Midt i det første tiåret av det nye årtusenet steg prisene på råvarer til himmels, delvis takket være en enorm etterspørsel i fremvoksende markeder, og spesielt i Kina. Under finanskrisen i 2008-2009 sto råvareprisene stille, før de skjøt fart igjen i kjølvannet av den nye etterspørselsveksten etter krisen og nådde toppen i 2011. Kanskje markerer nedgangen i mange råvarepriser nå slutten på «superkonjunkturen».
Fallende råvarepriser er bra for forbrukere og for produsenter som er avhengige av råvarene, men ikke for de som utvinner dem. Nasjonaløkonomisk er det nettoimportører som India, Japan og Kina som har størst fordel av fallende priser. India, for eksempel, er blant de landene i verden som er mest følsomme overfor svingninger i energiprisene: nedgangen i oljeprisen i det siste har bidratt til å senke inflasjonen i landet (som lenge har vært til hinder for økonomisk fremgang) til et nivå som etterhvert vil kunne gjøre det mulig å senke renten. Sammen med lavere energikostnader vil det spesielt føre til en oppgang i innenlandsproduksjonen.
De som vil lide under lavere råvarepriser, er blant andre store metallprodusenter som Canada og Australia og de fleste oljeproduserende land. Under superkonjunkturen var oljeprisen rekordhøy. I 2008 var prisen på et fat 147,30 dollar. I skrivende stund handles olje til rett over 70 dollar fatet, etter å ha blitt solgt for 112 dollar fatet så sent som i juli i år. Russland og Iran rammes spesielt hardt av denne utviklingen. Ifølge ett estimat må de ha en oljepris på mellom 100 og 130 dollar fatet for å få balanse i sine respektive budsjetter.
Helt til ganske nylig kunne trusler om lavere tilførsel fra de viktigste oljenasjonene ha sent råoljeprisen rett til værs. Nå flommer det over av «sort gull», mens den globale etterspørselen er svak. Produksjonen i USA går så det suser takket være letemetoder som blant annet «fracking», og USA er for tiden verdens største oljeprodusent målt i daglig volum. Samtidig har OPEC-landene, anført av Saudi-Arabia, stort sett opprettholdt de høye produksjonsnivåene sine.
Bare én brikke i puslespillet
Mens de fleste analytikerne generelt er enige om at lavere råvarepriser vil føre til høyere etterspørsel, er det likevel på sin plass med en form for advarsel. Selv for land som umiddelbart vil ha fordel av det, kan lavere råvarepriser være en blandet fornøyelse. Lavere olje- og metallpriser kan være en fordel for forbrukerne og innenlandske produsenter, men for land som kjemper med deflasjon, er de ikke til stor hjelp.
Råvareprisene er bare én av faktorene som påvirker økonomien, og dessuten en av de mest volatile og uforutsigbare. For å oppnå bærekraftig økonomisk vekst, kreves det mye mer. I vestlige land, kanskje med unntak av USA, forventes det bare en moderat bedring i økonomien, og for produsentene er lavere råvarekostnader en fattig trøst hvis det til syvende og sist fører til lavere etterspørsel etter varene deres. Den beste måten å unngå et slikt scenario på, er gjennom effektive politiske og økonomiske reformer.
