Costa Blanca er navnet på den 200 km lange kyststrekningen som strekker seg fra Denia i nord og ca. 20 km. sør for Torrevieja (Torre de Horadada). Vi er på Spanias østkyst ”Levanten”, i Alicante-provinsen, og med til Costa Blanca hører de populære turistdestinasjonene Benidorm, Alicante, Denia, Altea, Calpe og Jávea.
Costa Blanca har masser av interessante ting å by på: Alicante selv er en perle, ”lilleputtøya” Tabarca er helt spesiell, vandreruten ”Barranco del Infierno” (helveteskløften) er en vandrers drøm (den kalles vandrernes katedral), Europas største palmelund ligger ved Elche, strendene med sine fine, hvite sand er praktfulle, klimaet er om mulig bedre enn på Solkysten, det produseres noen av Spanias beste viner og maten er sublim. Vi har dratt til Costa Blanca for å se på herlighetene.
Skapt av British Airways
Betegnelsen Costa Blanca ble ”oppfunnet” i 1957 da British Airways lanserte en ny rute fra London til Valencia, og de valgte sikkert navnet pga. strendenes fine, hvite sand. I dag er området særlig besøkt av engelske og tyske turister, selv om det også er en nokså stor gruppe skandinaver her, særlig i Torrevieja. Costa Blanca utmerker seg ved at den har ly for vestavinden (den her på sørkysten så beryktede ”poniente”), noe som betyr at det er flere vindstille dager enn vi er vant til her. Og jeg må si at været var sublimt i slutten av oktober.
Et besøk på Costa Blanca bør starte i hovedbyen Alicante som er en flott by med 335.000 innbyggere. Midt i byen ligger havnen som primært er en lystbåthavn. Her ligger den ene kjempestore yachten etter den andre, men dessuten er havnen nå blitt hjemsted for kopien av et av spansk histories mest berømte skip, La Santa Trinidad, bygget i 1769. Skipet var den gang verdens største (63 m langt, 17 m bredt), det tyngst bevæpnede (det hadde 140 kanoner), og det hadde en besetning på 1.160 mann. Skipet deltok i mange berømte sjøslag som den spanske armadas flaggskip. Men det led en fryktelig skjebne fordi det gikk ned under slaget ved Trafalgar i 1805. Denne senkningen ble selve symbolet for slutten på den spanske armadas storhetstid og for Spania som stormakt på verdenshavene.
Det er brukt nesten fire millioner euro på å bygge kopien av La Santa Trinidad, og jeg synes den var morsom å se, selv om jeg tviler på om investeringen noensinne vi gi noen gevinst, for det var bare få besøkende ombord. Inne i skipet er det stilt opp ”scener” av livet ombord, og i det hele tatt er det et imponerende historisk innblikk man kan få når man besøker skipet. Se www.eltrinidad.es
Den gamle borgen
En andet svært interessant severdighet i Alicante er den gamle borgen ”Castillo de Santa Bárbara” som ligger på en 166 m høy, hvit klippe rett bak havnen. Det var naturligvis rundt denne klippen at byen oppstod, og det er funnet rester fra både bronsealderen, ibererne, fønikerne og romerne. Det var imidlertid araberne som bygde borgen, og den hadde stor strategisk betydning fordi man der oppe fra kunne se hele Alicante-bukten og sletten bak byen. Klippen ble besatt av araberne rundt 715, og i over 500 år var den på arabiske hender. I 1248 ble den gjenerobret av de kristne, anført av Alfonso av Castilla. Overgivelsen fant sted 4. desember, Santa Bárbaras helgendag, og derfor ble borgen oppkalt etter henne.
Et besøk i borgen starter med at man kan studere et av de kjempestore vanndepotene som araberne bygde for å sikre forsyningen av drikkevann. Man går inn i bunnen av den store beholderen og et spesielt lys får en til å tro at man er omgitt av vand. En ganske spesiell opplevelse. En gang på midten av 1800-tallet mistet borgen sin militære betydning og ble deretter brukt som fengsel. Dette skjedde blant annet under den spanske borgerkrigen der atskillige republikanske fanger måtte tilbringe noen kummerlige år i borgens mørke fangekjeller. Det eneste lyspunktet har nok vært toalettbesøket fordi latrinene var noen hull som hang fritt i lufta og utover klippen. Fra hullene hadde man en fabelaktig utsikt over havet, så det var i sannhet ”a loo with a view”.
Arkeologi og moderne kunst
Besøket omfatter både fangekjellere med torturinstrumenter, latrinene, samt rommene der soldatene var innkvartert. Til slutt tar man heisen opp til toppen av borgen der man har en helt fabelaktig utsikt. I sannhet en stor opplevelse. Når man kikker mot nord, ser man det fine fjellet Puig Campana som med sine 1.410 m. er et av provinsens høyeste. Fjellet ligger rett bak Benidorm og kan bestiges på en 11 km lang vandrerute.
