Månedsmagasinet på Costa del Sol
Forventninger til det nye året

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email
oystein februar
Vi er kommet godt inn i februar, og det var mange som satte spørsmålstegn ved inngangen til dette året om vår framtid, etter diverse bombinger og massakrer, terroraksjoner og mange flyktninger på flukt rundt i Europa.
 
Selv skrev jeg i min siste artikkel i desember 2015. Der stilte jeg spørsmålet om vår klode er så deilig som julesangen «Deilig er jorden» forteller oss. Jeg konkluderte med at denne sangen, mere enn noen gang, burde fylle alle kirkehus, samfunnshus og privatboliger med sangglede av full hals til akkurat denne sangen.
La oss vise at vi alle er glade i vår jordklode, vår natur og vårt hav, vår historie og historiske steder og bygninger, vår eksistens og levemåte!
 
Førjulstid i Oslo
Selv reiste jeg til Norge og Oslo i midten av desember og fikk oppleve førjulstiden med masse glade mennesker i alle aldre, forventningsfulle overfor julehandel og juleforberedelser selv om snøen uteble. Men herlighet, alle gater var festpyntet til jul, med lys i alle farger, og det kimet julemusikk fra høyttalere rundt fra butikkene mange steder.
Det er faktisk ganske interessant og bare vandre litt rundt og suge inn den helt spesielle atmosfæren som denne førjulstiden lager.
Jeg vandret sakte rundt i gatene, så på alle menneskene som føk rundt meg, noen som stresset og noen som tok det hele med ro, slik som meg. Samtidig tenkte jeg på det jeg hadde skrevet i min artikkel et par uker tidligere om at vår jordklode er deilig hvis vi bare lærer oss og ta vare på den med omhu og omtanke.
Det som var mindre hyggelig, var alle tiggerne som satt rundt på gatehjørner og fortauer, og tigget om penger.
Det er nok lenge siden jeg har vært i Oslo sentrum over flere dager, men jeg syntes det var utrolig mange tiggere av utenlandsk opprinnelse i byen, langt flere enn jeg kan huske fra tidligere.
Hvis du tar deg en spasertur fra Oslo sentralstasjon og går gjennom Karl Johans gate frem til universitet og aulaen, møter du på i alle fall minst 30 tiggere, om ikke flere.
Det nytter faktisk ikke å gi dem penger, fordi de er alt for mange, og hvor går grensen for hva vi kan gi til dem?
Samtidig går jeg der med en litt dårlig samvittighet for at jeg ikke gir dem penger når jeg nærmest snubler over en dame på fortauet som ser på meg med bedende øyne og ber om hjelp.
Jeg skal ikke komme inn på politikken i dette, fordi artikkelen kommer til å bli altfor lang, men dette er jo også et kommende problem med flere innvandrere og flyktninger. Jeg håper virkelig at våre folkevalgte finner frem til en løsning på dette problemet!
Jeg var i Oslo for å gjennomgå noen hjerteprøver, og skulle bruke mye av tiden til bare å slappe av – noe jeg absolutt gjorde – for det er ikke vanskelig å be meg om det.
 
