Hans Petter Lindøe: Bortførelsen, 2. kapittel

Les første kapittel her

Napoleonstiden var svært urolig og blodig over hele Europa, men ikke alle vet at også Norge og nordmenn deltok aktivt i kampene. Siden Norge-Danmark mye mot sin vilje var trukket inn i kampene på Napoleons side, ble også Bergensområdet med sine mange gode havner ofte innblandet i stridigheter med engelskmenn.

Dette er imidlertid en fiktiv historie som bygger på faktiske begivenheter – beskrivelsene av slagene ved Alvøen og ved Fuengirola er basert på gode og sikre kilder. Vi vet også at flere nordmenn ble sjanghaiet av engelskmennene – og mer eller mindre tvunget til å kjempe for dem. På Nordnes fantes det virkelig en far og sønn, Torgeir og Trond, som var ”fiskeløpere” på denne tiden, men ellers  er den innflettede fortellingen om dem i hovedsak brukt til å få flyt og nerve i den ekte, historiske delen.

Spenn fast setebeltene og dra over 200 år tilbake i tiden… Her kommer andre del av serien.

Kap. 2: Fuengirola 1810

Lord General Andrew Blayney ropte ut ordren om å sette fulle seil idet de strøk ut fra havnen i Cádiz den tåkefylte oktobermorgenen i 1810.Den 40 år gamle iren var en dyktig og erfaren leder, selv om han egentlig først og fremst var en infanterist. Han hadde kjempet overalt i verden, både i Vestindia, Afrika og Middelhavsområdene. Godt likt blant mennene sine var han også, og det gikk mange historier om både bravadene og vanskene han hadde vært med på å løse. En av anekdotene dreide seg om et landhugg utenfor Cape Town. Han hadde tatt med seg mannskapet på land og jaktet på forsyninger, mat og vann. Folkene hans var desillusjonerte og leie, trøtte og sultne som de var. En kraftig, tropisk storm hadde nesten fått fregatten de var om bord på til å forlise, og det eneste de ønsket var å sove og hvile ut. Blayney kommanderte dem imidlertid til å marsjere og marsjere i jakt på forsyninger, og de gryntet og protesterte, på randen av mytteri!

Da kom plutselig en liten, ung hottentottkvinne forbi, balanserende en oppakning på hodet. Mannfolkene  ble tause og stirret stivt på den yppige, velformede bakenden hennes. Blayney la merke til dette og ble urolig. Hva kunne de finne på å gjøre? Resolutt tok han hatten sin og plasserte over bakenden på kvinnen, den store, tresnutede bremmen skjulte fullstendig den fristende legemsdelen hennes. Sjøfolkene stirret – og brøt så ut i hjertelig, spontan latter, de slo seg på knærne og huiet og skrek lystig! Etter dette marsjerte de muntert videre, og alle tanker om mytteri hadde forsvunnet!

Tord hadde fulgt etter sin mentor, John, om bord på HMS ”Topaze” – han hadde vokst både i høyde og bredde på de to årene som var gått siden han ble fisket opp av sjøen utenfor Alvøen. John hadde fattet godhet for den dyktige unggutten som jo tilsynelatende var helt alene i verden – uten begrep om fortiden annet enn det som var blitt fortalt ham. Gutten hadde steget i gradene – var nå betrodd ansvar for en av barkassene når fregatten skulle bukseres ut og inn av havner og ankringsplasser og ved eventuelle angrep mot fiender på landjorden. Ingen protesterte mot autoriteten hans, alle anerkjente han som en fullbefaren, ekte sjømann med både rutine og intuitive anlegg for å kunne gjøre spontane valg i krisesituasjoner.

Nå satt han framme i baugen på fregatten og snakket med Ilke Pedacuncion de la Pena – eller Pedro som mannskapet kalte ham. Spanjolen fra Gibraltar hadde kommet om bord mens den lille flåte-eskadren på to fregatter, 5 kanonbåter og noen brigger og slupper hadde lastet inn forsyninger der. Faktisk var det hele 1.000 spanjoler om bord, frivillige patrioter som ønsket sterkt å være delaktig i å befri fedrelandet fra den franske hunden Napoleons griske klør. Pedro var ikke stort eldre enn Tord – og nesten like atletisk og sterk. På en måte kompletterte de hverandre, Tord høy, lys, blåøyd og slank – Pedro mørk, brunøyd, kort og firskåren. Tord snakket nå nesten flytende engelsk, han hadde et godt språkøre, og Pedro forsøkte nå å kommunisere på en blanding av spansk og engelsk som gjorde samtalene mellom dem humørfylte og lærerike.