Dessuten har Alicante et av Spanias fineste arkeologiske museer, samt et museum for moderne kunst, en skjønn palmeflankert paseo langs havnen med 650.000 marmorfliser, et svært fint lokalt marked og et spennende og gammelt kvarter, Santa Cruz, som ligger rett nedenfor borgen.
Under besøket bodde vi på Hotel Abba, midt i byen. Det er et svært fint hotell og et dobbeltrom koster rundt 70 €. Se: www.abbacentrumalicante.com
Hvis man vil ut om kvelden og spise fancy tapas, kan El Rinóon del Sibarita, midt i byen anbefales.
Vel verdt et besøk
Omkring 15 km sør for byen ligger den lille øya Tabarca, og det hører med til et Alicante-besøk å ta en ferje ut til øya. Det går ferjer både fra havnen i Alicante og fra strandbyen Santa Pola (14 km sør for Alicante) ut til Tabarca. Den korteste seilturen går fra Santa Pola som bare ligger 6 km fra øya.
Tabarca er 1,75 km. lang og 300 m bred på det bredeste sted. Det er dermed en bitteliten øy som man kan spasere rundt på rundt én time. Det bor ca. 20 innbyggere om vinteren og mange flere om sommeren. Det er også et par hoteller (bl.a. et fint ”boutique hotell”), litt B&B og atskillige restauranter. Tabarca er todelt som et timeglass, og i den ene enden ligger det en by med snorrette gater, anlagt på 1700-tallet da øya ble befestet for å beskytte kysten mot pirater. I dag ligger gatene som den gang, og det kan fortsatt sees noen gamle militære bygninger, samt bymurer og en kirke. Det finnes også et lite museum. Midt på ”timeglasset” er øya ikke mer enn 15-20 m bred, men så vider den seg ut igjen, og den sørlige delen er helt ubebodd som et slags ørken.
Det som har gjort Tabarca kjent, er uten tvil dets marine reservat. Hele kysten og havet rundt på øya er fredet, vannet er krystallklart, og alle former for fisking er absolutt forbudt. Et fantastisk, broket maritimt liv utfolder seg blant de små klippene utenfor øya, og det er et must å dra ut for å snorkle når man nå er der. Jeg er ellers ikke så glad i det våte element, men sterkt presset og uten å kunne finne på dårlige unnskyldninger, måtte jeg iføre meg dykkemaske, snorkel og svømmeføtter og hoppe ut fra den leide gummibåten. Vannet var ikke det spor kaldt, og til min store overraskelse nøt jeg dette ”dykket”, for havet vrimlet av mangefargede fisker i alle størrelser. Det var en mengde stimer av gulstripete, blå og sølvstripede fisker, det var kjempefisker som så sure ut med underbittet og det var mye sjøgress og tang. Ja, det var som om man hadde dratt ut til Great Barrier Reef. Jeg var helt stum da jeg etter 20 min kom opp fra vannet. En flott opplevelse som ikke må forsømmes. Vi ble seilt ut fra Santa Pola av firmaet Anthias (www.anthias.es) som arrangerer dykking med og uten oksygenflasker. Fordi det er snakk om et maritimt reservat, må man ha tillatelse til å dykke, og det tar Anthias seg av.
God mat – flotte strender
Tabarca har en liten havn på øyas østside, og her bør man avlegge en av restaurantene et besøk, for her kan man få ekte alicantinsk mat som særlig er preget av alt det gode fra havet. I restauranten La Almadraba fikk vi en rett som bestod av fisk skåret fisk som var kokt sammen med poteter i sin egen kraft, tilsatt alskens krydderier. På toppen var det lagt på store klatter med alioli, og i den ene enden av fadet lå fiskens hode og så sint ut. En sterk opplevelse som ble avsluttet med en rett av ris (provinsen er kjent som ris-rettenes mor), kokt i kraften fra fisken. Og så må det sies at man alltid i Alicante først får ristet brød med revet tomat og alioli. Det smaker himmelsk, så man må passe seg for ikke å spise seg mett før de egentlige rettene kommer. Det alicantinske kjøkken er ganske annerledes enn det vi kjenner fra Solkysten, ja, det smaker bare av mer, særlig av fisk.
Costa Blanca er også kjent for sine fine strender. Nå vet jeg godt at vi også har strender her i Andalucía, men så fine som Alicantes er de ikke. For her er det fin, hvit sand over hele stranden og hele veien ut i havet. Badesko er unødvendig, og hvis man liker å få sand mellom tærne, er det bare å sette i gang. Igjen måtte jeg av bare begeistring overskride min ”comfort zone” og begi meg ut i en kajakk. Med den seilte utenfor stranden ved Arenales del Sol, rett sør for byen.
Ja, der kan man se hva Alicante kan gjøre med en. ”Alicante es la leche!”.
