Selv om man bor her på den deilige Middelhavskysten kan man godt en gang imellom få lyst til å stikke nesen innover i landet og kjenne på kontinentalvarmen og se på den kulturarven som gjemmer seg der inne. Det er i sannhet et valg mellom himmelrike og slaraffenland, og nå tar vi en tur til slaraffenland for å se og bo på palasser.
For dem er det mange av der inne, og de to byene vi har valgt ut har sett mye rikdom renne ut mellom fingrene og prektige palasser er blitt oppført. Og det er så heldig at mange av dem nå er gjort om til hoteller, slik at man kan oppleve hvordan det er å være greve for en natt. Og dem man ikke kan bo på, kan man besøke og dermed få innblikk i hvor overdådig man en gang kunne bo. Det ble ikke spart på noe, skal jeg hilse og si…
Mot SevillaNeste morgen drar vi mot Sevilla og ankommer byen ved 11-tiden. Ved hjelp av GPS´en finner vi fram til hotellet ”Las Casas de la Judería”, som ligger midt i ”smørhullet” – kvarteret Santa Cruz. Uten GPS ville nok det hele endt i tårer, men vi fant hotellet ble kvitt bilen. Det gjør man forresten lettest ved å løpe inn på hotellet og be om at det kommer en ”mozo” og parkerer den i en nærliggende parkeringskjeller. Hurra for det.
Hotellet ”Las Casas de la Judería” er en sann perle, bygget i det gamle jødekvarter (som navnet antyder). Man har kjøpt opp, slått sammen og bygd om atskillige hus og palasser, bl.a. greven av Béjars palass. Hotellets inngang ligger i dette palasset med tilhørende fine indre patios, men mellom dette og de mange andre husene er det spennende passasjer, obskure ganger, flere fine, blomstrende patios med skyggefulle kroker samt en masse vakre detaljer. Vårt værelse var nr. 30 i andre etasje, vakkert innredet med en liten balkong ut mot en appelsingård, samt et bad som er en prinsesse verdig.
Oppe på takterrassen ligger poolen, og her må man endelig gå opp, om ikke for å bade, så i alle fall for å beundre utsikten utover Sevillas skyline og nyte en kjølig drink. Av og til må man knipe seg i armen over all denne skjønnheten – ja, man føler seg super privilegert ved å bo her. Et dobbeltrom koster 99 €, og de er i sannhet gitt godt utbytte. Igjen full valuta for pengene. Se: www.casasdelajuderiasevilla.com
Casa de Pilatus Og nå skal vi se flere palasser! Sevillas fineste palass er utvilsomt ”Casa de Pilatus” som ligger mindre enn 1 km fra hotellet. Få et kart på hotellet, så er det enkelt å finne rundt i byen.
La Casa de Pilatus ble påbegynt i 1483 og er i dag på familien Medinacellis hender. Denne familien tilhører den spanske adelstoppen med ikke mindre enn 51 adelstitler. Familien eier palasser i andre spanske byer, men dét i Sevilla er det fineste, og selv om palasset delvis er åpent for offentligheten, bor familien her fortsatt. Man kan besøke underetasjen på egen hånd, men den øverste etasjen kan man bare se på en guidet tur, så den tar vi. Men først går vi rundt i ”bunnen” og beundrer den vakre marmorpatioen og de omkringliggende hager.
Jo, man kan si at adelen forstod å innrette seg. Hagene er frodige, grønne pustehull midt i storbyen og er en sann fryd å besøke. På omvisningen får man vist fram salongene i andre etasje, og disse brukes stadig av familien når den samles. Det samme gjelder den fine spisesalen som blir brukt når det kommer gjester. Vi får se alt sammen, bl.a. en stor sal som ble brukt som sykehus av franskmennene under Napoleons krigene, samt salongene med gobeliner og malerier for alle pengene. Absolutt et besøk verdt.
El Real Alcázar Oppmundtret av dette finner vi en kjølende fortausrestaurant for å spise lunsj, og deretter gjelder det palasset over alle palasser: El Real Alcázar som ligger rett ovenfor domkirken. Her er det egentlig ikke snakk om et palass, men om et kongeslott. Og det er opprinnelig ikke det spor ”kongelig”, fordi det ble bygget av araberne til deres øverste kalif på 900-tallet. Altså må det sies å være ”kalifalt”.
Det er i sannhet en perle av et palass, ja det er nesten like flott som Alhambra i Granada. Det er også et av verdens mest besøkte severdigheter. Her er det vakre patios med fiskedammer, blomstrende hager, vakkert utsmykkede rom til haremet og alt som hører til en bolig for en kalif.
