Glemte okser sultet ihjel ved elven Ebro

År 2012 var ment å stå i tyrens tegn, fordi Katalonias forbud mot tyrefektning trådte i kraft 1. januar i år. Men det er fortsatt langt fra lov til virkelighet når det dreier seg om katalansk velferd for oksene. For selv om man som politiker hevder å gå helhjertet inn for at okser skal leve et verdig liv, så er ikke det ensbetydende med at de samme politikerne lever opp til sine proklamerte idealer.

Det viser en historie fra elven Ebro der en flokk roere fra Tortosa roklubb fikk seg en ubehagelig overraskelse på en av sine vanlige roturer. På en liten øy fikk de plutselig øye på en flokk utsultede okser og spredte dyreskjeletter. I den samme måneden da okser i Katalonia ikke lenger risikerer å bli torturert på en arena, finnes det okser som dør av sult og sykdom på øya L’illa dels Bous i det sørlige Katalonia. Glemt av alle, selv de ansvarlige politikere som for kort tid siden hadde utropt seg selv til forkjempere for dyrevern.
Det Norske Magasinets Barcelona-korrespondenter har snakket med talsmannen for dyrevelferdsorganisasjonen AnimaNaturalis, Laia Jorge López, som forteller:

– Fem okser var døde av sult, og de som var igjen på øya hadde begynt å gnage av trestammene så høyt oppe som de kunne nå.

Representanter fra AnimaNaturalis har derfor holdt møter med direktøren for Landbruks- og Natur-styrelsen for Ebro-regionene, Pere Vidal. Og han har sammen med Ebro-regionenes miljødelegasjon påtatt seg ansvaret for p få flyttet oksene til fastlandet en gang i løpet av våren. AnimaNaturalis frykter likevel at flere okser vil omkomme av sult og sykdom hvis ikke den katalanske regjering straks flytter dyrene.

De siste månedene har det derfor vært flere besøkende på L’illa dels Bous enn det noensinne tidligere har vært i de årene da oksene var overlatt til seg selv. Spanske medier og dyrevelferdsorganisasjoner strømmede til øya for å dokumentere oksenes skrekkelige tilstand. Det skapte et mediehysteri som nå har fått den katalanske regjeringen til å fatte beslutningen om å hente oksene fra øya. Man kan så spørre seg selv om de katalanske politikerne ville ha handlet på samme måte hvis mediestormen ikke hadde blåst i deres retning.

For mange kommer det likevel ikke som noen overraskelse at tyrefekterdebatten i Spania av de fleste på den politiske arena blir sett på med nasjonalistiske øyne. Det er en kjensgjerning som i tillegg til å være sneversynt og intolerant, også kan være direkte skadelig for den spanske tyrehelsen som helhet. Det hele startet så bra sommeren 2010 da et flertall av de nasjonalistiske parlamentsmedlemmene stemte for et forbud, mens de sosialistiske partiene overveiende var imot. ERC (Republikansk Venstreparti) og ICV (De Grønne) beskrev i grusomme detaljer hvilke lidelser oksene blir utsatt for på en tyrefekterarena, noe som til slutt førte til et flertall på 68 stemmer for et forbud og 55 imot. Men det gikk ikke lenge før den katalanske identitetsfølelsen slo igjennom da det ble reist spørsmål knyttet til deres egne tyrefektertradisjoner. Kort etter vedtok den katalanske regjeringen nemlig en lov som har til formål å verne de katalanske Correbous der man tenner ild på oksenes horn. Loven ble særlig presset igjennom for å imøtekomme Ebro-regionene som krevde at man vedlikeholder disse tradisjonene med argumentet om at dette tilhører en lang festtradisjon i det sørlige Katalonia. Partiene PP (Folkets Parti) og Ciutadans (Det Borgerlige Partiet) har under hele debatten beskyldt de nasjonalistiske partiene for å stemme for et forbud bare av identitetsmessige årsaker. Laia Jorge López støtter opp om denne kritikken:
– Forbudet mot tyrefektning kan på ingen måte relateres til en bekymring om dyrevelferden fordi man jo senere nektet å forby Correbous, argumenterer hun.
Partiene som stemte imot tyrefektning og for Correbous i Ebro-området, rettferdiggjør imidlertid denne selvmotsigelse med at oksen dør under tyrefekting og ikke under Correbous. Nå ser det likevel ut til at den katalanske regjeringen tar forsvaret av Correbous opp til ny vurdering da de sensommeren 2011 valgte å forby fire Correbous i Camarles (Baix Ebre), til beboernes store forargelse.
Ifølge antropologen Manuel Delgado er hele tyrefektingsdebatten utelukkende et uttrykk for en konflikt mellom fanatiske nasjonalister. Han har til elperiodico.com (23. september 2011) gitt uttrykk for en radikal analyse av debatten slik den har utformet seg i hele Spania. Han tegner opp følgende bilde:
– På den ene siden har vi tilhengerne av forbudet som anser Katalonia for å være en overlegen sivilisasjon med argumenter som grenser til rasisme. På den andre siden finner vi det verste av spansk nasjonalisme; neo-frankismen som ser tyrefektingen som et symbol på deres ”rase”, noe vi blant annet kan se på det spanske flagget med Osborne-oksen.
Og han konkluderer på denne måten i henhold til den oversette oksevelferden:
– Vurderinger rundt dyrebeskyttelse er nærmest ikke-eksisterende i debatten. Okser vil fortsatt bli mishandlet. Den eneste forskjellen er at det er en mishandling som ikke lenger skjer i det offentlige rom, lyder konklusjonen fra Manuel Delgado.