På konsert – fantastisk!
Jeg ble invitert av Jøran og Hallstein Berg som er venner av meg fra Elviria i Spania, til en konsert i Oslo der deres barnebarn Janniche, skulle være med å synge.
Janniche er elev ved første klasse på Musikkteaterhøyskolen i Oslo, en ganske nystartet skole som går over tre år. Det var alle tre klassetrinn  ved skolen som skulle ha denne konserten, som inneholdt forskjellig sangarter og selvfølgelig julemusikk, sammen.
Skolen holder til på Sinsen i Oslo, og konserten skulle være i Lilleborg Kirke.
Ikke kjente jeg til skolen og var vel ikke helt sikker på om jeg orket å gå på en avsluttende julekonsert med et kor jeg ikke hadde hørt om. Men av hensyn til Jøran og Hallstein, valgte jeg å bli med. Dette skulle bli den flotteste juleforberedelsen jeg har hatt på mange år!
Igjen dukker ordet FORVENTNING opp, for hva er egentlig det? I dette tilfellet med konserten, var det å få noe langt mere enn forventet, lang mere enn jeg i min villeste fantasi kunne drømme om å oppleve av et slikt kor.
Rundt 100 sangere fra de tre klassetrinnene gjorde fellesnumre, og hver klasse hadde sin egne framføringer med solister.
Da alle klassetrinnene kom inn i kirken, stilte de opp med en gruppe i kirkekoret og tre grupper nedover kirkegulvet og på hver side.
Som guttekorsanger i 25 år og senere i Bergen Operakor, vet jeg at dette er svært krevende, og det krever streng disiplin av hver eneste person fordi alt er synlig og hørbart, og bare én stemme er nok til å ødelegge hvis personen kommer for tidlig inn eller synger galt.
Disse studentene var bare helt utrolige, og jeg bare sank sammen på kirkebenken og nøt hver eneste tone som kom ut fra munnen på disse sangerne, og så må jeg innrømme da at selv om jeg er hankjønn, så tok en del følelser overhånd, og tårene var vanskelig å skjule!
Likevel var det avslutningen på konserten som skulle gi meg de største minnene fra denne kvelden, da hele felleskoret, plassert rundt i hele kirken, sang en fantastisk versjon av «Deilig er jorden».
I programmet sto det at sangen het «Eatnemen Vuelie»/«Song of the Earth», og igjen tenkte jeg på min siste artikkel i magasinet i desember som bekreftet for meg at det jeg hadde skrevet var riktig, og jeg har aldri før hørt denne julesangen fremført med en kraft og pondus som disse studentene klarte å gjøre i denne fremførelsen.
Garantert skal jeg tilbake til Musikkteaterhøyskolens julekonsert i 2016, og det bør du gjøre også kjære leser, og da kan vi gå sammen.
 
Allsang på NRK –tårene rant
Da jeg satt på hotellrommet den siste kvelden i Oslo før jeg skulle tilbake til Spania for å feire jul, så jeg et program på NRK der det var allsang fra en kirke med forskjellig julemusikk, fremført av kor og solister, samt at publikum også var med og sang.
Atter en gang skulle jeg få bevist at ”Deilig er jorden” er en vakker og innholdsrik julesang når programlederen mot slutten av programmet introduserer verdens eldste julesang som avslutning på programmet og alle reiser seg opp og synger med den stemmen de har, sammen med kor, strykeorkester og solist med trompet.
Og atter en gang renner tårene mine med full kraft, og jeg følte et velbehag med tanke på å gå inn i det nye året.
 
Cruise med NCL – MS Epic
Nyttårsaften feiret jeg i bistroen min i Elviria del Sol med mange hyggelige gjester og likeså 1. nyttårsdag.
Sammen med min gode musikervenn Philip, hadde vi arrangert et cruise i Middelhavet og Atlanterhavet med avreise fra Barcelona 3. januar, og vi skulle ha med oss 18 gjester på denne turen som skulle vare i 10 dager.
Etter flere flotte dager i Oslo med mange opplevelser, en hyggelig nyttårsfeiring i Bistro O Sole Mio, var jeg særdeles optimistisk foran dette cruiset som ble arrangert av Norwegian Cruise Line. Skipet het MS Epic.
Jeg må innrømme at det ble satt en liten demper på reisegleden da jeg hørte om urolighetene i Tyskland på nyttårsaften, men så tenkte jeg også på all gleden jeg hadde hatt før jul, og at jeg også hadde bestemt meg for at ingen skulle få ødelegge for mitt videre liv, for mine opplevelser og livskvalitet. Som reisearrangør skulle jeg være med på å gjøre det slik at våre gjester skulle få en opplevelse på denne turen om bord.
Jeg har tidligere fått henvendelser om muligheter for å arrangere cruise, så dette cruiset ville også være et «prøvecruise» for meg som jeg arrangerte teknisk sammen med Calypso Travel som ligger like ved Calahonda. Dette førte til et fint samarbeid som jeg gleder meg til og arbeide med i fremtiden.
 
