Månedsmagasinet på Costa del Sol
Mens solen står opp og går ned over Alhambra

Mens solen står opp og går ned over Alhambra

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email
Toledo
NORSKE
PLUSS+

Toledo

Den røde borgen kalte de mauriske emirene sitt monumentale byggverk i Granada. Og slik lyset leker seg vei gjennom dagen, framstår Qa’lat al-Hamra eller Alhambra slik vi kjenner det ganske riktig i røde nyanser, mens det til tider snarere synes grått, andre ganger gult eller brunt og alt mulig midt i mellom.
I lyset en tidlig vintermorgen, på vei sydfra og inn mot byen, er det nettopp de røde fargene som er framtredende i Alhambra. Etterhvert som man kommer nærmere, kan det virke som et fatamorgana over den sørøstlige delen av Granada der elven Darro finner sin vei mellom fjellene, omkranset av Sierra Nevada.
Det sies at det er takket være en enkelt soldat, at Alhambra fortsatt står der. Og ellers er det på grunn av spanske myndigheter og siden UNESCO, at området er fredet, og at man i dag virkelig passer på og konstant vedlikeholder den røde borgen.
Jovisst, her er det ganske tett med besøkende på de beste dager og som i en febrilsk maurtue på de verste tidspunktene. Men det er jo Spanias største attraksjon, og det er ikke uten grunn at så mange besøker Alhambra. Hver dag aksepteres maksimalt 6.000 gjester, noen ganger er det færre, men aldri flere. Så bit tennene sammen og vent på tur. Når du har sluppet inn på området, ser man at det ikke er uten grunn at man ikke er alene.
Alhambra er som de russiske dukkene som gjemmer en enda mindre dukke inni seg, og så videre. Det er en hel by i byen, en befestet og muromkranset bosetning med emirens palass, borg, kaserne, staller, boliger og en kirke der det tidligere stod en moské, samt sommerpalasset Generalife.
Alle representerer sin del av kompleksets omtumlede historie.

En bit av tiden
Det var etter Córdoba-kalifatets undergang at maktens episenter ble forflyttet til Granada, og det var Nasride-dynastiet som ble de siste emirer her i Al-Andalus. De stod bak oppføringen av Alhambra som egentlig ble anlagt oppå en eldre festning. Nærmere bestemt var det emiren Muhammad ibn al Ahmar som i 1238 tok det første spadestikket, dersom man – stikk imot all forventning – skulle ha foretatt en slik seremoni på den tiden. Men det var faktisk først på midten av det 15. århundret at Yusuf I og hans sønn Mohamed V ferdiggjorde komplekset, altså ganske få år før de selv ble forvist fra , maurernes siste høyborg i Spania som deres forfedre hadde invadert nesten 800 år tidligere.

Da de kristne krigerne hadde inntatt Alhambra, skal mye ha blitt ødelagt, møbler og annet som man lett kunne karre til seg ha blitt stjålet. Likevel ble ikke mer ødelagt enn at det senere hadde mer enn nok av komplekset å blåse i lufta. I 1812-tallet hadde Napoleon Bonaparte i hvert fall bestemt å lad hele skitten bli jevnet med jorden, men takket være den før nevnte soldaten som i siste øyeblikk lyktes å ødelegge det meste av dynamitten, ble bare to tårn sprengt i luften. Samme skjebne skulle den ene av soldatens armer ha lidt.

I 1828 begynte man så restaureringsarbeidet, et arbeid dom fortsetter den dag i dag.

Festning, kirke og moské
Alhambra sprer seg over atskillige mål, og det krever en del mer enn et raskt besøk å få med alt sammen. Her er en liten appetittvekker:
Vel inne på området forvirres man først over blandingen av stilarter og opphav. Det er rester av den opprinnelige festning Alcazaba, og så står man plutselig ved en kirke på dette ellers så mauriske og muslimske symbolet, men det ble selvfølgelig bygget en kirke, og nesten like selvfølgelig heter den Santa María, – bygget oppå den tidligere moskéen. Det gjorde man jo alltid, så det skulle ellers bare mangle.
Dernest sees Carlos Vs palass, eller Palacio de Carlos Quinto, der kirken har overtatt mauriske byggetomter. Også denne kongen som på et tidspunkt brysket seg med tittelen keiser, ville etterlate sitt eget fottrykk i Granada. Men fordi han levde fra 1500-1558, ble palasset på grunn av økonomisk dårlige tider først ferdigbygd på begynnelsen av 1900-tallet. I dag framstår bygningen som en litt malplassert, men bombastisk renessansebygning, den første utenfor Italia, og for øvrig med en flott indre søylegård.