Da Ferdinand den 3. av Castilla hadde erobret Sevilla fra den siste kalifen i 1249, flyttet han straks inn og bygde litt om slik at det hele kom til at se mer ”katolsk” ut. Og skrekk og gru! Slottet er verdens eldste kongebolig som stadig benyttes, for når medlemmer av den spanske kongefamilien besøker Sevilla, bor de her. Man kan komme opp og stå foran inngangen til deres gemakker, men se dem kan man ikke. Nå, men hva betyr det når man nå ikke er rojalist. Les mere om slottet på www.alcazarsevilla.org
Art Deco- og Mudejar-stil I 1929 var Sevilla vertsby for den Ibero-amerikanske verdensutstillingen, og til dette formålet bygde man en halvsirkel av sammenhengende palasser for å huse utstillingen. Midten på halvsirkelen ble det bygget en stor dam med springvann og fine broer over, og det hele er bygd i Art Deco- og Mudejar-stil. Bombastisk og imponerende ser det ut, så et besøk i Sevilla bør inkludere at man stikker innom La Plaza de España, som området kalles i dag.
Ganske rett ved Plaza de España ligger det berømte hotellet Alfonso XIII som ble bygd i forbindelse med den omtalte verdensutstillingen og for å huse de innbudte VIP-gjester. Hotellet ligger der fortsatt og er i dag Sevillas absolutte topp-hotell. Det frekventeres av filmstjerner, sjeiker og kongelige og er utvilsomt svært fornemt. Det billigste rommet koster rundt 200 € per natt. Se
http://www.hotel-alfonsoxiii-seville.com for ytterligere informasjon. Vi vurderte å bo der, men besinnet oss fordi vi konkluderte med at det nok ikke var et sted for skandinaver og andre bønder.
Langs Guadalquivir Den store elven Guadalquivir løper jo som kjent gjennom Sevilla, og en slentretur langs elven er et must. Her støter man på det fine 12-kantede Torre de Oro, bygget på 1200-tallet av Almohad-dynastiet, så det er altså også av arabisk opprinnelse. Formålet var å kontrollere passasjen på elven, og på den motsatte bredden var det en (nå forsvunnet) ankerstein slik at en kjede kunne spennes ut tvers over Guadalquivir, og på den måten kunne man forhindre skip i å seile lenger opp elven. Tårnet er en viktig del av Sevillas rike kulturarv.
Noe man særlig kan nyte i Sevilla er å henge på fortausrestaurantene i den behagelige temperaturen som inntrer når solen går ned. Kveldene er lune og fløyelsbløte, så det er en sann fornøyelse å sitte der i kveldsluften og nyte tapas og kjølig vin. Det blir nok ikke mye bedre.
Morgenfrokosten på Casas de la Judería koster 19 €, og et slikt overflødighetshorn av mat kan vi slet ikke yte rettferdighet, så vanen tro drar vi ut på en bar for å få skikkelig spansk frokost som vi jo elsker.
Baren ”Levies”, 2-300 meter nedover gaten til høyre når man kommer ut fra hotellet, serverer helt fremragende café con leche og pan con tomate. For denne praktserveringen betalte vi bare 1,80 € per hode.
Casa de Salinas Palasset ”Casa de Salinas” er enda et av dem som vi har sett oss ut fordi det ligger ganske rett ved hotellet. I Calle Mateos Gago 39, er det en smal sak at smette igjennom. Også her er det tilbud om omvisning, men palasset falmer litt sammenlignet med Casa de Pilatos. Også her bor familien Salinas selv, så det er bare en mindre del som kan besiktiges. Og nå er det akkurat som om vi har sett nok palasser, og nå mangler vi bare å se arkivet over alle arkiver: El archivo de Indias.
Dette arkivet ligger rett overfor domkirken og det rommer hele ”hukommelsen” rundt erobringen av den nye verden. Mere enn 80 millioner sider dokumenter oppbevares her, og fordi gamle dokumenter har det med å falme og gå så stille i oppløsning, har man satt i gang et gigantisk prosjekt med å avfotografere og digitalisere de mange sidene. Det meste av det kan derfor i disse moderne tider studeres online. Det er jo fantastisk! Arkivet holder hus i en flott bygning tegnet av den berømte spanske arkitekten Juan de Herrera, og det har åpent daglig fra 9.30 til 16.45 om sommeren.
Sevillas domkirke er verdens tredje største og er på Verdens kulturarvliste. Køen var svært lang, så vi ga opp og nøyde oss med å beundre det vakre tårnet La Giralda som er en tidligere minaret og derfor bygget under arabernes herredømme.
Så gjenstår det bare å si at vi på disse to dagene gikk over 20 kilometer, byvandring altså. Og på den måten fikk vi forent det nyttige med det behagelige. Og så må vi tilbake til vårt eget lille ”palass” ved den himmelblå Middelhavskysten.
