Månedsmagasinet på Costa del Sol
La Ruta del Cares – villere blir det ikke!

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email
Toledo
NORSKE
PLUSS+

Toledo

La Ruta del Cares ligger i Picos de Europa i Nord-Spania, og hvis man ikke allerede har avlagt disse ville fjellene et besøk, så har man her en enestående mulighet til å se og vandre i det mest spektakulære fjellandskap. Elven Cares har gravd seg ned gjennom det forrevne fjellmassivet, så en voldsom kløft har oppstått med et dropp på 1,5 km. fra fjelltoppene til elvens bunn. Man kan gjerne si selv at det er vilt, men i likhet med El Caminito del Rey har man etablert en sti hele veien langs kløften på grunn av utvinning av elektrisitet. La Ruta de Cares er altså en servicesti for arbeiderne ved elektrisitetsverket, helt som El Caminito del Rey, forskjellen er bare den at Cares-ruten er lenger og mer vill. Man har hugget tunneler, bygget broer, gravd ut under klipper og dermed skapt en sti som er helt enestående. Faktisk har vi aldri sett noe lignende, så denne ruten bør man sette på sin ´bucket list´ uten å nøle!
 
Det er ca. 900 km. fra Málaga til Picos de Europa, men så er man også kommet til en helt annen verden. Picos de Europa er Spanias første og største nasjonalpark, og det er ikke rart at området ble fredet, for det er virkelig spesielt. Fjellene er ville, spisse og forrevne – ja det høyeste fjellet er 2.650 m. høyt og heter Torre de Cerredo. Man kan vandre i dette ville landskapet på guidede turer, men på La Ruta de Cares skal man ikke ha guide. Til tross for sin beliggenhet midt i fjellmassivet er det en enkel rute, nesten uten høydemeter.
 
Vi hadde valgt å bo i landsbyen Posada de Valdeón midt i Picos, og det er en bitteliten by som ligger inne i selve nasjonalparken. Landsbyen ligger 9 km. fra rutens start i den enda mindre landsbyen Cain. Man kan lese om ruten og se en video på både spansk og engelsk her: http://www.rutadelcares.org Vårt hotell het Hotel Rural Picos de Europa og det er et deilig, upretensiøst hotell med fine rom og rimelige priser. Vi ankom kvelden før vår vandring og spiste i ´byen´ hos Begoña, da vårt hotell ikke har restaurant.
 
La Ruta del Cares blir kalt La Garganta Divina (´den guddommelige kløft´) og den går mellom landsbyene Cain og Poncebos. Det er små 12 km. mellom de to byene, men det siste stykket ned mot Poncebos innebærer det delvis en oppstigning og delvis en lang nedstigning. Så vi gjorde det slik, at vi gikk fra Cain og bort til det stedet hvor den siste oppstigningen begynner. Dermed var det overkommelig å gå både frem og tilbake på den samme dagen, og vi endte opp med å gå 23,5 km. Men selv om man ikke kan vandre fullt så langt, så skal man ikke la seg avskrekke, for man kan bare snu når man vil. Vi opplevde ruten som ganske flat, og det ER den, det er bare litt mindre stigninger her og der. Den kan derfor vandres av alle som har et normalt fungerende sett med bein. Man skal huske masse vann, matpakke, solkrem, hatt og evt. regntøy. Vi hadde staver med, og de er grei å ha på de mest hårreisende stykkene av stien.
 
La Ruta del Cares vandres av ca. 300.000 mennesker hvert år og er dermed nok Spanias mest kjente og benyttede vandresti. Vi møtte folk fra mange forskjellige nasjoner, både japanere, kinesere og diverse europeere. Vi gikk midt i juni, før den egentlige sesongen var startet, og stien var ikke alt for overbefolket, men i august kan det være en viss trengsel, sa de flinke folkene på hotellet vårt.
 
