Månedsmagasinet på Costa del Sol
Castelo de Vide og Marvao – to usedvanlige portugisiske byer rett ved spanskegrensen

Castelo de Vide og Marvao - to usedvanlige portugisiske byer rett ved spanskegrensen

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email

Castelo de Vide og Marvao er to usedvanlige portugisiske byer i Alentejo, ganske nær grensen til Spania. De ligger på et høydedrag og var derfor befestet for å beskytte Portugal mot de ondsinnete spanjolene, som ville erobre landet og gjøre ende på dets selvstendighet. Det er bare 8 kilometer luftavstand til spanskegrensen, og i flere århundrer anså man de to byenes forsvarsevne som helt avgjørende for at Portugal kunne bestå. Byene, som ligger 10 km fra hverandre, er sjarmerende og spesielle. Castelo de Vide er en levende by med 3500 innbyggere, mens Marvao er som et stort museum og har bare 100 innbyggere, som i dag lever av turismen.

De moderne skulpturene vitner om at byen legger vekt på kunst og kultur

Castelo de Vide

Byen ligger på klippen rett nedenfor en borg som har utsikt vestover mot Spania. Borgen ble opprinnelig bygd av maurerne, men ble senere utvidet og forbedret av de kristne opp igjennom middelalderen. Nedenfor borgen ligger et av Portugals fineste eksempler på et jødekvarter, med mange smale gater og fine hus.

Vi ruslet rundt i byen og opp til den vestlige klippekanten, hvorfra vi hadde et flott utsyn utover sletten mot Spania. Her ligger også et enda eldre fort, som vi også beså med interesse.

Inngangen til Castelo de Vides borg

Da vi ankom fra Porto ved 14-tiden, var vi skrubbsultne, men det var vi ikke alene om så det var rift om plassene på fortausrestaurantene. Etter en del leting fant vi allikevel et smakfullt sted på plassen ved siden av kirken. Byen har en god stemning og masse liv. Flotte moderne skulpturer er oppført rundt kirken, Matriz de Santa Maria da Devesa, så det er et sted med kunstinteresse vi har kommet til.

Man bør ta seg en rusletur gjennom jødekvarteret og opp til borgen, men vi var litt presset for tid, så vi valgte å kjøre opp i stedet. Gatene var ekstremt smale, og vi måtte trekke inn sidespeilene flere ganger for å komme igjennom, så det kan ikke anbefales, men borgen er imponerende og har gratis adgang.

Kirken, borgen og det moderne bylivet kan beundres fra sentrum

På turistkontoret fikk vi adskillige brosyrer over gåturer rundt byen. Jeg var spesielt betatt av den 10 km vandreturen fra Castelo de Vide til Marvao, som går langs den gamle middelalderveien som forbinder de to byene og heter PR3 CVD-MRV. Men det er andre spennende gåturer i området og den nærliggende naturparken: Parque Natural da Serra de Sao Mamede.

I nærheten av byen har vi tidligere besøkt den danske billedhuggeren Jørgen Haugen Sørensen med hans bror, den kjente billedkunstneren Arne Haugen Sørensen – og nå gledet det oss å høre at Jørgen i 2001 hadde gitt en kjempeskulptur til byen. Vi finner den lett, for den ligger midt i byen i en liten park. Det er en mektig vannskulptur i granitt som veier 20 tonn – meget imponerende i sitt moderne formspråk.