Mange reisemuligheter
For oss som bor her på Solkysten, finnes det jo mange flotte tilbud like i vår nærhet for cruise og andre temareiser, og det finnes flere steder langs kysten man kan starte sin tur fra, men de fleste cruise fra Spania går fra Barcelona og Malaga.
Da MS Epic seilte ut fra Barcelona, kom noen av gjestene direkte fra Norge med fly, og andre tok enten fly fra Malaga eller toget, som suser opp til Barcelona på underkant av 6 timer, og er veldig behagelig.
Etter avreise seilte vi ned Middelhavet, ut gjennom Gibraltarstredet og ut i Atlanterhavet.
Vi skulle ha vært innom Tanger i Marokko, men på grunn av for store undervannsbølger, kunne ikke skipet komme inn til havnen, og vi måtte bare seile videre til Las Palmas.
 
Kapteinen inviterer på mottakelse
MS Epic er en flott skute, og veldig stor. Med en lengde på litt over 330 meter, 15 dekk akterut og 17 dekk fremme, er den et flott syn når den kommer inn mot kai.
Båten var helt fullbooket med 4.200 passasjerer og et mannskap på 1.750.
Kapteinen om bord var norsk og het Frank Juliussen, kom fra Lofoten, men var nå bosatt i Arendal. En flott og staselig kar, med det rette «glimtet i øyet», samtidig som han var den stramme, fine kapteinen med elegante uniformer som han skiftet til dagtid og kveldstid.
På hotellsiden hadde skipet sin egen hotellsjef som også var ansvarlig for alle restauranter, spisesteder og barer ¬– Food and Beverage Director. Alle i vår gruppe fikk et flott forhold til denne personen som het Messiah Ritzinger.
Han var utrolig profesjonell, serviceinnstilt hele tiden, og var alltid synlig rundt i skipet.
Alle følte at de hadde et forhold til ham fordi han også minnet veldig om en person vi alle kjente gått til, nemlig detektiv Hercule Poirot, fra Agatha Christis roman av samme navn, med samme elegante mustasje og like elegant.
 
Las Palmas – Tenerife – Madeira og Malaga
Etter Las Palmas besøkte vi Tenerife, før turen gikk over til Madeira og byen Funchal. Alle steder kom vi inn på morgenen og seilte ut tidlig på kvelden, slik at alle kunne enten delta på arrangerte turer eller, som meg og mange i mitt følge, valgte å spasere inn til byene og fikk oppleve nærmiljøene på de forskjellige stedene, litt lokal mat og drikke.
Jeg rett og slett hater fjellheiser og små blikkbokser som henger et godt stykke over jorda, og spesielt da hvis det attpåtil begynner å blåse. Det kalles vel for høydeskrekk, men den er der, uansett hvor «tøff i trynet» jeg prøver å være.
Mine gode norske venner som var med på turen, Bente og Dag Erik Dahlslett, Nina og Tor Olsen, klarte det store; å få overtalt meg til å være med opp i en slik boks ved vårt besøk i Madeira, og jeg var gjennomvåt av svette da vi ankom til toppen. Herlighet!
Da vi skulle ned, ble jeg overtalt til å være med på sleder som ble styrt av to personer, og i full fart bar det nedover den asfaltbelagte fjellveien. Jeg trodde vi skulle velte opptil flere ganger. Ja, ja, det smakte godt med en brandy da vi endelig kom ned.
På veien opp til Barcelona på returen, hadde vi en stopp i Malaga, og det var veldig hyggelig å få være gjest, nærmest i sin egen hjemby, i alle fall like i nærheten.
På siste dagen av cruiset fikk vi møte kaptein Juliussen og F & B Director Ritzinger til et besøk i rommet bak brua, og vi fikk en flott informasjon om skipet av kapteinen, og vi ble servert kanapeer og sjampanje som en gest fra skipet. En veldig koselig stund og en flott gest av kaptein Juliussen som ble overrakt eksemplarer av Det Norske Magasinet.
 
