Fuerteventura – den vindfulle øya

Fuerteventura er den neststørste av Kanariøyene (etter Tenerife),og den har fått navnet sitt fordi det alltid blåser en kraftig vind (fuerte – sterk, viento – vind) over øyas ørkenlandskap. Øya er over 100 km lang, og den har 150 km sandstrand. Når det alltid blåser, er øya med sine mange kilometer med sandstrender et paradis for surfere, og øyas 75.000 innbyggere lever også fortrinnsvis av turisme. Og det er bra at det kommer mange turister, for øya er gold og brun med svært lite vegetasjon pga. lite nedbør, så det er begrenset hva jorden kan gi av grøde. Det Norske Magasinets utsendte dro til Fuerteventura for å utforske denne merkelige øya som med sitt ørkenlandskap kan virke litt usjarmerende.

Vi seilte til Fuerteventura fra sørspissen av Lanzarote – en seiltur som bare tar 30 minutter over det nokså smale beltet mellom de to øyene. På veien har vi passert den lille øya Isla de Lobos som man kan besøke på en seiltur fra havnebyen Corralejo der ferjen vår legger til. Allerede ved ankomsten virker Fuerteventura svært annerledes enn Lanzarote fordi der ikke har vært vulkanutbrudd på øya på ca. 5.000 år. Det er derfor ingen ferske lavaspor og ingen nyere vulkaner. Øya var den første av Kanariøyene og som ble skapt fra det kanariske vulkan-hotspotet for 20 millioner år siden, og den er derfor mye mer erodert enn de andre Kanariøyene. Den har heller ikke noen særlig høye fjell fordi dens høyeste punkt ´bare´ er 807 meter og ligger på den sørlige halvøya Jandía.

På veien ned mot vårt hotell i Caleta de Fuste, svinger vi like godt innom øyas hovedby Puerto del Rosario for å avlegge turistkontoret en visitt og for å se på byen. Vi vandret rundt i havnen og stranden og opp i byen til den fine, sentrale plassen med kirken. Her overfor kirken møtte vi en ´gammel bekjent´, den store spanske forfatteren Miguel de Unamuno, hvis statue er plassert foran det huset på plassen der han bodde i en kort periode da han ble forvist til Fuerteventura av diktatoren Primo de Rivera pga. politiske uoverensstemmelser. At denne kjente intellektuelle kapasiteten plutselig måtte bo på Fuerteventura, ble en kjempefordel for øya som plutselig kom på det litterære verdenskartet midt på 1920-tallet. Det bør derfor ikke forundre at man har lagd en statue av litteraten og at hans hus nå kan besøkes av turister. Dessverre var huset stengt da vi var der.

Fuerteventura ble erobret av franskmannen Jean de Béthencourt i 1402, men øya var ikke ubebodd da franskmennene kom fordi det var to ´guanche´-kongedømmer på øya. Los guanches er navnet på det folket som bebodde Kanariøyene før de ble underlagt europeerne. Jean de Béthencourt grunnla en by midt inne på øya som fikk navnet Betancuria. Her ble øyas administrative bygninger grunnlagt, og herfra ble de 1.200 innbyggere som øya hadde den gang, styrt.

Fordi Betancuria er den mest historiske byen på øya, går vår første utflukt opp til den. På veien passerer vi fjelltoppen/utsiktspunktet Mirador de Morro Velosa. Rett før man dreier opp mot miradoren, er det satt opp et fint minnesmerke over de to siste guanche-høvdingene. Det er snakk om kjempestore statuer av de to mennene som het Guise og Ayose. De hadde ligget i konstant krig mot hverandre slik at de var svekket da franskmennene kom. De overga seg derfor relativt raskt til erobrerne og måtte la seg kristne sammen med sine undersåttere. Ved dåpen fikk de to høvdingene navnene Luis og Alfonso. Og her står de altså og kikker sørgmodig utover sine tapte kongedømmer, og det synes fint at øyas administrasjon i dag ærer disse opprinnelige beboere med et stort minnesmerke.

Fra El Mirador de Morro Velosa er det en fantastisk utsikt over hele øya, og nederst i bygningen er det en interessant modell av øya slik at et besøk her er absolutt must.

