag minnet om falangistenes brutalitet.
Da han guider Det Norske Magasinets journalist rundt på kirkegården, viser han oss minnesteinen for de lokale frihetskjemperne som mistede livet under borgerkrigen fra 1936 til 1939.
– Blim ed bak her, så skal jeg vise deg noe, sier han og beveger seg over mot det bakerste hjørnet av kirkegården.
Da vi runder muren, er det bare en tom plass bak den hvitkalkede muren.
– Kikk nærmere på muren. Kan du se alle hullene i den, spør oppsynsmannen.
– Det er fra patroner. Falangistene stilte opp motstandsfolk mot muren, på rad og rekke, og skjøt dem i hodet. Prosjektilene fortsatte inn i muren, forteller García de la Reina og stikker en finger inn i et av hullene i den gamle, hvitkalkede muren.
– Falangistene gadd ikke flytte rundt på likene, derfor gravede de først et hull rett ved muren. Deretter skjøt de motstandsfolkene som så falt ned i graven. Eller så sparket falangistene bare de døde kroppene ned i graven. På den måten hadde de ikke brydderiet med å frakte rundt på likene, forteller Juán José García de la Reina. 1552__MainPicture__DwJRsgIbzZSHIfxRtacca.jpg