Jørgen Haugen Sørensens granittskulptur kan beundres i en av Castelo de Vides parker

Marvao

I romertiden var Marvao, som den gang het Ammaia, en betydningsfull by med ca. 6000 innbyggere, som utvilsomt har følt seg privilegerte over å bo oppe på den spesielle klippen som hever seg høyt over landskapet. Beliggenheten har de ikke mistet, men innbyggertallet har skrumpet inn til knapt 100 – som nå betjener turistene som byen lever av. Det kommer mange besøkende, for Marvao er en av Portugals vakreste landsbyer, bare en 15 minutters kjøretur til byen fra Castelo de Vide. Marvao ligger på 900 moh. på toppen av en flat klippe, hvilket må sies å være en ideell plassering for et forsvarsanlegg. Vi ville ha bodd på La Pousada de Marvao – Portugals svar på den spanske Paradorkjeden, men den var stengt, så vi tok inn på hotell Don Manuel. Det ligger innenfor murene, men er tilgjengelig med bil og er helt OK, med fine rom og en god restaurant. Et dobbeltværelse koster 110 € inkl. frokost.

Borgmuren kan følges på en smal sti

Nå er klokken nœr 18, så jeg haster ut og raser igjennom byen i marsjtempo, hvilket ikke er noe problem, for stedet har bare noen få gater. Hele byen er omkranset av en intakt bymur som man kan gå oppå. Det er spennende, og man har 360 graders utsikt fra muren – av og til med noen svœre dropp ned, så man bør holde tungen rett i munnen.

I den vestlige enden av byen ligger borgen, med eldste delene bygget på 800-tallet av Ibn Maruán, som lå i strid med kalifen av Córdoba, og som søkte tilflukt her. Senere ble den erobret av de kristne og utvidet til det man ser i dag. Borgen spilte en betydelig rolle under syv kriger fra 1640 til 1847, og var derfor veldig viktig for forsvaret av området.

Herfra kan man se om fienden kommer

Heldigvis er borgen åpen, og det koster 1,5 euro å komme inn. Det første man bør se er den kjempestore cisternen, som er den største i Portugal i et borgkompleks. Den er 46 m lang og 10 m bred og kunne romme nok vann til 6 måneders beleiring. Det er ingen naturlige vannkilder her oppe, så et vannreservoar var livsviktig.

Overfor cisternen er det en liten plass, hvor soldatene kunne spille ball og slappe av, for et liv innenfor borgens murer kunne vœre kjedelig. Bak enda en mur ligger en appellplass, som opptar halvparten av borgens areal. For enden ligger tårnet som var det siste tilfluktsstedet i tilfelle angrep. Det har bare ett rom og ingen vinduer, så det var utelukkende bygget som forsvar. Bak tårnet finner man en liten gård som man kan gå rundt i og komme oppe på murene. Det er litt nervepirrende pga. stupet på begge sider. Helt for enden ligger det en utsiktsplass, hvor man sikkert stod og speidet etter fiender.

Marvao er en liten perle som man ikke bør unnlate å besøke når man er på disse trakter. Den er en intakt middelalderby, totalt uten moderne bygninger – det finnes ikke engang en forretning her. For å gå til innkjøp, må man ned på sletten i den lille byen som ligger ved foten av Marvao-klippen.

Utsikt over Marvao fra borgtårnet; man ser hvor smal byen er

Fra Marvao har vi 590 km hjem til La Herradura, og vi tar veien EX 110, som går langs den spansk-portugisiske grensen på Spaniasiden. Vi gjør det fordi jeg alltid har lurt på hvordan dette grenselandet i Extremadura ser ut. Og jeg kan rapportere at det er flatt og ganske uten severdigheter, bortsett fra et par kjedelige byer. Men så fikk jeg styrt den lysten, og det er jo bra.

Fra Badajoz tar vi N 432 over Córdoba og unngår dermed å kjøre over Sevilla, som kan vœre litt av en prøvelse rent trafikkmessig. Om det kan lønne seg å unngå å bruke motorveien, kan diskuteres, men fra Cordoba er det motorvei hele veien hjem.

Jeg er vill etter Portugal, som ligger og lokker med sin opprinnelige sjarm, sine utallige kulturverdier og uspolert natur. Vi her i Spania er heldige som har en slik fremragende nabo.

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email

Kanskje du også vil like

Søk på Det Norske Magasinet