En verden for seg selv
Noen av gjestene i gruppen syntes kanskje at skipet ble litt vel stort, når de skulle finne frem til alle spisesteder, barer, underholdningssteder og aktivitetsplassene.
Men det var god informasjon om bord og muligheter for alle og enhver, og det var viktig å bruke litt tid i begynnelsen på å finne frem til de stedene man ønsket å besøke.
Restauranter på alle dekk, både ute og inne, barer med underholdning, der flesteparten i min gruppe forelsket seg i pianoentertaineren Ian West, som med sin behagelige stemme og glitrende pianospill, tok gjestene med storm. Eget teater og eget sirkus med noen av de ypperste entertainere fra 18 forskjellige land og show som kom rett fra Broadway om bord.
Klatrevegger, vannsklier, bassenger og jacuzzi ute på dekket, samt en innendørs spa-avdeling der alle som betaler ekstra for å komme inn, kan føle fred og ro, og selvfølgelig et kjempestort treningsrom der alle kaloriene man får i seg, kan trenes bort i løpet av cruiset!
Og er du glad i Casino, ja da må du på cruise. Her sitter de på rekke og rad, både gamle og unge, menn og damer, noen i shorts og noen i kjoler som ser ut som dem min gamle bestemor pleide å bruke. Andre sitter i dress eller smoking. Ja, alt var visst lovlig så lenge de satt der ved sine «enarmede banditter» og dro i armen på maskinen.
Og noen på Black Jack, og noen på rulett. Ja, som sagt, om bord var det noe for alle og enhver, og du flytter inn i en helt annen verden når du ankommer skipet der verden utenfor føles veldig langt unna.
Lugarene er stilfulle og har alt hva du trenger for å bo der i 10 dager, og renholdet av lugarene er helt fantastisk. Hver kveld da du kom for å legge deg, var det laget små dyr av håndklær og sengetepper som sto plassert på sengen. Herlig!
 
Fra 23 grader til minus 22.7
Kontrasten til cruiset fikk jeg dagen etter at jeg gikk av skipet. Da det var 23 pluss grader i Barcelona, og jeg fløy til Oslo fordi jeg skulle på et arrangement på Lygnasæter hotell på Hadeland som eies av noen i min familie. På kvelden da jeg ankom var det minus 22.7 grader.
Men vertskapet, Elisabeth Seigerud og Trond Øverlier, vet å ta vare på sine gjester, så her var det fyr på peisen og masse stearinlys, og veldig lunt og godt.
Etter 10 dager på et skip, var det veldig deilig å komme til Hadeland, føle kulda sette seg godt i kroppen når jeg gikk meg en tur, for deretter å føle varmen komme tilbake, foran peisen med en god kopp med rykende varm buljong.
Nå må jeg innrømme at overgangen muligens ble litt i hardeste laget for meg, for på lørdag morgen, etter å ha vært der i to dager, kjente jeg at en liten luring av en forkjølelse sakte krøp seg inn i kroppen, og satte seg i form av bronkitt. Min fantastiske sopran Amanda Rosa kom også til Lygna for å være med meg på et innslag lørdag aften, og hun reddet meg litt ut av min snikende forkjølelse.
 
Tid til ettertanke
Selv om det er kaldt, er Norge vakkert når snøen legger seg på bakken, og solen skinner som krystall og det blir så fint og klart.
Jeg trengte noen dager på Lygna for å tenke i gjennom fremtiden, driften av min Bistro O Sole Mio, min egen livskvalitet og situasjon, og ikke minst at det i 2016 er 10 år siden jeg startet men egen virksomhet i Spania. Dette skal selvfølgelig feires gjennom hele dette året.
Jeg føler jeg har mye å takke for i livet, og en tidligere engstelse for fremtiden, har snudd til en positiv holdning med glede og optimisme for tiden fremover. Jeg gleder meg som en unge til mye av det som skal skje i forbindelse med mitt 10 års jubileum.
 
Månedens dikt
Jeg avslutter med det samme ordet som jeg begynte med, nemlig FORVENTNING.
Og da ønsker jeg å benytte diktet til min yndlingsdikter Haldor Skard;
 
Jeg lever med en forventning om
at livet er verdt å leve,
at jeg kan møte venner overalt,
at det er mulig å snu negativt til positivt,
at det er mulig å åpne et lukket ansikt,
at jeg kan mestre mine viktige valg,
at jeg kan bære det aller tyngste,
at jeg kan vinne over meg selv,
at det svakeste kan bli min styrke,
at drømmer kan åpne seg.
Jeg lever i håpet om
at jeg kan bevare en god forventning
selv om erfaringen taler imot,
og at mine forventninger ikke må oppfylles
for at jeg skal være glad.     
Av Øystein Wiig Rambøl

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email

Kanskje du også vil like

Søk på Det Norske Magasinet