AnimaNaturalis setter likevel heller ikke uten videre sin lit til den katalanske regjeringen når det gjelder oksenes velferd, selv om oksene nå en gang i løpet av forsommeren blir flyttet fra øya.

– Hos AnimaNaturalis arbeider vi akkurat nå med å få tillatelse til å flytte oksene til et lokalt dyrehospital for å gi dem et verdig liv slik de fortjener etter så mange år for seg selv, uten menneskelig omsorg, avslutter Laia Jorge López.

Reaksjoner på oksetragedien på L’Illa dels Bous:
– I dag ble jeg lei meg da jeg hørte om de fem oksene som døde av sult på Illa de Bous. Jeg har grått. Jeg vet ikke hvem som har ansvaret for å ta seg av disse dyrene, og jeg kan ikke tvinge den lokale regjeringen til å gjøre det, men jeg kan godt be dem om å ta hensyn til dem og ikke forlate dem. Takk.
Glòria Soler fra Valles Occidental, kommentar på www.ebredigital.cat, publisert 12. januar 2012.

– Jeg synes at det må gjøres noe nå, uansett om Katalonia er ”anti-taurino” eller ikke. For selv om man i Katalonia ikke er imot tyrefekting, er det en skandale at det først blir gjort noe med saken etter mediepresset. Dessverre er Katalonia en del av den Iberiske halvøya, forstått på den måten at dyrevelferden her til sjuende og sist er like dårlig som i resten av landet. Og det er et skritt framover og eksemplarisk å forby tyrefekting i Katalonia. Moral er bra, men dobbeltmoral er ikke dobbelt så bra!
Andreas Oldenburg, 28 år, tannlege bosatt i Málaga.

Jeg er enig med Andreas. Men kan godt forstå at det først blir gjort noe med dette nå…. Hvordan kan folk vite at det går noen stakkars okser på øys dersom det ikke var for medienes søkelys på dette? Når det er sagt, så er det irriterende at bøndene kan være så følelsesløse at de bare reiser fra dyrene sine. Det er en svært sørgelig historie, og jeg håper det blir gjort noe med dette hurtigst mulig. Altfor ofte blir det avslørt at bønder mishandler dyrene.
Louise, 28 år, Erasmus-student i Granada.

Fakta om L’illa dels Bous:
L’illa dels Bous betyr Okseøya, og den er ikke større enn 750 meter lang og 200 meter bred. Det har vært okser på øya i 70 år. De levde godt i mange år, fram til de i 2005 plutselig ble overlatt til seg selv. Den daværende eier og kvegavler ble møtt med krav om å flytte oksene fra øya, men han lot likevel et par okser bli der for å holde vegetasjonen nede. De etterlatte oksene døde inntil det til slutt var for mange okser til å de kunne overleve bare på øyas vegetasjon. Da roerne fant de døde oksene, var det 15 utmagrede dyr tilbake på øya som nå venter på å bli flyttet.
I 2010 var det et lignende tilfelle der noen okser ble etterlatt i fjellene rundt Ulldecona (Tarragona). Her valgte Agentes Rurales å avlive oksene på grusomste måte. De skjøt først kalvene, dernest kyrne og til slutt oksene som i raseri og fortvilelse kastet seg ut fra en klippe.