Lord Blaney var imidlertid ganske urolig over oppgaven han var satt til å utføre – å innta festningen i Málaga etter først å ha ”øvd” seg ved å beseire borgen Sohail i Fuengirola. Han syntes ordrene hans var uklare og sammensatte – altfor mange hadde blandet seg inn og ville ha et ord med i laget. Vanligvis fikk han sine oppgaver gjennom Admiralitetet – men nå hadde sjefene for den spanske styrken, lederne for troppene med franske og tyske desertører og sjefen for Middelhavstyrkene i Gibraltar krevd å få delta i beslutningsprosessene. Til slutt hadde de kommet fram til at stranden nedenfor den lille festningen i Fuengirola var et ideelt sted å landsette en del av fotsoldatene. På den måten kunne de komme overraskende på Málaga-borgen både fra land og sjø. Dessverre hadde ikke Blayney fått kommandoen over landgangstroppene – lederne hadde tviholdt på retten til å bestemme strategi og utførelse selv. Ja, de hadde ikke engang koordinert tidsplanen med Blayney. Likevel – det var jo en viss fornuft i å angripe Sohail – det var lite spansk partisaner-aktivitet  i området trodde man – og derfor var jo festningen bare bemannet med polske, ikke altfor godt betalte leiesoldater, 150 i tallet – pluss 11 franske dragoner. Et mindre antall menn var også plassert i Mijas og Alhaurin. Derimot talte de franskspanske troppene i og rundt Malaga omtrent 10.000, en langt tøffere styrke å bekjempe, trodde man.

Den værbitte, haukenesete kaptein Franciszek Mloksiewicz – kalt ”El Loco” blant mennene sine – sendte straks han fikk melding om styrken som kom seilende mot land ilbud til Mijas og Alhaurin med beskjed om å marsjere mot Sohail. De ga seg straks i veg, ivrige etter å endelig få ”noe ordentlig” å gjøre!

Blayney og mennene hans som var blitt landsatt noen kilometer sørvest for Fuengirola, nådde strandområdet under borgen omtrent samtidig som flåtestyrken ankret opp utenfor, tidlig på ettermiddagen. Han fikk sendt melding til ”El Loco” om at hvis han og mennene hans ville overgi seg, skulle de spares og ingen skulle lide overlast. Selv om nå fienden bestod av minst 3.000 menn, nektet kapteinen plent – han ble jo ikke kalt El Loco for ingenting!

Blayney signaliserte til skipene om å åpne ild – og bombardementet begynte, ”El Loco” sprang rundt innenfor de gamle murene på festningen og oppildnet mennene sine. Hans fremste kanoner, sersjant Zakrzewski – fikk inn et fulltreff allerede med et av de første skuddene – og mennene jublet så det hørtes over hele området. En av de engelske kanonbåtene sank umiddelbart – og resten måtte trekke seg utenfor rekkevidde av Sohails treffsikre kanoner, selv om det bare var to av disse lettvekterne. De to fregattene med langt mer langtrekkende kanoner åpnet nå ild mot festningsveggene – og under dekke av ildgivningen, stormet Blaynes landgangstropper oppover skråningen mot fienden. Verken Tord eller Pedro var med her – de befant seg om bord i barkassen som lå og ventet utenfor skuddvidde. Under utrustningen i Gibraltar og Cádiz hadde engelskmennene blitt tildelt  såkalte ”Brown Bees”, tunge messingmuskedundere med flintelås som ble for det meste brukt i sjøslag. De var ladet med mange småkuler, og de store, vide geværløpene gjorde dem til effektive våpen når man skulle borde fiendtlige fartøyer. I angrep på landjorden derimot, ble de sterkt mislikt av soldatene, tunge og uhåndterlige som de var!

Angrepet mislyktes totalt, den vanligvis presise, engelske angrepsprosedyren ble bare i liten grad fulgt – og da major Grant – leder for det ene engelske regimentet – ble truffet og drept mens han forsøkte å få orden på angrepsrekkene – avblåste lorden det hele og trakk alle troppene tilbake til skipene.

Imidlertid – han hadde en ”plan B”! I løpet av natten landsatte han flere kanoner og lot ingeniørene sine bygge to artilleristillinger på stranden. Herfra var tanken å beskyte festningen. Imens hadde  de polske  forsterkningen fra Mijas klart å snike seg gjennom de engelske linjene i ly av mørket. Alhaurin-styrkene derimot, møtte på alvorlig motstand nedenfor Mijas. De 200 leiesoldatene ble overrasket av 450 spansk-tyske soldater som Blayney hadde plassert der – nettopp for å hindre at festningen skulle få forsterkninger. Mørket gjorde det vanskelig å skyte, så kampen foregikk stort sett med bajonetter, blodig og nådeløst. Vanskeligheter med å skille venn fra fiende gjorde at Alhaurin-styrken ble spredd utover og måtte klare seg som best de kunne på egen hånd.

Morgenen 15.oktober opprant – og kanonilden fra stranden ble virkelig effektiv. Snart fikk de inn en fulltreffer – og det ene tårnet på festningen raste sammen. Polakken nektet fortsatt å gi seg og besvarte ilden som best de kunne. De klarte å hindre nye stormangrep av fotsoldater, men optimisten fikk en alvorlig knekk da de oppdaget at ytterligere to skip ankret opp utenfor slagmarken. Det ene var en spansk kanonbåt bemannet med Napoleon-vennlige soldater – det andre – HMS Rodney – hadde faktisk nesten 1.000 britiske fotsoldater om bord.