Om morgenen kjørte vi 9 km. ned til Cain. Vi parkerte tett på rutens start, hvor veien ender, og grep stavene og ryggsekken. Vi hadde kjøpt proviant i et supermarked før vi kjørte inn i Picos, for i de små landsbyene er det ingen innkjøpsmuligheter overhodet. Det kommer en bil med forhåndsbestilte matvarer et par ganger i uken som hoteller og restauranter benytter, og det er det. Jo, man er virkelig kommet langt vekk fra allfarvei her inne i fjellmassivet.
 
Ruten starter med at man krysser elven Cares på en gangbro, og deretter passerer de rivende vannmassene et el-anlegg. Deretter fortsetter ruten gjennom mørke og dryppende tunneler (ta hatt eller hette på), hvor man skal passe på ikke å dunke hodet inn i klippen. Det gjorde vi begge to, dog uten å ta skade. Etter tunnelene zikk-zakker stien bort over elven noen ganger. Elven ligger langt nede, og fine gangbroer fører oss over vannmassene. Man skal av og til ha sterke hender for ikke å få panikk, men så må man ta seg sammen og kikke opp mot himmelen.
 
Landskapet er så betagende og spektakulært at man synes tiden forsvinner. Før vi hadde sett oss om hadde vi gått 10 km. uten at det virket som noe som helst. Man er så opptatt av å beundre landskapet at man slettes ikke enser annet. Til tider ser man at ruten er hugget inn under klippene så det er ståhøyde, og til tider er stien bred og går på kanten av kløften. Stien er hele veien ganske bred, så det er ikke sånn at man står på en 20 cm. bred avsats med loddrette fall ned mot bunnen. Stien føltes hele veien sikker å gå på.
 
Et sted ca. halvveis kunne vi se at det var bygget en slags bro langs den ene siden av kløften. Et stort skilt kunne berette at dette stykket sti heter Pasarela de los Martínez. Det skjedde nemlig det i 2013, at en megastor steinblokk rev seg løs og tok en stor del av stien med seg. Denne steinblokken fikk navnet La Madama de la Huertona, og hun var en ordentlig madam på mer enn 1000 tonn. Stien var dermed totalt sperret for passasje, for det er ingen alternativ vei. Da La Ruta de Cares er litt av en turistmagnet, og dermed inntektsgrunnlag for en masse små bedrifter, innså man raskt at stien hurtig måtte gjenåpnes. Til dette oppdraget kontaktet man brødrene Martínez, som er noen tøffe og herdede fjellboere, hvis familie har bebodd disse ville fjellene i generasjoner. De er derfor ikke redde for loddrette stup eller bratte fjellsider, og med disse garvede knarkene fikk man på bare 2 ½ måned gjenåpnet stien. Nasjonalparkens ledelse var klar over at det skulle gå raskt, så alle seil ble satt til for å få arbeidet gjort på rekordtid. Da det var ferdig ble det kun ca. 30 m. lange stykket oppkalt etter de to brødrene for å hedre deres innsats. Og det er da rørende. Nå er det til og med bygget inn en glassplate på et lite uthakk på pasarelaen, hvor man kan stå og forestille seg at man svever eller hva man nå gjør. Jeg prøvde, men var nå ikke begeistret for det, da det kilte i magen og på alle måter var skremmende. Et loddrett dropp på ca. 100 meter har man under sine føtter, og Cares pisker avsted der nede gjennom en ganske smal renne, så jo, det er ganske spesielt.
 
Etter endt vandring på små 6 timer med diverse pauser, var vi enige om at denne ruten skal ha 7 av 5 mulige stjerner. Det blir ikke flottere noe annet sted på planeten, vil jeg uten å nøle påstå. Vi er vilt begeistret og vil anbefale alle å ta Picos de Europa med i deres ferieplanlegging. Og så skal det bare helt til slutt sies at fjellene fikk navnet Picos de Europa, fordi de var den første landkjenning man fikk i Europa, når man kom seilende fra Amerika. Los Picos omfatter et område på 646 km2, altså større enn Bornholm, og det fortjener å bli besøkt av alle fra nær og fjern.
 
Av Else Byskov. , foto av Erik Gadegaard og Else Byskov

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email

Kanskje du også vil like

Søk på Det Norske Magasinet