Nasridenes palass, løveplassen
Nærmest i skyggene av Carlos V’s palass ligger det helt unike ved Alhambra; Nasridenes palass, eller Palacio Nazaries der man løsrives fra det svært katolske og føres inn i et annet univers.
Vel innenfor gjennom en ydmyk inngang, kommer man til en verden av utallige avdelinger og rom, patioer og plasser, alt sammen utsmykket med stukkatur, marmorsøyler, eksotisk treverk og utallige vannløp og fontener med vannet fra Darro som kaster en følelse av fred over stedet. Her er det enkelt å forestille seg kjortelkledde emirer holde hoff, herje og regjere over alle undersåttenes liv og død, og ellers spankulere mellom rundt mellom de hundrevis av kvinner og menn som var låst inne i haremet.
Palassets største rom som opptar hele Torre de Comares, kalles Salón de Embajadores, og det fungerte som en slags mottakelse eller tronsal der emiren mottok ambassadører og andre folk fra fremmede land. Emiren skal ha sittet med ansiktet mot inngangen slik at  ettermiddagens og kveldens besøkende ble blendet og ble svært så usikre av solen som gikk ned rett bak emirens trone.
Det var også her at emirens egne nemesiser, de katolske monarkene Isabel og Fernando, etter å ha inntatt maurernes siste bastion, senere det samme året skulle underskrive et dekret som skulle forvise alle menige muslimer og jøder fra Spania, med mindre de lot seg konvertere. Og det var her at monarkene mottok en viss sjømann ved navn Kristoffer Columbus. Fernando aviste sjømannen, mens Isabel valgte å støtte hans ideer, og dermed gikk det som det gikk i Amerika og Vestindia.
I dette sammensurium av et palass ligger også Løvegården som i Patio de los Leones. Fontenen med de 12 løvene har nettopp vendt tilbake til plassen etter å ha undergått flere års rengjøring og restaurering, men nå pryder de igjen plassen sammen med 124 imponerende marmorsøyler. Vær forøvrig oppmerksom på at inngangen til Palacio Nazaries er tidsbegrenset. Kommer man for sent, må det mer enn vanlige overtalelsesevner til for å få ny besøkstid.

Sommerpalasset Generalife
I sommerpalasset Generalife kan man derimot komme og gå som man vil. Det samme antas også emirene å ha gjort fordi det ligger bare få hundre meter fra Palacio Nazaries.
Emirene skal ha brukt det lille palasset som et slags kombinert sommerhus, jakthytte og lysthus.
Palasset Generalife er fint, mens de omkringliggende hagene med eksotiske planter, sypresser, frukttrær og blomster er enestående og en ren nytelse etter turen rundt i Alhambra.

Den vakreste solnedgangen
Da den daværende amerikanske presidenten Bill Clinton i 1997 besøkte Granada og Alhambra kalte han solnedgangen over området for ”verdens vakreste solnedgang”. Det fikk da også den nåværende presidents hustru, Michelle Obama, til å ta turen hit da hun i 2010 var på ferie i Marbella sammen med den ene av parets døtre.

De to har sett solnedgangen over den gamle bydelen Albaicín på nabofjellet og det høyereliggende, såkalte sigøynerkvarteret Sacromonte som delvis er et grottesamfunn der Michelle Obama forøvrig opplevde antatt fullblods flamenco.

Og egentlig er tingene snudd på hodet. Fra Alhambra skuer man nemlig ned over en del av Granada som er langt eldre enn borgen selv, nemlig Albaicin, en bydel som antas å ha vært her siden tidenes morgen og som ikke har endret seg mye siden, men det er den nyere delen som er vernet.

Fra Alhambra ser man også ned over den nyere delen av Granada der katedralen ligger og ved den mausoleet for de katolske monarkene Isabel og Fernando som nettopp gjenerobret Granada og fikk kastet ut de siste maurerne. Den siste mauriske emiren, Boabdil, skal ifølge et ofte gjentatt sagn ha sukket så dypt og grått så voldsomt at vi fortsatt hører ham, mens vi nu kan glede oss over nok en solnedgang over Albaicín og Sacromonte der det hele startet.

Jovisst er det ganske mange besøkende på de beste dagene og som i en febrilsk maurtuene på de verste tidspunktene, men dette er Spanias største attraksjon, og det er ikke uten grunn at så mange besøker Alhambra. Så bit tennene sammen.
Her er det enkelt å forestille seg kjortelkledde emirer holde hoff, herje og regjere over alle undersåttenes liv og død, og ellers spankulere mellom rundt mellom de hundrevis av kvinner og menn som var låst inne i haremet.

År for år
1031: Granada blir maurernes hovedby i Andalucía.
1238: Emiren Muhammad ibn al Ahmar grunnlegger Alhambra.
1350-1450: Yusuf I og hans sønn Mohammed V gjør ferdig komplekset.
1492: 2. januar inntas den siste mauriske bastionen i Al-Andalus, Alhambra.
1600-tallet: Kirken bygges oppå den tidligere moskéen.
1812: Napoleon forsøker å sprenge Alhambra i luften. En enslig soldat avverger en katastrofe.
1828: Restaureringsarbeidet påbegynnes.
1943: Alhambra beskyttes under spansk lovgivning.
1989: Palasset inkluderes på UNESCOs liste over verdens kulturarv.

Bestill billett
Alhambra er med 6.000 gjester hver dag den mest besøkte severdigheten i Spania, og det anbefales å bestille entré i god tid. Den bør inkludere Palacios Nazaries. Les mer om åpningstider, anbefalinger og restriksjoner på Alhambras offisielle hjemmeside der man også kan reservere billetter. Hjemmesiden er på flere språk, bl.a. spansk, engelsk og tysk, men ikke på skandinaviske språk.

Se: www.alhambradegranada.org.

Av Jette Christiansen

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email

Kanskje du også vil like

Søk på Det Norske Magasinet