Kjære leser september 2010

To politimenn fra Guardía Civil og en tolk blir drept av et antatt medlem av Taliban i Afghanistan.

To nødhjelpsarbeidere fra Katalonia blir nesten samtidig og etter mer enn ni måneders fangenskap hos Al-Qaeda i Nord-Afrika endelig satt fri fordi den spanske regjeringen, antas det, utbetalte løsepenger og betaler et annet land for å frigi et ukjent antall terrorister.

Dernest frigir Marokko 14 spanjoler som hadde reist til Laâyoune i Vest-Sahara for å delta i demonstrasjoner mot det de kaller en marokkansk okkupasjon av området. De fikk, hevder demonstrantene, en skikkelig omgang juling av det marokkanske politiet. De hevder de marokkanske myndighetene ikke er sant. Deretter settes demonstrantene på et fly tilbake til Kanariøyene.

Nødhjelpsarbeiderne og de såkalte solidaritetsturistene hadde dratt ut for å hjelpe befolkningen i hhv. Mauritania og Vest-Sahara som de mer etablerte nødhjelpsorganisasjonene overser eller har gitt opp å hjelpe. Mener de. Dessverre kommer de opp i enorme problemer som ikke bare er risikabelt for deres eget ve og vel. Det førte også til utenrikspolitiske og moralske tømmermenn.

Burde regjeringen ha betalt for å få nødhjelpsarbeiderne frigitt? Absolutt nei. (Vi belyser for øvrig nettopp denne situasjonen nærmere på de følgende sider.) Ville jeg ønsket at min regjering ville hjelpe meg om jeg havnet i samme situasjon? Ja, naturligvis. Har solidaritetsturistene rett i at Marokko urettmessig har okkupert Vest-Sahara? Alle historiske fakta peker på at det er tilfellet. Har alle andre glemt befolkningen som nå har vært undertrykt og ufrie helt siden Spania forlot ”kolonien” i 1976? Ikke helt, for FN har observatører i området, men ellers ja.

Men det er tvilsomt om de 14 beboerne på Kanariøyene som demonstrerte i gatene oppnår noe som helst. Isteden må Spanias utenriksminister Miguel Ángel Moratinos forsøke å gjenetablere den gode tonen i det nødvendige diplomatiske forholdet til nabolandet i sør. Det er for øvrig akkurat det samme som innenriksminister Alfredo Pérez Rubalcaba forsøkte etter konfrontasjoner mellom marokkanere og spansk politi ved grensen mellom Melilla og Marokko. Men burde vi, Spania og andre demokratiske land, overhodet pleie relasjonene til et land som utvilsomt har et litt for avslappet forhold til grunnleggende menneskerettigheter og som holder et tredje, fattig og forsvarsløst land fanget? Eller blir situasjonen verre om vi legger på røret?

Og hvorfor reiser disse menneskene ut for å forsøke å hjelpe andre når suksessen blir så liten? For å kunne føle seg viktigere eller bedre enn alle oss andre? Vi som bidrar til Røde Kors eller Leger uten Grenser og som dermed mener, vi har gjort vårt? Er de oppblåste, naive og navlebeskuende? Eller er det vi andre som burde reise oss og gå ut og gjøre noe med noen av alle de mange urettferdighetene som finnes i verden?

Litt lenger unna, i Pakistan, er sju-åtte millioner mennesker hjemløse, hjemmene deres er skylt vekk av flodbølgen som også tok med seg avlinger i et hittil ukjent omfang. Vesten, inkludert USA, iler til med nødhjelp, men likevel mener 59 prosent av pakistanerne at amerikanerne er deres verste fiende. USA er jo ellers så smått på vei ut av Irak. Samtidig blander Iran seg fortsatt inn i nabolandets innenrikspolitiske spørsmål, samtidig som man legger siste hånd på landets først atomkraftverk. Spania forlot Irak allerede i 2004, men man valgte likevel å beholde tropper og politibetjenter i Afghanistan. Der blir så de tre spanjolene drept mens de forsøker å utdanne afghanerne til selv å kunne nedkjempe Taliban. Hvis det er det de vil da, afghanerne altså.

I det hele tatt har sist måned handlet mye om Spanias og andre vestlige lands involvering i den tredje verden. Det ville være en underdrivelse å påstå at det har vært med begrenset suksess.

Alternativet er selvfølgelig at vi ikke involverer oss, men er det overhodet et alternativ?

God lesning,

Jette