Betancuria er i dag en ganske liten by der man kan se de første bygningene og den første kirken. Det er et ganske hyggelig sted med en fin gammel gate og en del suvenirbutikker.

På veien tilbake kjører vi sørover og får rik mulighet til å se det brune, avsvidde landskapet på kloss hold. Særlig innbydende er det bestemt ikke, men likevel betagende.

Vi kjører ut til øyas vestkyst til byen Ajuy som er en liten fiskelandsby og også der hvor Jean de Béthencourt landet i 1402. Det finnes en liten naturlig havn litt nord for fiskelandsbyen, og den ble benyttet på 1800-tallet til utskiping av kalk som ble utvunnet fra klippene. Man kan stadig se minegangen og også gå inn i den, – hvis man tør.

Ved Ajuy er det en fin strand og også en del små strandbevertninger der vi spiser deilig, autentisk spansk lunsj med typiske papas arrugadas con mojo (rynkete poteter med salsa) som jo Kanariøyene er så kjent for. Disse små potetene blir kokt i svært salt vann med skallet på og deretter dampet slik at de blir rynkete. Til dette serveres en herlig salsa eller saus som enten kan være rød eller grønn. Den røde er den mest opprinnelige. Supplert med en stor salat er det et herlig måltid.

En spennende sti går norover fra Ajuy. Først passerer man den lille, naturlige havn og deretter blir det vilt, for nå slynger stien seg på trapper ned i en kjempestor hule. Svært interessant og sinnsopprivende, så det må man ikke unngå å oppleve.

Øyas største turistby ligger på sørkysten og heter Morro Jable. Her finnes det et hav av hoteller ved den svært fine og brede sandstranden. Byen besøkes særlig av tyskere. Det er bygget en fin paseo langs stranden, og den tar vi fram og tilbake for å få et inntrykk av dette turistmekka´et.

Morro Jable ligger rett på ved naturparken Parque Natural Jandía som dekker det meste av den sørlige delen – ja, det er nærmest en halvøy, hvis en øy kan ha noe sånt. Denne halvøya er atskilt fra den nordlige delen av Fuerteventura av et bredt belte av sandstein som er helt ubevokst. Det virker som et besynderlig gult belte mellom hovedøya og Jandía. Det som preger Jandía er en høy (inntil 807 meter) bratt fjellkjede som er helt bar og gold. Vi kjørte inn i naturparken for å se denne delen. Det foregår på en grusvei langs vannet, men vi måtte oppgi dette etter en tid fordi det var så monotont. Brune fjellskrenter, sand og støv og ikke noen form for liv. Det er virkelig et av de mest besynderlige stedene jeg har vært, ja det var forstemmende og gudsforlatt, så vi vendte om og kjørte tilbake til sivilisasjonen.

Vår beste opplevelse på Fuerteventura var uten tvil en 13 km lang vandretur opp på øyas ryggrad. Ruten starter i byen Tiscamanita midt på øya og går oppover til en topp kalt Morro Jorjado der man kan se til begge sider av øya. Herfra følger ruta øyas ryggrad et par kilometer på en fin, nyanlagt sti for deretter igjen å dykke ned mot Tiscamanita. Det er en rundtur og den er svært flott. Husk matpakke og masser av vann. Det siste stykket går stien langs et uttørket elveleie fra byen Agua de Bueyes tilbake til utgangspunktet. Jeg har lagt GPS-ruten på min webside; www.elsebyskov.com

I det hele tatt er det masser av vandreruter på Fuerteventura, og særlig må jeg framheve den nye ruta som går fra øyas nordspiss til dens sørspissen. Ruten har nr. GR 131 og har 9 etapper. Hele ruten er beskrevet på http://visitfuerteventura.es/wp/wp-content/uploads/topoguia-fv-red-de-senderos-Gr131.pdf der man også kan laste ned en folder med hele beskrivelsen.

Den kunne være morsomt å prøve, for tenk bare å vandre i 9 dager og være nokså sikker på at man ikke møter regnvær. Jo, Fuerteventuras windsurfere kan raskt få konkurranse av de hardkokte vandrere som ikke kan vandre i Europa om vinteren pga. dårlig vær. Her på Fuerteventura er det alltid sol og vind og aldri snø, så det er noe som lokker.