”Agruparse detrás de la bandera” eller på norsk ”Samling bak flagget”, er effekten valgforskerne snakker om etter Libanon-, Mali- og Paris-terroren og de voldsomme politiaksjonene i Brüssel i slutten av november. For når et samfunn utsettes for trusler, vold og terror, feies intern uenighet under teppet – for en stund. Folk slår ring om sine ledere og står sammen mot truslene utenfra og mot dem som vil rive ned og skape redsel og frykt. Spørsmålet er om det er denne mekanismen som kan sikre regjeringspartiet Partido Popular (PP) og statsminister Rajoy valgseier og fornyet tillit ved parlamentsvalget 20. desember.
Etter at demokratiet ble gjeninnført etter diktatoren Francisco Francos død i 1975, har Spania utviklet et to-partisystem der høyrepartiet PP og PSOE (sosialdemokratene) har vekslet på å sitte med makten: I 1982 vant PSOE valget og Felipe Gonzáles ble statsminister. PPs José María Aznars overtok før PSOEs José Luis Zapatero ble statsminister i 2004 og ga stafettpinnen videre til dagens PP-statsminister, Mariano Rajoy, etter valget i 2011.
PP seier ved det siste parlamentsvalget var knusende. Partiet fikk 44,62 prosents oppslutning mot PSOEs 28,73 prosentpoeng. På grunn av den spanske valgordningen kunne PP, med godt under halvparten av stemmene, likevel sikre seg 186 representanter og dermed absolutt flertall blant Kongressens 350 representanter. Det ga PP-regjeringen både mandat og styrke til å gjennomføre store endringer i både lovverk og budsjetter. Det var selvsagt en stor fordel for et land som stod midt opp i sin verste økonomiske krise i moderne tid og der upopulære tiltak som kutt og innstramminger ble sett på som helt nødvendig. I dag kan da også PP slå seg på brystet og hevde at Spania er ute av krisen og at veksten i økonomien er god, faktisk best i EU.
Men fire år med Mariano Rajoy har også hatt sin pris. Massiv korrupsjonen har rammet regjeringspartiet PP hardt. Blant annet innrømmet PPs tidligere kasserer Luis Bárcenas at han førte et eget B-regnskap for partiet. Det handlet om svarte penger som aldri ble oppgitt til skattemyndighetene. Deler av millioninntektene ble brukt til å gi ekstra lønn til partitoppene (også til statsministeren selv, hevder Bárcenas), til å drive valgkamp og til å pusse opp partiets hovedkontor i Madrid. Blant annet. Vi kan også ta med at regjeringens helseminister Ana Mato måtte gå av i november i fjor etter å ha vært innblandet i den store korrupsjonssaken Caso Gürtel.
Fattigdom er et økende problem i Spania, og mange tusen familier har blitt kastet ut av hjemmene sine i Rajoys regjeringstid fordi de ikke kunne betale boliglån.
Det har vært et viktig poeng for PP-regjeringen å vise til at det igjen skapes nye jobber i Spania. Sikkert har Mariano Rajoy tenkt at økonomisk vekst og fall i den skyhøye arbeidsledigheten skulle bli hans største stemmesanker ved valget. Særlig i høysesongen i sommer pekte sysselsettingstallene oppover fordi mange fikk midlertidige jobber innenfor Spanias sterkt voksende turistnæring, selv om mer enn 80.000 jobber forsvant da sesongen var over i oktober.
Men medaljen har en bakside. Tall fra EUs statistikkontor, Eurostat, viser nemlig at Spania i april i år hadde nøyaktig samme høye prosentvise ledighet – 22,7% – som da Rajoy tok over i november 2011. Det betyr at Rajoy på sine fire år ved makten ikke har klart å gjøre den viktigste jobben; å få tallet på arbeidsledige under 4,1 millioner mennesker.
De siste meningsmålingene viser at tiden for to-partisystem er over for Spania. Selv om PP og Rajoy har stupt i oppslutning siden 2011, ligger de likevel an til å bli valgets vinnere. Men PSOE og nykommerne Ciudadanos (sentrum/høyre) og venstrepartiet Podemos kan alle få så mange stemmer at de kan sette sitt preg på spansk politikk og avgjøre hvem som skal bli Spanias nye statsminister. Om ikke effekten fra IS-terroren slår inn for fullt og gir nytt valgskred for Mariano Rajoy.
Av Arne Bjørndal, arne@norrbom.com
