Når en er vokst opp mellom holmene ytterst i Oslofjorden og senere har bodd årevis i bruset fra Atlanterhavet, da var det å komme til Trondheimsfjorden bare trist. Riktignok er den stor og bred, men over vannet er det bare åser og fjell å se.
Jeg som fra barnsben av var vant til å kunne hvile blikket i horisonten. Der ute hvor himmel og hav møtes, hvor tid og avstand opphører og tankene kan flakke fritt. Jeg savnet horisonten så sterkt at jeg ikke kunne glede meg over det som var godt. — Men en vender seg til alt.
Da jeg mye senere kom til kysten her i Spania, oppdaget jeg på nytt hvor fint det var å leve med utsikt til horisonten. En evig og uforanderlig rett linje uavhengig av vær og lys.
Å vandre langs stranden med lukt av tang og tare og salt sjø, så nær det uendelige havet, får tankene til å fly, og minner til å dukke opp.
Det var mine besteforeldre som lærte meg å elske havet. De hadde strand og brygge og båt og stor eplehage. Og så hadde de et hus med glassveranda.
Om vinteren var det iskaldt der, og døra var låst. Men når vårsola skinte på de store glassrutene, ble det veldig varmt. Da tok mormor fram nøkkelen, som lå bak en blomsterpotte i vinduskarmen, og låste opp og slapp varmen inn i stuene.
På et bord ved vinduet sto mormors geranier til vinterhvile. Om høsten hadde hun skåret dem ned, men nå kunne vi se knopper og blad som vokste seg større dag for dag, alt mens frukttrærne utenfor sto i sne og sprikte med bare, frosne greiner.—Dette var første tegn på at en ny sommer var i anmarsj.
På mormors glassveranda sto en bred divan med myke fjærer og med divanteppe på. Der kunne vi barna sove over når vi i sene sommerkvelder kom til land etter dager på vannet med morfars snekke. Dager med bading og lek på holmene i fjorden. Der plukket vi markjordbær i bakkene og skjell i fjæra, og spiste brødskiver med HAPÅ og tomat med sukker på fra mormors nistematkiste.
Når morfar endatil stoppet på veg hjem fra øyturen, kastet anker og vi slapp ut fiskesnørene og fisket torsk og hvitting til aftensmaten, da var det mørkt og morild i vannet når vi kom i havn. Ofte hadde vi barna ikke krefter igjen til å sykle den lange vegen hjem til oss selv, og da fikk vi sove over på den myke divanen på mormors glassveranda.
På mormors glassveranda var det noen hyller høyt oppe på veggen. Vi måtte stå i den myke sofaen, eller på en stol, for å se det som lå der.– Det var mormors skatter. –Det var skjell som hun hadde plukket opp gjennom årene. Det var kuskjell og hjerteskjell, sandmuslinger og store flotte kongssnegler. Det var store blåskjell og blåskjell så små som en lillefingernegl. Og så var det et japansk lakkskrin, og oppi det skrinet lå små gule sneglehus som særlig vi småjentene elsket. Når vi hadde plukket noen selv, fikk vi legge dem i skrinet.
Andre ting vi plukket fikk også ligge på hylla i glassverandaen. Kråkeboller, men ikke når de var grå og stygge med pigger på. Nei, de måtte ha ligget lenge i sola så piggene hadde falt av, og de hadde fått en vakker rosablå farge. Tørre krabber med lyserødt skall, og sjøstjerner, fikk også plass.
På hylla på mormors glassveranda lå det stener i alle fasonger. Noen flate som en femøre og noen runde som egg. En sten hadde avtrykk av en fossil, og mormor hadde til og med funnet en ravklump i fjæra.
Mormor lærte oss om fossiler og rav og Titanics undergang.
Men øverst på hylla på mormors glassveranda, helt inn mot veggen, lå de virkelige skattene. Det var perlemorglinsende muslinger og blanke, rosa sneglehus store som mannfolknever. Og det var konkylier.—- Dem hadde morfar hatt med hjem fra seilaser på Indiahavet, Stillehavet, og på Sørkinahavet.
Holdt vi konkyliene opp mot øret, hørte vi bruset fra de store havene. Og når vi lyttet til den største og vakreste av dem alle, og lukket øynene, da sto vi med ett sammen med morfar på broa og fór med seilskuta over bølgene på Sørkinahavet. Rett imot horisonten!
Det ble mange drømmer og mange seilaser på mormors glassveranda. Iblant lengter jeg tilbake dit.
Av Inger Jakhelln