”El Loco” måtte foreta seg noe. Skulle han overgi seg, eller  fortsette å kjempe og håpe på at forsterkninger ville komme? Han valgte en helt annen strategi! Med bare de sårede igjen til å bemanne borgen, snek han seg i spissen for de gjenværende 130 mennene ut av befestningen i et utfall mot artilleristillingene. Misforholdet mellom styrkene var minst 10-1 i engelskmennenes favør.

Men angrepet kom fullstendig overraskende, og mesteparten av mennene som bemannet artilleristillingene flyktet – deriblant hele det spanske regimentet. Polakkene snudde kanonene og sendte skuddsalve etter skuddsalve etter de flyktende troppene. Det viste seg snart at treffprosenten var dårlig, ingen av disse soldatene hans var trent i å behandle slike tunge kanoner, og sersjant Zakrzevski måtte være igjen i Sohail for å lede de få gjenværende der oppe. Likevel, den stadige ildgivingen gjorde omgrupperingen av Blayneys styrker veldig vanskelig.

Etter en halvtime med rot og surr, klarte endelig lorden å få samlet troppene og lede dem i et angrep mot kanonstillingene. Polakkene svarte med å sprenge kanonene i luften og trakk seg så skyndsomt tilbake mot festningen. Blayney beordret mennene sine til å storme etter, men før de kunne nå dem igjen, ble de angrepet fra siden! Garnisonen fra Alhaurin hadde endelig fått samlet seg, og de klarte å engasjere engelskmennene i innbitt kamp. Da ”El Loco” så dette, snudde han tvert om, stormet nedover igjen – og kastet mennene sine inn i kampen! Og for en kamp det ble! Så mange menn, samlet på et veldig lite område, hev seg inn i nærkamper og bajonettstrid. Tord og Pedro som hadde kommet seg i land sammen med alle de andre i barkassen, befant seg midt inne i bataljen.

Stridighetene raste vilt rundt dem, tåke og tiltakende mørke gjorde det uhyre vanskelig å skjelne venn fra fiende, man måtte være varsom før man angrep mannen foran seg – det kunne jo være en av sine egne!

Likevel, det ble temmelig snart klart at den engelske styrken ikke evnet å kjempe like innbitt og hemningsløst som polakkene. Susende geværkolber, bajonetter og kniver  tvang dem bakover – og de tunge, uhåndterlige ”Brown Bees” som mange av dem var utstyrt med,  gjorde det vanskelig å stå imot. Snart var det tydelig at det bare var et tidsspørsmål før de snudde helt om og flyktet for villskapen i motstanden. Uten tid til å lade om og skyte hadde kamphandlingene medført langt flere sårede enn falne, og lord Blayney ropte og skrek for å oppfordre mennene sine til å kjempe hardere, bedre og lengre, men snart var det bare Tord, Pedro og noen få andre som ikke hadde flyktet nedover mot stranden og lettbåtene. Blodige, skitne og utmattede presset de polske soldatene på – og  til slutt hadde de bokstavelig talt klemt motstanderne sammen i en liten, tett krets rundt lord Blayney. Han skjønte at det ikke var noen vits i å kjempe videre, de var dømt til å tape – så han ropte ut at de overgav seg!

Pedro grep tak i Tord, gjørmete, fillete og ustelte som de var kunne man egentlig ikke avgjøre hvilken side de tilhørte – og da polakkene konsentrerte seg om Blayney, benyttet de sjansen til å dytte vekk de nærmeste mennene. Hals over hode flyktet de nedover mot stranden de også. Men – de var alt for sent ute – resten av Blaneys tropper hadde allerede forsvunnet utover mot skipene som hadde heist seil og lå og duppet i de svake dønningene.

”Kom!” sa Pedro, ”denne veien!” De løp så fort de klarte i tåken og mørket – til de var totalt utmattede, men  langt nok vekk fra kampstedet til at de kunne puste litt ut. De hadde kommet til det området som ble kalt ”Los Boliches” – noen fattigslige hus som lå langs stranden ovenfor båtopptrekking-slippene. Nå var natten falt på, og faren for å bli innhentet, funnet og tatt til fange eller drept, var langt mindre. De bestemte seg for å ta en av fiskejollene som lå rett foran dem og forsøke å unnslippe utover havet. Det ville bli en lang rotur til Gibraltar, men fregattene var for lengst forsvunnet i horisonten, og de hadde i grunnen ingen andre muligheter til å berge livet.

Etter en lang, utmattende rotur nådde de endelig fram. De hadde klart det! Men det stoppet ikke der, de måtte forklare seg og prøve å forsvare beslutningen de hadde tatt om å flykte fra kampen. Lord Blayney var tatt til fange – ja, han ble faktisk holdt i forvaring i  hele fire år

Etter han ble overmannet, hadde polakkene brukt våpnene de engelske styrkene hadde slengt fra seg til å skyte på og forsterke flukten til mennene hans – og det var en slagen og totalt demoralisert eskadre som hadde sluppet unna med æren absolutt ikke i behold. Det var første gang engelskmenn hadde tapt i kamphandlinger mot polakker – og de måtte slikke sårene etter ydmykelsen i lang tid framover!

Kilder: Wikipedia, Statsarkivet i Bergen